Haraldr Hårfagre "Harald Hårfagre" Hálfdanarson (± 850-± 932) » Stamboom Den Hollander en Van Dueren den Hollander

Persoonlijke gegevens Haraldr Hårfagre "Harald Hårfagre" Hálfdanarson

Bronnen 1, 2, 3, 4

Alternatieve naam: Fairhair
Roepnaam is Harald Hårfagre.
Hij is geboren rond 850Lærdal
Sogn og Fjordane Norway.
Hij werd gedoopt in Norway-grt grson of Harald Haarfagre.
Alternatief: Hij werd gedoopt in het jaar 860 in Ringerike - aka Harold the Fairhaired.
Alternatief: Hij werd gedoopt in het jaar 860 in Ringerike, Norway.
Alternatief: Hij werd gedoopt in het jaar 860 in Norway.
Beroepen:

in het jaar 858 1st Overkonge af NorgeNorway.
in het jaar 872 Norges KongeNorway.
First King of Norway / Norjan kuningas, Kung, første konge av norge, Norges konge, Konge 865-933, Konge av Norge, Konge af Norge, King, King of Norway, Konge, Konungur yfir Noregi, L7BN-Q3P, Kung av Norge (900-931), Kung i Norge 900-931.

Afgestudeerd, School of Hard KnocksNorway.
Hij is overleden rond 932 in AvaldsnesRogaland Norway.
Hij is begraven tussen 932 en 933 in HaugKarmsundet
Rogaland Norway.
Een kind van Halvdan «the Black» Gudrødsson en Ragnhild Haraldsdotter

Gezin van Haraldr Hårfagre "Harald Hårfagre" Hálfdanarson

(1) Hij is getrouwd met ?? ??.

Zij zijn getrouwd rond 864.

Kind(eren):

Ingebjørg Haraldsdotter ± 865-920

(2) Hij is getrouwd met Svanhild Eisteino duktė.

Zij zijn getrouwd rond 885Norway.

Kind(eren):

Bjørn Farmand Haraldson > 870-927

(3) Hij is getrouwd met Gyda Eriksdatter fra Hordaland fra Hordaland.

Zij zijn getrouwd in het jaar 880.

Kind(eren):

Aalov Haraldsdatter Årbot 875-932

Notities over Haraldr Hårfagre "Harald Hårfagre" Hálfdanarson

Name Suffix: King Of Norway First overking of all Norway,883. He conquered the separate Fjord kingdoms. King of Vestfold. Also called Lura, The Slovenly for he refused to cut or comb his hair for 10 years; Cut his hair after the conquest and won Gytha.

He was the first to rule, at least nominally, the entire country. Harold inherited three small domains in Eastern, Central, and western Norway from his father, and set out to conquer to rest of the country, spurred by the refusal of another petty king's daughter to marry him until all of Norway was under his sway. In his old age Harold abdicated in favor of his eldest legitimate son, Eric Bloodaxe, who was deposed of by his half brother Hakon Iafter a few years of misrule.

SOURCE CITATION:
Title: Ancestral File (TM)
Author: The Church of Jesus Christ of Latter-day Saints
Publication Information: July 1996 (c), data as of 2 January 1996
Repository Name: Family History Library
Address: 35 N West Temple Street
Salt Lake City, UT 84150 USA

Konge. Født ca. 860. Død ca. 940.
Konge av Norge fra før 900 til 931.
Harald var Norges første konge. Allerede som barn begynte han å bekjempe de mange småkonger og ca. 863 hadde han kommet langt på vei. Den siste og store kampen sto i Hafrsfjord i 872 etter gammel regning. Harald bosatte seg så i Rogaland, hvor Utstein på Utsteinsøy ved Moster og Avaldsnes ble kongsgårder. Han underla seg også Värmland, Hjaltland og Orknøyene. Det heter at han døde sottedød på Rogaland i 933 eller 932, men antagelig døde han først 10 -12 år senere.
Overleveringen fra sagaen vil vite at Harald ble fostret langt hjemmefra, og at det var liten kjærlighet mellom far og sønn. Det kan vel være at Harald ble fostret i Sogn, og at den personlige kunnskapen han på denne måten skaffet seg om Vestlandet, har vært med på å forme en gryende tanke om å legge hele Norge under seg.
En slik tanke var ikke selvsagt - og vi vet heller ikke om Harald formet den slik. Vi vet ikke hvor gammelt begrepet Norge var eller hvor utbredt det var på hans tid. Det er nettopp under selve erobringsprosessen vi møter det første gang - nemlig hos kong Alfred, i Ottars beretning. ?Norðvegr? har navnet opprinnelig lydt - nordveien, veien mot nord. Med andre ord: Det er leia rundt kysten som har gitt landet navn - denne brede ferdselsåren, handelsveien som betydde rikdom og makt. Leia som førte til Skiringssal.
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga:
?9. Kong Håkon reiste nå tilbake til Trondheimen og ble der vinteren over, der regnet han siden han hadde sitt hjem. Han bygde den største hovedgården sin der, den heter Lade. Den vinteren giftet han seg med Åsa, datter til Håkon jarl Grjotgardsson, kongen satte nå Håkon svært høyt. ...?
?17. Kong Harald fór med hærskjold over store deler av Götaland, han hadde kamp mange ganger der på begge elvesider, og som oftest vant han. I en av disse kampene falt Rane Gautske. Da la kong Harald under seg hele landet nord for Elv og vest for Vennern, og dessuten hele Vermland. Da han nå vendte tilbake derfra, satte han Guttorm hertug igjen der til landevern, og satte mye folk hos ham; selv dro han til Opplandene og bodde der en stund. Derfra gikkhan nord over Dovrefjell til Trondheimen, og der var han en lang stund igjen. Nå tok han til å få barn; han og Åsa hadde disse sønnene: Guttorm, som var eldst, Halvdan Svarte og Halvdan Hvite - de var tvillinger, den fjerde hetSigfred. De vokste alle sammen opp i Trondheimen med heder og ære.?
?21. Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks. Harald var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl; deres barn var Olav Geirstadalv(?), Bjørn og Ragnar Rykkel. Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagsson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd.
Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på elleve av konene sine; det nevner Hornkolve:
?Han vraket holmryger
og hordemøyer,
alle fra Hedmark
og av Håløygætt;
kongen den ættstore
tok kone fra Danmark.?
Kong Haralds barn ble hvert av dem fødd opp der moren kom fra. Guttorm hertug hadde øst vann over den eldste sønnen til kong Harald og gitt ham sitt navn; han knesatte denne gutten og var hans fosterfar, og tok ham med seg øst til Viken, der vokste gutten opp hos Guttorm hertug. Guttorm hertug hadde hele landsstyringen der i Viken og på Opplandene, når kongen ikke var der.?
Snorre utstyrer Harald med hele 20 sønner, og enda et par-tre barn er kjent fra andre kilder. Men Øyvind Skaldespiller sier at Håkon Adalsteinsfostre - som synes å ha vært den lengstlevende av brødrene - hadde åtte brødre i Valhall. Det kan passe med at ni er omtrent det antallet Hårfagresønner som har en klar plass i historien. De vokste opp på forskjellige kanter av landet, alt etter hvor de hadde morsætten sin. Det er uklart hvor stor makt Harald Hårfagre selv fikk i Trøndelag; jarlen Håkon Grjotgardsson falt allerede under rikssamlingskampene, og sønnen Sigurd må ha vært mindreårig da. Det kan ha bidratt til at Harald ble i stand til å utøve større innflytelse her enn opprinnelig forutsatt, og i Egils saga møter vi også hans menn på Hålogalandskysten med krav om skatt. Dermed kan det også være at Snorre har rett i å plassere Haralds sønn Halvdan (kalt Svarte etter farfaren) som underkonge i Trøndelag. Halvdan skal ha vært dattersønn av Håkon jarl. Med finnejenta Snefrid skal Harald ha hatt sønner som Sigurd Rise og Ragnvald Rettilbeine, som ble konger på Vest-Opplandene. Dessuten mener Snorre at det også var Harald-ætlinger som hersket på Hedemarken og i Gudbrandsdalen - han knytter tradisjonene om kongene Dag og Ring til ætten - men det er nok med mer tvilsom rett. I Viken satt Olav og Bjørn Farmann (kjøpmann). Eirik selv fikk Nordvestlandet i første omgang.
Harald ble gravlagt på gården Hauger (Gar) ved Haugesund.

Konge av Norge fra før 900 til 932.
Overleveringen fra sagaen vil vite at Harald ble fostret langt hjemmefra, og at det var
liten kjærlighet mellom far og sønn. Det kan vel være at Harald ble fostret i Sogn, og at den
personlige kunnskapen han på denne måten skaffet seg om Vestlandet, har vært med på å
forme en gryende tanke om å legge hele Norge under seg.
Harald Hårfagre samlet Norge - sier sagaene. Vi må konstatere at vi har lite sikker
kunnskap om Harald Hårfagre og rikssamlingen. Selv tilnavnet ?hårfagre? stemmer neppe. I
engelske og franske kilder er det Harald Sigurdsson, i norske kilder kalt ?Hardråde?, som
bærer dette tilnavnet. Tilnavnet må i ettertid ha blitt flyttet over på den første Harald, som også
hadde et tilnavn knyttet til håret, nemlig ?lufa? - lurvehode.
De danene som angrep England, må også ha omfattet menn fra områder i
dagens Norge. Og betegnelsen ?dansk tunge? (donsk tunga) blir i kildene brukt dels som
fellesbetegnelse for de nordiske språk, dels om de enkelte språk - særlig om norsk og
islandsk. Likevel er det klart at skandinavene skilte mellom forskjellige folkegrupper innen
Norden, selv om man registrerte likhetspunkter.
Det eldste sikkert tidfestede belegget for betegnelsen ?nordmann? finnes i
latinsk form i en irsk annalnotis fra året 874. Her står det at kongen i Dublin kalles Ivar, og at
han er konge over alle nordmenn i Irland og Britannia. I ?Haraldskvedet?, som skal være
diktet av Haralds hirdskald Torbjørn Hornklove etter slaget i Hafrsfjord omtrent på samme tid
som annalnotisen, finner en uttrykket ?drottin norðmanna? (nordmennenes herre).
Den eldste kjente beskrivelsen av Norge finnes i den nordnorske høvdingen og
kjøpmannen Ottars beretning ved sitt besøk hos kong Alfred den Store av Wessex (871-99).
Beretningen er tatt inn i den geografiske innledningen til kong Alfreds oversettelse av den
spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet. Ottar fortalte at han bodde lengst nord
av alle nordmenn, i det fylket som het Hålogaland, men at landet strakk seg videre nordover,
der samene holdt til. Han skildrer ?nordmennenes land? som det lange og smale kystlandet
sørover. Han kunne seile til den byen sør i landet som kaltes Skiringssal på én måned hvis
man lå i land om natta og ellers hadde god bør. Han hadde da Norge (?Norweg? eller
?Norðwegr? - veien mot nord) på babord side hele veien. Fra Skiringssal seilte han på fem
dager til byen Hedeby, som hørte under danene. På turen hadde han da på babord side
Danmark og på styrbord side åpent hav i tre dager. To dager før han kom til Hedeby, hadde
han på styrbord side Jylland og ?Sillende? og mange øyer, og i to dager hadde han på babord
side de øyene som hørte til Danmark.
Med andre ord: Det er leia rundt kysten som har gitt landet navn - denne brede
ferdselsåren, handelsveien som betydde rikdom og makt. Leia som førte til Skiringssal i
Vestfold. ?Nordmenn? var altså ikke bare en liten gruppe i en del av Norge. Det må ha
hersket
en forestilling, både blant dem som bodde der, og blant andre, om det norske kystlandet som
noe spesielt og skilt fra andre områder, og om at folk i dette området var nordmenn, til forskjell
fra andre folk som Ottar også nevner: Svear, daner, kvener, bjarmer og finner. Nordveien og
nordmenn kan selvsagt ha vært oppfattet ut fra rent geografiske forhold, og ikke som uttrykk
for felles identitet ut over dette. Samtidig hadde folkegruppene i landet egne navn.
På den andre siden ser det ut til at nordmennene, til tross for sin ?danske
tunge?, utgjorde en språklig og kulturell enhet sammenliknet med nabofolkene, noe man
mener fremgår av runeinnskrifter, stedsnavn og mytologi. Også de eldste landskapslovene
viser kanskje en slik enhet, ettersom disse har langt større likhet innbyrdes enn noen av dem
har med tilsvarende svenske eller danske lover.
Kildene er samstemte om at Harald var sønn av Halvdan Svarte, konge på
Opplandene. Men vi har ingen entydige opplysninger om hvor Harald selv kom fra. Kildene
synes å trekke i ulik retning. Eldre historikere har i stor grad, i likhet med Snorre, ment at
Vestfold måtte være utgangspunkt for rikssamlingen. Snorre hevder Harald var fra Vestfold og
av ynglingætta, en kongeætt fra svensk Uppland med en utløper til Vestfold. Han bygger
dette
på skaldekvadet ?Ynglingatal?, til tross for at Harald selv ikke er nevnt i dette kvadet.
Både i kvad og de eldste sagaene berettes det at Harald etter rikssamlingen
holdt til på kongsgårdene sine på Vestlandet - Seim i Nord-Hordland og Årstad, Fitjar på Stord,
Avaldsnes på Karmøy og Utstein i Rogaland. Det samme gjorde de etterfølgende
?riks?-kongene. Dette skulle kunne forklares ut fra strategiske hensyn, nemlig at de ville holde
vestlandshøvdingene og vikingreirene på Vesterhavsøyene under oppsikt.
Beskrivelsen av Harald i Haraldskvedet tyder på at han var sjøkonge, altså
vikinghøvding, sågar en stor vikinghøvding ifølge ?Glymdråpa?. Dette vil naturlig knytte Harald
til Vest-Norge, selv om det ikke utelukker Vestfold. Men når hele sagamaterialet knytter Harald
til Opplandene på farssiden og til Sogn, der han ble konge etter morfaren, mens kun de yngste
sagaene knytter ham til Vestfold, er det rimelig å slutte at vestfold-tilknytningen er en senere
konstruksjon, og at Sogn var utgangspunktet for erobringene.
Haraldskvedet er et samtidsbelegg for det siste større slaget Harald måtte
utkjempe i Norge. Det har vært en omfattende debatt om hvem som var Haralds motstandere,
selv om vi ikke engang vet om dette virkelig var det avgjørende slaget.
Kvadet opplyser at motstanderne kom østfra, de er ?øst-kakser?. Harald er
konge over austmennene, men han bor på Utstein. Motstanderne løp hjem over Jæren,
hvilket
må bety østover forbi Jæren. ?Austmennenes konge? kjemper altså mot noen som også må
kunne betegnes som ?austmenn?, og han kommer nordfra, fra Utstein. Dette er tilsynelatende
motstridende opplysninger, og flere tolkningsmuligheter har vært foreslått, tolkninger som
bygger på kompliserte resonnementer.
Fastholder vi at utgangspunktet for erobringene var Sogn, vil det være mulig og
rimelig at slaget sto mot småkonger eller høvdinger på Vestlandet, eller at Harald forsvarte sitt
område mot angrep østfra - det være seg vikværinger eller dansker, eller en kombinasjon av
disse. Men når hæren som møtte Harald i Hafrsfjord, besto både av krigerbønder (?haulder?)
og av profesjonelle krigere (?berserker? og ?ulvhedner?), kompliserer dette bildet. Dette kan
nemlig tyde på at Harald angrep et rike som forsvarte seg både ved hjelp av de profesjonelle
krigerne til høvdingene i området og ved hjelp av folkeoppbud.
Vi vet ikke hvem Harald vant over i slaget, bare at han erobret landet fra Sogn
og sørover, Hordaland, Rogaland og kanskje Agder. Det området han fortrinnsvis oppholdt
seg
i, var Sørvestlandet. Her hadde han direkte kontroll, men han hadde i kraft av sin styrke trolig
overherredømme over tilgrensende områder. Dette innebar at den direkte kontrollen i de
underordnete områdene lå hos en lokal hersker. Han skulle anerkjenne overherren, gi ham
militær støtte ved behov og kanskje betale tributt som symbol på underordning. Slike
?overherredømmer? var vanlige i Europa på denne tiden. Et eksempel er danskekongenes
overherredømme over de i dag vest-svenske områdene Bohuslän, Halland og Västergötland,
kanskje også over Østfold i Norge. I alle fall regnet Ottar den nåværende norsk-svenske
kysten (Østfold-Bohuslän), kanskje også det indre Oslofjord-området, som dansk. Han forteller
at når han seilte fra Skiringssal i Vestfold til Hedeby, hadde han Danmark på venstre hånd. I
nyere forskning oppfatter man disse områdene og de danske øyene, landet øst for Storebelt,
som ?danenes grenseområde? (Dan-?mark?). Danenes kjerneområde, danenes land, var
Jylland, men tyngdepunktet flyttet seg stadig øst- og nordover. Liknende dansk kontroll har
man tenkt seg over Vestfold og det indre Oslofjordområdet.
Overherredømmer var ustabile og personavhengige; graden av underordning varierte, og de
var ofte kortlivet, noe ikke minst eksempler fra England viser. I tiden rundt Harald Hårfagres
erobringer var danskene opptatt med indre oppgjør. Dette kan ha gitt Harald mulighet til å
etablere overherredømme i danske interesseområder, for eksempel Vestfold. Liknende
herredømme kan ha blitt etablert på Møre. Derimot synes Trøndelag og Nord-Norge å ligge
utenfor Haralds maktområde. Her utøvde ladejarlene tilsvarende makt og kom i perioder til å
konkurrere med hårfagreætlingene om kontrollen over den vestlige, midtre og nordlige delen
av landet.
Snorre, og med ham historikerne på 1800-tallet, mente Harald samlet og hersket
over hele Norgesveldet. Men kildematerialet sett under ett tyder mest sannsynlig på at
Sørvestlandet var Haralds kjerneområde, og at kontrollen her ga ham makt til å hevde
overherredømme over andre landsdeler.
Historikernes syn på årsakene til rikssamlingen har vært ulike. Mest original er
Snorre, når han hevder at erobringslysten ble tent i Harald da Gyda avslo å bli én av hans
mange koner fordi han bare var småkonge.
Den forklaringen som med visse modifikasjoner lenge har vært sett på som den
rimeligste, ble lansert på 1930-tallet av Johan Schreiner d.e. For ham var den historiske
utviklingen en følge av samfunnsklassenes økonomiske interesser og motsetninger. I
Nord-Norge hadde aristokratiet herredømme. Disse høvdingene kan ha basert mye av sin
makt
på finneskatten, slik Ottar forteller. Skatten besto av luksusprodukter som ble eksportert
sørover til Skiringssal og Hedeby. Følgelig hadde også Vestfold-aristokratiet interesse av
denne
luksusvareeksporten. Disse to gruppene ville nå sammen med ladejarlen sikre sine
handelsinteresser mot de vestnorske vikinghøvdingene, som forstyrret denne trafikken
gjennom å kreve avgifter eller drive regelrett plyndring av handelsfartøyene. En allianse mellom
Harald og ladejarlen med dette for øye muliggjorde jarlens herredømme i Trøndelag og Haralds
på Vestlandet. Denne teorien forutsetter imidlertid enten at Harald hadde herredømmet over
Vestfold og handelsinteressene der, eller også at Harald var alliert med danskekongen -
dersom denne virkelig kontrollerte Vestfold.
Andreas Holmsen, som overtok dette synet, kom etter hvert til en annen
oppfatning. Handelsinteressene var fremdeles avgjørende, men slik Holmsen så det, var det
Haralds erobringer som truet trafikken langs kysten. Dette skapte en allianse mellom ladejarlen
og danskekongen, som kontrollerte Hedeby.
Det er likevel rimelig å forestille seg at dansk ekspansjonspolitikk i Norge må ha
skapt motkrefter. I stedet for å underkaste seg dansk overherredømme kan man ha blitt
stimulert til motstand, noe som krevde samarbeid mellom høvdingene. Haralds samling kan
altså betraktes som følgen av mobilisering mot en mektig fiende. De økonomiske og
samfunnsorganisatoriske forutsetningene for rikssamling og mer sentralisert herskermakt kan
ha nådd et slikt utviklingsnivå at Haralds samlingsprosjekt kan ses på som et første skritt
nettopp i den retning.
Claus Krag vil tone ned betydningen av Haralds virksomhet og betrakte den på
linje med andre vikingkongers erobringer. Behovet for å forklare den som noe ekstraordinært
vil da falle bort. Harald må imidlertid, også ifølge Krag, i samtiden ha vært betraktet som en
betydelig høvding, noe både kontakten med den engelske kongen Adalstein og senere
forestillinger om hårfagreættens arverett til riket viser.
Dateringen av Haralds rikssamling byr på problemer. På slutten av 800-tallet
oppfatter Ottar Norge som en geografisk enhet, men antyder intet om politisk enhet eller
kongemakt. Ottars beretning står imidlertid i den ?geografiske? innledningen til kong Alfreds
oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet, og Ottar nevner
verken Harald eller andre fyrster.
Dateringen i sagaene er relativ. De oppgir antall vintrer siden en viss begivenhet
fant sted, og hvor lenge konger levde og regjerte. Det viser seg imidlertid at sagaenes
kronologi ikke stemmer overens, og at de inneholder hull. Islandske ?frode? (vise) menn la
slaget i Hafrsfjord til begynnelsen av 870-tallet.
Rudolf Keyser (1830-tallet) tar utgangspunkt i slaget ved Svolder i år 1000, og
ved å telle seg bakover gjennom antall år kongene ifølge sagaene hersket, kunne han etter
noe subjektivt valg fastsette årstallet for slaget i Hafrsfjord til 872. Dette årstallet ble spredt
folket gjennom P. A. Munchs historie.
Halvdan Koht (1921) avviste sagaenes datering, men tok også utgangspunkt i
år 1000. Fra da av og tilbake til Harald var det så og så mange ætteledd à anslagsvis 30 år.
Han kom da til at slaget må ha stått ca. 900. Ved å bruke denne metoden også på
Ladejarlætten og andre ætter innen- og utenlands fant han godt samsvar. Ut fra dette skulle
Harald være født ca. 865 og ha dødd ca. 945. Denne tidfestingen var lenge akseptert i
historikermiljøet.
Den islandske historikeren Ólafia Einarsdóttir har som den første systematisk
studert sagakronologi. Hun mener å påvise at sagaskriverne var lærde menn, oftest
prestelærde, og med kjennskap til gamle irske dateringssystemer. Sagaenes opplysninger er
riktige, hevder hun, men problemet er bruk av forskjellige tidssystemer og måten å regne
regjeringstid på. På grunn av dette finnes tilfeller av overlapping og dobbelttelling av tid. Hun
kommer til at Haralds dødsår må være 931-32, slik også Are Frode gjorde.
Haftsfjordslaget burde da kunne trekkes tilbake til 870-75. Hennes oppfatning om Haralds
dødsår synes nå akseptert. Dateringen av slaget i Havsfjord er man fremdeles mer usikker på,
men 880-tallet synes akseptabelt for de fleste.
Vi kan se bort fra at Harald var rikskonge med geografisk, politisk, økonomisk
og militær makt. Alle forestillinger om sentralisert styre bør glemmes. Kongens maktgrunnlag var
hirden, altså profesjonelle krigere som fulgte ham, og muligens stående styrker rundt om i riket.
Han hadde intet folkeoppbud, ingen politi- eller rettsmakt, ingen skatteinnkreving.
Kongen var fysisk ?allmektig?, utøvde makt etter eget forgodtbefinnende og
nektet alle andre dette. Det vil si at han forbød økonomisk utnyttelse av sitt område for andre
enn seg selv. I ?Glymdråþa? fortelles det at Harald straffet ?tyver?, noe som kan vise til at han
beskyttet sitt rike mot vikinger. At hans yngste sønn Håkon ble oppfostret hos kong Adalstein i
England, tyder på samarbeid med den engelske kongen mot felles fiender, som kan ha vært
vikinger fra vikingrikene på De britiske øyene. Helt sikkert hadde Adalstein og Harald en felles
fiende i danskekongen, da danskekongenes ekspansjonslyst rettet seg både mot England og
Norge. Inspirasjon og forbilder for etableringen av riket kan Harald ha hentet utenfra - fra
Danmark, England eller til og med Frankerriket.
Ifølge Snorre og Egilssagaen tok Harald landskyld (jordleie) av alle bønder, han
?tok odelen? fra dem. Denne påstanden er uklar og omdiskutert, den kan neppe tolkes dit
hen
at Harald så på all jord som sin private eiendom. Slike forestillinger hadde han nok ikke, og
heller ikke et administrasjonsapparat som kunne kontrollere dette. Harald gjorde vel det
samme
som vikinghøvdingene ellers gjorde, krevde mat av bøndene når han trengte det, kanskje
kamuflert som gave eller hjelp. Dette var ikke noen form for fast skattlegging, som var ukjent
for nordgermanerne på denne tiden. Ved å reise rundt mellom kongsgårdene kunne kongen
?høste landet?, markere sin makt og øve effektiv kontroll, noe som var det normale også ellers
i Europa.
Når Harald stoppet den vilkårlige viking- og voldsaktiviteten i sitt område, var
han til nytte for bøndene, og en kan kanskje ane spirene til et nærmere samarbeid mellom
kongemakt og bondesamfunn. Det er mulig han fikk bøndene med på å opprette et
?veitslesystem?, altså frivillige kostytelser, når han reiste rundt. I alle fall fikk han inntekter fra
de eiendommene han tok fra sine beseirete motstandere. jordegods og kanskje veitslerett ga
underhold for hirden og ham selv. Da kunne det løse godset til de beseirert vikinghøvdingene
og småkongene brukes til å belønne hirdmennene med.
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga:
?9. Kong Håkon reiste nå tilbake til Trondheimen og ble der vinteren over, der regnet
han siden han hadde sitt hjem. Han bygde den største hovedgården sin der, den heter Lade.
Den vinteren giftet han seg med Åsa, datter til Håkon jarl Grjotgardsson, kongen satte nå
Håkon svært høyt. ...?
?17. Kong Harald fór med hærskjold over store deler av Götaland, han hadde kamp
mange ganger der på begge elvesider, og som oftest vant han. I en av disse kampene falt
Rane Gautske. Da la kong Harald under seg hele landet nord for Elv og vest for Vennern, og
dessuten hele Vermland. Da han nå vendte tilbake derfra, satte han Guttorm hertug igjen der
til
landevern, og satte mye folk hos ham; selv dro han til Opplandene og bodde der en stund.
Derfra gikk han nord over Dovrefjell til Trondheimen, og der var han en lang stund igjen. Nå
tok han til å få barn; han og Åsa hadde disse sønnene: Guttorm, som var eldst, Halvdan
Svarte og Halvdan Hvite - de var tvillinger, den fjerde het Sigfred. De vokste alle sammen opp
i Trondheimen med heder og ære.?
?21. Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het
Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var
Eirik Blodøks. Harald var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl; deres barn var Olav
Geirstadalv(?), Bjørn og Ragnar Rykkel. Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til
kong Ring Dagsson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og
Ingegjerd.
Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på elleve av
konene sine; det nevner Hornkolve:
?Han vraket holmryger
og hordemøyer,
alle fra Hedmark
og av Håløygætt;
kongen den ættstore
tok kone fra Danmark.?
Kong Haralds barn ble hvert av dem fødd opp der moren kom fra. Guttorm hertug
hadde øst vann over den eldste sønnen til kong Harald og gitt ham sitt navn; han knesatte
denne gutten og var hans fosterfar, og tok ham med seg øst til Viken, der vokste gutten opp
hos Guttorm hertug. Guttorm hertug hadde hele landsstyringen der i Viken og på Opplandene,
når kongen ikke var der.?

Snorre utstyrer Harald med hele 20 sønner, og enda et par-tre barn er kjent fra andre
kilder. Men Øyvind Skaldespiller sier at Håkon Adalsteinsfostre - som synes å ha vært den
lengstlevende av brødrene - hadde åtte brødre i Valhall. Det kan passe med at ni er omtrent
det antallet Hårfagresønner som har en klar plass i historien. De vokste opp på forskjellige
kanter av landet, alt etter hvor de hadde morsætten sin. Det er uklart hvor stor makt Harald
Hårfagre selv fikk i Trøndelag; jarlen Håkon Grjotgardsson falt allerede under
rikssamlingskampene, og sønnen Sigurd må ha vært mindreårig da. Det kan ha bidratt til at
Harald ble i stand til å utøve større innflytelse her enn opprinnelig forutsatt, og i Egils saga
møter vi også hans menn på Hålogalandskysten med krav om skatt. Dermed kan det også
være at Snorre har rett i å plassere Haralds sønn Halvdan (kalt Svarte etter farfaren) som
underkonge i Trøndelag. Halvdan skal ha vært dattersønn av Håkon jarl. Med finnejenta
Snefrid skal Harald ha hatt sønner som Sigurd Rise og Ragnvald Rettilbeine, som ble konger
på Vest-Opplandene. Dessuten mener Snorre at det også var Harald-ætlinger som hersket på
Hedemarken og i Gudbrandsdalen - han knytter tradisjonene om kongene Dag og Ring til
ætten - men det er nok med mer tvilsom rett. I Viken satt Olav og Bjørn Farmann (kjøpmann).
Eirik selv fikk Nordvestlandet i første omgang.
Harald ble gravlagt på gården Hauger (Gar) ved Haugesund.

Harald I, byname HARALD FAIRHAIR, or FINEHAIR, Norwegian HARALD HÅRFAGER, Old Norse HARALD HÁRFAGRI (b. c. 860--d. c. 940), the first king to claim sovereignty over all Norway. One of the greatest of the 9th-century Scandinavian warrior chiefs, he gained effective control of Norway's western coastal districts but probably had only nominal authority in the other parts of Norway.
The son of Halvdan the Black, ruler of part of southeastern Norway and a scion of the Yngling dynasty, the ancient royal house of Sweden, Harald succeeded his father at the age of 10. His first conquest came with the suppression of a revolt in the Uplands region. A pact with Haakon, earl of Lade, enabled him to pursue conquest of the western districts, culminating in the battle of Hafrsfjord, dated 872 by medieval historians but placed 10 to 20 years later by modern historians.
Harald's conquests and taxation system led many chiefs and their followers to emigrate to the British Isles, adjacent lands, and perhaps toIceland, which first became known to Scandinavians during the era of Harald's rule. He acquired wealth through his control of coastal tradebut ruled indirectly through lesser chieftains in areas other than his own tightly controlled home district, in the southwest. His major governmental contribution lay in the development of provincial administrations (lagtings).
The most reliable information on Harald's life is contained in contemporary poems written down in Iceland in the 13th century. His career is also described in 12th- and 13th-century Icelandic and Norwegian historical works of questionable reliability, the fullest account being written by the Icelander Snorri Sturluson (d. 1241) in the Heimskringla. [Encyclopaedia Britannica CD '97, HARALD I]

Harald I of Norway
From Wikipedia, the free encyclopedia

Harald Fairhair
King of Norway
Reign 872 – 930
Coronation none
Born c. 850
Eastern Norway
Died 933
Rogaland, Norway
Buried Karmsund
Predecessor none
Successor Eirik Bloodaxe
Wife/wives Ragnhild Eriksdotter
Åsa Håkonsdotter
Svanhild Øysteinsdotter
various concubines
Issue 21 known sons
3 known daughters
Sons include:
Eirik Bloodaxe
Bjørn Farmann
Olaf Geirstadalf
Haakon the Good
Dynasty Fairhair dynasty
Father Halfdan the Black
Mother Ragnhild Sigurdsdotter

Harald Fairhair or Harald Finehair (Old Norse: Haraldr hárfagri, Norwegian: Harald Hårfagre), (c. 850 – c. 933) was the first king (872 – 930) of Norway.

Little is known of the historical Harald. The only contemporary sources mentioning him are the two skaldic poems Haraldskvæði and Glymdrápa, by Þorbjörn Hornklofi. The first poem describes life at Harald's court, mentions that he took a Danish wife, and that he won a victory at Hafrsfjord. The second relates a series of battles Harald has won. He is not mentioned in any contemporary foreign sources. His life was described in several of the Kings' sagas, but the first of these were not written until the end of the 12th century, over 250 years after his death. Their accounts of Harald and his life differ on several points, and much of the content is clearly mythological. He is credited with having unified Norway into one kingdom. Modern historians assume that his rule was limited to the coastal areas of southern Norway.

[edit] The saga descriptions

The sagas tell us that Harald succeeded, on the death of his father Halfdan the Black Gudrødsson in A.D. 860, to the sovereignty of several small, and somewhat scattered kingdoms in Vestfold, which had come into his father's hands through conquest and inheritance.

The unification of Norway is, according to a tale, somewhat of a love story. The tale begins with a marriage proposal that resulted in rejection and scorn from Gyda, the daughter of Eirik king of Hordaland. She said she refused to marry Harald "before he was king over all of Norway". Harald was therefore induced to take a vow not to cut nor comb his hair until he was sole king of Norway, and that ten years later, he was justified in trimming it; whereupon he exchanged the epithet "Shockhead" or "Tanglehair" for the one by which he is usually known. Most scholars today regard this story as a literary tale inspired by the Romance stories popular at the courts, by the time Heimskringla was written.

In 866, Harald made the first of a series of conquests over the many petty kingdoms which would compose Norway, including Värmland in Sweden, and modern day south-eastern Norway, which had sworn allegiance to the Swedish king Erik Eymundsson. In 872, after a great victory at Hafrsfjord near Stavanger, Harald found himself king over the whole country. His realm was, however, threatened by dangers from without, as large numbers of his opponents had taken refuge, not only in Iceland, then recently discovered; but also in the Orkney Islands, Shetland Islands, Hebrides Islands, Faroe Islands and the northern European mainland. However, his opponents leaving wasn't entirely voluntary. Many Norwegian chieftains who were wealthy and respected posed a threat to Harald; therefore, they were subjected to much harassment from Harald, prompting them to vacate the land. At last, Harald was forced to make an expedition to the West, to clear the islands and the Scottish mainland of some Vikings who tried to hide there.

It was long thought that Harald thus caused the Norse settlement of Iceland and beyond. According to this view, Iceland was settled by "malcontents" from Norway, who resented Harald's claim of rights of taxation over lands, which the possessors appear to have previously held in absolute ownership. This view has been largely abandoned by modern historians, as archaeological finds have shown that the settlement of Iceland started before Harald's reign in Norway.
Norwegian petty kingdoms ca. 820 AD at the death of Gudrød the Hunter. The most important kingdoms were Vestfold (red), Hålogaland (purple), Alvheim (yellow) and Agder (green).

Petty kingdoms ca. 860 AD at the death of Halfdan the Black. In red is the kingdom inherited by Harald Fairhair.

Petty kingdoms ca. 872 AD (the unified kingdom shown in red) before the defining Battle of Hafrsfjord.

King Harald I's division of the kingdom ca. 930 AD. The yellow areas are petty kingdoms assigned to Harald's sons and kinsmen, the red area remained Harald's territory as High King, the purple is the domain of the earls of Lade, orange is the domain the earls of Møre.
The division of the kingdom after the Battle of Svolder (1000) between Sweden (yellow), Denmark (red) and the jarl of Lade (purple).

Unified Norway during the reign of Saint Olav ca. 1020 AD. In pale red the Finnmarken ("Marches of the Sami") most of which paid tribute to the kings of Norway.
Harald Haarfager later in his life.
Harald Haarfager later in his life.

The latter part of Harald's reign was disturbed by the strife of his many sons. He gave them all the royal title and assigned lands to them, which they were to govern as his representatives; but this arrangement did not put an end to the discord, which continued into the next reign. When he grew old, Harald handed over the supreme power to his favourite son Eirik Bloodaxe, whom he intended to be his successor. Eirik I ruled side-by-side with his father when Harald was 80 years old. Harald died three years later due to age in approximately 933. The number of sons he left varies in the different saga accounts, from 11 to 20. Twelve of his sons are named as kings, two of them over the whole country.

Harald's children with Åsa, daughter of Håkon Grjotgardsson, Earl of Lade:

* Guttorm Haraldsson, king of Ranrike
* Halvdan Kvite (Haraldsson), king of Trondheim
* Halvdan Svarte (Haraldsson), king of Trondheim.
* Sigrød Haraldsson, king of Trondheim

Children with Gyda:

* Ålov Årbot (Haraldsdotter)
* Rørek Haraldsson
* Sigtrygg Haraldsson
* Frode Haraldsson
* (Torgils Haraldsson)¹

Children with Ragnhild Eiriksdotter of Jutland:

* Eirik Bloodaxe, king of Norway.

Children with Svanhild, daughter of Eystein Earl:

* Bjørn Farmann, king of Vestfold.
* Olaf Haraldsson Geirstadalf, king of Vingulmark, later also Vestfold.
* Ragnar Rykkel

Children with Åshild, daughter of Ring Dagsson:

* Ring Haraldsson
* Dag Haraldsson
* Gudrød Skirja
* Ingegjerd Haraldsdotter

Children with Snøfrid, daughter of Svåse the Finn:

* Halvdan Hålegg
* Gudrød Ljome
* Ragnvald Rettilbeine
* Sigurd Rise

Children with Tora Mosterstong, his maid:

* Haakon the Good, king of Norway.

Other children:

* Ingebjørg Haraldsdotter

Harald was the grandfather of Harald II.

[edit] Notes

1. This Torgils Haraldsson is identical to "Thorgest" in the Irish history. Snorre Sturlason, in his Heimskringla, claims that Torgils was Harald's son. This is now thought to be unlikely.

[edit] References

* This article incorporates text from the Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, a publication now in the public domain.

Harald Fairhair
Fairhair dynasty
Born: c. 850 Died: c. 933
Regnal titles
New title King of Norway
872-930 Succeeded by
Eric Bloodaxe

Fra Snorre:
Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk ei kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland ;
hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks. Han var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl ; deres barn var Olav Geirstadalv, Bjørn og Ragnar Rykkel. Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagsson ovenfra Ringerike ; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd.
Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, gav han slipp på ni av konene sine ; det nevner Hornklove :
Han vrakte holmryger
og hordemøyer,
alle fra Hedmark
og alle av håløygætt;
kongen den ættstore
tok kone fra Danmark.

Date: 17 Aug 2004

Harald Hårfagre (ca. 850-933) (Haraldr hárfagri) var Norges konge ca. år 872-933.

Som konge
Han var i følge Snorre den første kongen som styrte over hele Norge, han vant mange slag og la under seg i tillegg til Norge øyene i vest og Värmland i Sverige. Det mest kjente slaget han vant er slaget i Hafrsfjord, trolig i år 872. Der underla han seg store deler av Vestlandet og Sørlandet.

I følge et sagn gjengitt i Harald Hårfagres saga var Haralds motiv for rikssamlingen at han ønsket å ekte Gyda. Harald hadde forelsket seg i denne kongsdatteren (datter til Kong Eirik av Hordaland), som ble fostret opp av en rik bonde i Valdres. Han sendte sine sendemenn for �� hente henne, men hun ville ikke ha Harald, fordi han ikke var mektig nok. Hun lurte på hvorfor han ikke hadde lagt hele Norge under seg. Han ble slett ikke fornærmet av det hun sa, men tok utfordringen, og lovte å ikke klippe seg før han hadde samlet hele landet under seg.
Allerede for 200 år siden begynte historikerne å regne fortellingen som annet enn en fabel fra hentet ridderroman.
Han var kjent for å styre landet med hard hånd.

Tilnavnet «Hårfagre»
Tilnavnet «Hårfagre» fikk han etter at han hadde lovet Gyda å ikke klippe håret før hele Norge var samlet til ett rike. Gyda sa ogs�� at hun ville gifte seg med Harald dersom han fikk samlet Norge. Det gikk mange år, men da han endelig nådde målet, sendte han sine folk til Gyda og minnet henne på hva hun hadde sagt til ham. De tok henne med til Harald, og de giftet seg.

Etter samlingen dro Harald til Ragnvald Jarl på Møre. Da var han ikke klipt på 10 år, men her kunne han endelig la håret falle. Det sies at Han lot håret falle på Bremsnes på Averøya. På det stedet st��r det i dag et stort tre med en steinmur rundt, som et minne. Det var Ragnvald Jarl som da ga han tilnavnet «Hårfagre».

Harald Hårfagres død
Da Harald var 80 år gammel, gav han kronen til sin sønn Eirik Blodøks, fordi han selv begynte å bli svak. Han levde enda tre år, men døde da sottedød (av sykdom). Han er hauglagt på Haug ved Karmsund.

Familie og barn
Hans far var Halvdan Svarte (Gudrødsson), hans mor var Ragnhild Sigurdsdatter. Han ble født ca. år 850, og døde i ca. år 933. Farsslekten kom ifølge Snorre fra Ynglingeætten, og var en mektig slekt, siden de skal stamme fra guden Frøy selv.

Harald Hårfagre hadde mange barn, med forskjellige kvinner. Hvor mange han fikk er ukjent. Etter Haralds død, ble det å stamme fra Harald Hårfagre politisk opportunt: det ga arverett til kongemakten. Å ha Harald Hårfagre som oldefar ga uendelig mye mer legitimitet til et maktprosjekt, enn å stamme fra en av de mange
tilfeldige småkongene han la under seg. Det er mer enn sannsynlig at mange av de slektslinjene som senere tiders høvdinger viste til, hadde blitt redigert av hensyn til dette.

Følgende oversikt over Haralds barn må derfor tas med en klype salt.

Med Gyda Eiriksdatter:
- Ålov Årbot
- Rørek Haraldsson
- Sigtrygg Haraldsson
- Frode Haraldsson
- Torgils Haraldsson

Med Åsa Håkonsdatter:
- Guttorm Haraldsson
- Halvdan Svarte Haraldsson
- Halvdan Kvite Haraldsson
- Sigrød Haraldsson

Med Ragnhild Eiriksdatter:
- Eirik Blodøks

Med Svanhild Øysteinsdatter:
- Bjørn Farmann
- Olav Haraldsson Geirstadalf
- Ragnar Rykkel

Med Åshild Ringsdatter:
- Ring Haraldsson
- Dag Haraldsson
- Gudrød Skirja
- Ingegjerd Haraldsdatter (kanskje Tora Mosterstong var hennes mor)

Med Snøfrid Svåsedatter:
- Sigurd Haraldsson Rise
- Halvdan Hålegg
- Gudrød Ljome
- Ragnvald Rettilbeine

Med Tora Mosterstong
- Håkon den gode (Håkon Adalsteinsfostre)

[Weis 206] had many wives and concubines, undertook conquest of Norway to win Gytha, and until successful refused for ten years to cut or comb hair (called Lufa, "the Slovenly"), became 1st King of all Norway ca. 883/890, cut hair after conquest (then called "Fairhair"), won Gytha, d. ca. 936.

Regj. 890-940.

Raids On Europe Reached Peak During Reign. 3 Years Before His Death He Gave Throne To His Son Eirik. Became King At Age 10. Described As Large, Strong And Handsome With Long Fair Hair. Gave Up His Other Wives When He Married Ragnhild The Mighty. Grew Up Near Randsfjorden, Norge With Uncle Guttorm. Migration To Iceland Continued.

Alias: Harald /Fairhair/, Hairbeauty or Luva According to Tom Bjørnstad, Norwegian genealogist (http://home.ringnett.no/bjornstad/royals/Norge.html) : "King Harald I Harfagre also known as "Harald Fairhair" the first to unify Norway as one kingdom." "Harold Fairhair's reign is officially recognized as the period 865-933, but this is likely wrong. Modern studies of the history in Scandinavia reveals approximately 890 CE to be a more correct date to the Battle of Hafrsfjord. On this base we believe he must have died in approximately 940 CE. From "The building of a nation"

(http://home.ringnett.no/bjornstad/royals /into.html): "The history of Norway as a nation begins more or less with the Battle of Hafrsfjord in approximately 890 CE, a battle that was won by Harold Fairhair (Harald Harfagre). By winning this battle he managed to unite Norge in one kingdom, as the first absolute monarch in all of Scandinavia, though the process to fulfill it did certainly last a lot longer. Harold Fairhair was, according to the folk tales known as the Nordic Sagas, the son of Halvdan the Black and his second wife, Asa of Agder. Final proof of Harold Fairhair's existence do not exist, but it is highly probable due to proof of several of his sons existence. The most famous being Eirik Blood-axe, the last Viking king of York, who was killed in the Battle of Stainmore in 954 CE. For a short time he had also been a kind of over king back in Norge, but he was expelled due to his ruggedness. Also Hakon the Good, half brother of Eirik, is well known. He succeeded to the throne of Norge in approximately 938/9 A D. He was also called Hákon Æþelstan-foster, because he was supposedly brought up by the Royal Court of Æþelstan, King of England (924-939), to whom Harold Fairhair had sent him after a previous episode between the two kings ."

From Norge. Sigvart Sorensen. New York. 1899: "Note: He was 10 years old when he became King. He asked for the hand of Princess Gyda Eiriksson, but was turned down as she wanted a king who made the whole of Norway subject to him. So Harald gathered an army and took over the north and west of Norge in 872 and was acknowledged as the King of Norway. He then married Gyda. He instituted taxes on land and possessions and placed an Earl over each district to collect taxes, administer justice, and serve the king with 60 warriors in case of war. Many objected and left for the Faroe Islands, Scottish Islands and Iceland. Harald, therefore took over the Orkney and Shetland Islands. He had six wives and many sons and when 80 years old became weak and turned the government over to son, Eirik. He died three years later and is buried in a mound at Hauge near Haugesand in Ryfylke.

Some sources list his birth in 858.

Konge av Norge ( 872-930 )

Harald, no. konger.
? Harald 1. Hårfagre, ca. 860?ca. 940, sønn av Halvdan Svarte. Ny forskning viser at Snorres framstilling av H.s bakgrunn og kongsgjerningi mangt er misvisende, bl.a. når det gjelder tilknytningen til Vestfold og tilnavnet Hårfagre (i samtiden ble han kalt Lúfa, som betyr rufsehår e. l.). Bl.a. skaldekvad viser tilknytning til Ringerike der hans far var høvding, men de eldste kildene sier at moren var datter av kong Harald Gullskjegg i Sogn, og at H. arvet riket hans etter ham. H.s maktgrunnlag var derfor først og fremst på Vestlandet, ikke i Viken og på Opplandene. Hans riksbygging omfattet omfattende alliansermed stormenn og høvdinger i andre landsdeler som opptrådte med stor selvstendighet. Samlingen av Norge til ett rike ble ikke gjennomført avH. eller fullført i slaget i Hafrsfjord, den var en lang hist. utvikling, men H.s kongegjerning var den første og kanskje særlig viktige gjennombruddsfasen. Mye av hans samlingsverk gikk i oppløsning etter hans død.
Kilde: Caplex, J.W. Cappelens Forlag AS
PLAC Konge av Norge

Rootsweb Feldman
URL: http://worldconnect.genealogy.rootsweb.com/cgi-bin/igm.cgi?op=GET&db=:3044567&id=I04240

# D: I04240
# Name: I HARALD , Halfdansson, King of "Fairhair" 1 1 2
# Sex: M
# Birth: 860 in of Hedemark, Norway 1 2
# Death: 933 1 2
# Burial: AFT 936 Hauko, Rogaland, Norway 1 2
# Event: Abdicated 933 1 2
# Change Date: 15 JAN 2004 2
# Note:

[Joanne's Tree.1 GED.GED]

2 PLAC 11905
2 SOUR S332582
3 DATA
4 TEXT Date of Import: 14 Jan 2004

[daveanthes.FTW]

Please contact me at (XXXXX@XXXX.XXX) if you have any questions or can add to my information. Thank You

Father: Halfdan "the Black" Gudrodsson of NORWAY b: BEF 810 in Vestfold, Norway
Mother: Ragnhild SIGURDSDATTER b: ABT 830 in of Ringerike, Buskerud, Norway

Marriage 1 Snaefrid Svassesdatter of NORWAY b: ABT 862 in of Trondheim, Sor-Trondelag, Norway

Children

1. Has Children Sigurd Rese of NORWAY

Marriage 2 Swanhilda EYSTEINSDOTTIR

Children

1. Has No Children Underking of Haraldsson Merchant BYORN

Marriage 3 Ragnhild "The MIGHTY" , Queen Norway Eriksdatter b: ABT 870 in of Jylland, Denmark

* Married: ABT 885 1 2

Children

1. Has Children Ingeborg of NORWAY b: 870
2. Has Children I ERIC , King of Norway "Blood-ax" b: ABT 895

Sources:

1. Title: daveanthes.FTW
Note: ABBR daveanthes.FTW
Note: Source Media Type: Other
Repository:
Call Number:
Media: Book
Text: Date of Import: 14 Jan 2004
2. Title: Joanne's Tree.1 GED.GED
Repository:
Call Number:
Media: Other
Text: Date of Import: Feb 6, 2004

had many wives and concubines, undertook conquest of Norway to win Gytha, and until successful refused for ten years to cut or comb hair (called Lufa, "the Slovenly"), became 1st King of all Norway abt. 883/890, cut hair after conquest (then called "Fairhair"), won Gytha, d. abt. 936.
Harald inherited three small domains from his father in eastern, central, and western Norway, and set out to conquer the rest of Norway. According to the medieval saga, he was motivated by the refusal of Gyda (another petty king's daughter) to marry him until he had conquered all of Norway. According to the story, King Harald declared that he would not cut or comb his hair until he had conquered all of Norway. When he finally had victory about ten years later, he then had his hair done and was called "Fairhair." The chieftains of western Norway were the hardest to defeat, but Harald attained his victory in the Battle of Hafrsfjord about 885. Harald was a strong ruler, and managed to unite Norway. At Harald's death, his sons divided Norway with the favorite son, Eric Bloodaxe, as the overking, but dissensions and wars disrupted the unity of the country. He succeeded to the throne of his father's kingdom as a child in 860. He was the first king of United Norway.
The history of Norway prior to the late tenth century is extremely obscure, and the lineage of Harald is uncertain prior to his father. The old poem Ynglingatal is quoted (incompletely, with some missing stanzas of unknown content) in Heimskringla (early thirteenth century), and appears to have been composed in the late ninth or early tenth century, although that is not certain. Even if we grant for the moment that Heimskringla quotes an accurate version of an early poem, we still have the fact that Ynglingatal only gives the names of the kings, and does not supply any of the genealogical relationships which appear in so many later sources. It is not until sources of the twelfth century that there is any clear indication that the king mentioned in each stanza was regarded as the son of the king mentioned in the previous stanza, and this could easily be a very late invention. That the kings listed in the last few stanzas existed may be regarded as likely, but they remain very shadowy figures whose exact historical and genealogical connections are nebulous. At various times in the past, attempts have been made to identify one or more of them with individuals known from contemporary historical sources, but there are no identifications of the kings in Ynglingatal with known historical figures which can be regarded as certain. -- Stewart Baldwin
The source for this is a fragment of Ynglingatal repeated in Snorri's Heimskringla. Snorri wrote his work about 400 years after the events it is describing. It tells of Olaf Tree-Cutter founding Norway, and passing it to his son Halfdan Whiteleg. Halfdan had sons Eystein and Gudrod. Eystein had a son Halfdan. He was followed by Gudrod, son of Halfdan, and he was father of Olaf, father of Ragnevald, for whom the original poem was composed. The classical reconstruction is that this is a straight shot (Olaf- Halfdan- Eystein- Halfdan- Gudrod- Olaf- Ragnevald). However, it has been suggested that Gudrod, son of Halfdan Whiteleg sticks out like a sore thumb. He neither succeeded, nor is there any reason for him being mentioned at all (no other "other sons" are mentioned). Maybe, the speculation runs, he is the Gudrod Halfdanson who later became king - that Halfdan Eysteinson was followed not by his son, but by his uncle. One could argue this in circles, but it doesn't matter.An analysis of the succession after Rognevald reveals a splice between two traditions. Halfdan the Black is made son of Gudrod born of a second marriage, and left an infant coheir with his "brother" Olaf. The location of his rule is nowhere near the location where his predicessors are said to have ruled, and later his son Harald is made to defeat all of the other kinglets of Norway, including kings of places that Halfdan was supposed to have ruled. Finally, what appears to be a near-contemporary poem celebrating Halfdan the Black seems not to know his father. To make a long story short (too late! you say), it looks like the new dynasty, descended from Halfdan the Black, were attached after the fact to the family celebrated in the Ynglingatal (who actually appear to have been enemies that they displaced). Nothing before Halfdan the Black can be trusted, and it is not clear that the lines back to Harald Fairhair should be trusted either. The whole "kidnappped as an infant and didn't come back until an adult at the head of a strong army" thing about Olaf Trygvison smells foul. St. Olaf owed his position to being Olaf I's right-hand man, while Harald Hardrade was his step-brother. I have my serious doubts about the Fairhair pedigrees attached to each of them. -- Todd Farmerie

Born in 858. Parents: Halvdan the Black Gudrodsen, King of VŒstfold, and Raghhild Sigurdsdottir. He united Norway. Harald died in 934.

Married to sa HŒkonsdottir. Children: Guthorm, Halvdan White, Halvdan Black, Sigfrod.

Married to Gyda Ericsdottir. Children: Alof Arbot, Roerek, Sigtrygg, Frodi, Thorgils.

Married to Ragnhild Ericsdottir. Son: Eirik I.

Married to Sn¿frid Swasisdottir. Children: Halvdan HŒleg, Gudred Liomi (King of Hadeland), Sigurd (Underking of Trondhjem), Ragnvald Staightleg (King of Hadeland).

Married to Swanhild ¯esteinsdottir. Children: Ragnar Ryckil, Bj¿rn (Underking of VŒstfold), Olof Geirsteadalf.

Married to Astrid Ringsdottir. Children: Dag (King of Hedemarken), Ring (King of Hedemarken), Gudrod Skiria.

Married to Thora Mostaff. Children: HŒkon I, Ingeborg.

He abdicated in favour of his son, Eirik I.

Hadde minst 9 sønner. Hauglagt på gården Hauger (nu Gar) ved Karmsund. (1) Han giftet seg med Sigrid Finske. (2) Han giftet seg med Aasa Haakonsdatter. Eirik eneste barn med henne. (3) Gift med Ragnhild (dansk kongsdatter) Eiriksdatter. (4) Fikk barn med med Svanhild (eller Hild) Øysteinsdatter. (5) Han giftet seg med Snæfrid finnekone. (6) Han giftet seg med "oppsamlingsmor" for resten av barna som er kjente. (7) Fikk barn med Tora (tjenestekvinde fra Moster) Mosterstang (8) Han giftet seg med Gyda Eriksdatter fra Hordaland. (9) Han giftet seg med Aashild Dagsdatter.

[Londal.FTW]

Harald Hårfagre Halvdansson. Født ca. 850. Død 933, gravlagt ved
Haugesund. Han var Norges første enekonge, han var konge fra ca. 865 - ca. 933.
Harald var bare 10 år da faren døde. Allerede som liten viste han typiske lederegenskaper. Han var ikke bare sterk og modig - han var også klok.
Harald Hårfagre har vært en kjekk mann å se på - stor og sterk og gavmild som få - og elska av mennene sine.

I begynnelsen var han en stor hærmann, og folk mener nå at det store treet
som mor hans Ragnhild drømte om før han ble født - der nederste delen var blodrød og stammen fin og grønn var et forvarsel om det blomstrende riket hans - det at treet var hvitt toppen var et merke på at han skulle bli gammel og grå..
Kvistene og greinene som bredde seg utover hele landet var i varsel om avkommet hans.

Etter faren arvet han Vestfold og Opplandene, og i forbund med Håløygjarlen Håkon Grjotgarsson vant han Trøndelag og deretter resten av landet.
Han måtte føre mange kamper mot høvdingene i det området som han arvet etter faren. Men med gode menns hjelp fikk han sikret områdene sine - mange av høvdingene falt.
Sagaene forteller at kong Harald Hårfagre hadde mange hustruer og elskerinner. Et dikt sier at han hadde i alle fall 6 hustruer og et annet at han hadde 9 sønner. Trolig var tallet av sønner nærmere 20.
Harald var bare 10 år gammel da faren døde. Nabokongene trodde det ville bli lett å ta herredømmet over landområdene fra den unge kongen. Men den unge Harald
hadde morbroren Guttorm Sigurdsson som rådde over hæren - og nabokongene ble slått.

Sagaen forteller om hvordan kong Haralds samling av Norge begynte: "Det var en møy som het Gyda kongsdatter, datter av kong Eirik i Hordaland. Hun ble fostret opp hos en rik bonde i Valdres. Kong Harald sendte sine menn for å fri til Gyda, men svaret hennes var at hun ikke ville ta til mann en konge som bare rådde over noen få fylker. Hun ville gifte seg med Harald hvis han ville legge under seg hele Norge, og rå over riket like fritt som kong Eirik over Sveaveldet og kong Gorm over Danmark. Sendemennene fortalte til kong Harald hva den unge møyen hadde sagt. De sa at ordene hennes var uvettige, men kong Harald sa at ordene hennes hadde mint ham om de ting som det var forunderlig at han ikke hadde tenkt på før. Han gjorde da det løftet at han ikke skulle skjære eller kjemme håret før han hadde lagt under seg hele Norge, med skatter og skylder - eller og dø. Kong Harald og onkelen Guttorm samlet så sammen en hær, og dro gjennom
Opplandene, over Dovre og til Trøndelag. I Trøndelag tok de først Orkdølafylke, og
så det ene etter det andre av de øvrige 8 trønderfylkene - Øynafylke (Inderøy og
Beitstad), Sparbyggjafylke (Sparbu, Stod og Snåsa), Verdølafylke, Skøynafylke (Skogn og Ytterøy), Stjørdølafylke, Strindafylke (Strinda, Frosta og Leksvik) og Gauldølafylke. I Trøndelag fikk kong Harald god hjelp av jarlen Håkon
Grjotgardsson, som rådde over Hålogaland. Han gikk frivillig sammen med kongen med alle sine menn. Da kong Harald hadde tatt Trøndelag og Namdalen vendte han seg mot Nordmøre og Romsdalen. Kongene over disse to fylkene møtte han ved øya Solskjel, like sør for Smøla. Det ble et hardt slag, men kong Harald seiret, hvorpå han la under seg disse fylkene. Kongen satte sin venn, Ragnvald Mørejarl Øysteinsson (far til Gange-Rolv), som jarl i disse fylkene. Ved Solskjel stod det et nytt slag året etter, da seiret kong Harald over kongene på Sunnmøre og Firdafylke. Sunnmøre la kongen straks under seg, og Firdafylke våren etter. Kong Harald fortsatte å legge landet under seg, og tok fylke etter fylke helt til Sognefjorden. Da var det langs kysten bare Hordafylke, Rygjafylke, Egdafylket og Telemark igjen. Men der kunne han vente seg stor motstand, for ingen steder i landet var det så my rikdom og makt som der. Kong Harald forberedte seg på hvordan han skulle ta disse områdene i flere år, og da han synes han var sterk nok - seilte han sørover. Der hadde det samle seg en stor hær av horder, ryger og egder, samt telebønder, og begge hærstyrkene tørnet sammen i Hafrsfjord i 872 ( ca. år 885)

"Det tidende spurdest sørfra, at horder og ryger og egder og teler samla seg og baud ut både skip og våpen og folk".
Opphavsmennene til dette var: Erik, konge i Hordaland - kong Sulke fra Rogaland og Sote jarl, bror hans - Kjøtve den rike, konge i Agder og Tore Hakland, son hans - og fra Telemark to brødre - Roald Rygg og Hadd den harde .
Da kong Harald hørte dette drog han i hop en hær, skuva skipa på sjøen, og budde seg så med hæren og for søretter langsmed landet og fikk mykje folk fra kvart fylke.
Da han kom sør om Stad, fikk kong Erik spurt dette - han hadde og samla den styrken han kunne venta å få, og nå for han søretter til møtes med den hæren som han visste skulle komme han til hjelp austfra. Hele hæren møttest nordafor Jæren og la inn Hafrsfjord. -
Der låg alt kong Harald med hæren sin. Det byrja straks et stort slag som var både langt og hardt - Men enden vart at kong Harald vant, og der falt både kong Erik, kong Sulke og Sote jarl.
Tore Haklang hadde lagt skipet sitt imot skipet til kong Harald, og Tore var ein stor berserk, der gikk dei hardt på før Tore Haklang falt, dei rydda heile skipet hans, og kong Kjøtve flykta til ein holme der det var godt å verja seg.
Sidan flykta heile hæren deira, somme på skipa, og somme sprang opp på land og tok landeveien søretter Jæren." (Snorre)

Etter dette slaget fikk ikke kong Harald noen motstand i Norge.
Da var de falne alle de største uvennene hans.

Kong Harald var i gjestebod på Møre hos Ragnvald jarl etter at han hadde tatt hele landet. Der gikk Harald i bad og fikk gredd håret sitt, etterpå klipte Ragnvald jarl håret hans. Da hadde det vært ugredd og uklipt i 10 år.
Før ble Harald kalt Harald Luva (Lurvehode), men nå ga Ragnvald Mørejarl han nytt tilnavn og kalla han Harald Hårfagre.

Mens kong Harald var opptatt med krigføringen på Vestlandet hadde svenskekongen Eirik prøvd å legge under seg mye av Østlandet. Men kong Harald avverget dette, og tok siden og la under seg både Värmland og Rånrike (Bohuslen) i Sverige. Etter dette opphørte motstanden mot kong Harald, som nå ble enekonge i Norge. Like etter reiste han til Ragnvald jarl på Møre, som hadde hjulpet ham mye under denne lange ufreden. Ragnvald jarl skar det lange håret til kongen, som hadde grodd i 10 år, og gav kongen navnet Hårfagre. I alle fylkene som kong Harald Hårfagre la under seg er det fortalt at han tok odelen fra bøndene, og gjorde gårdene til sin eiendom, såvel sjøen og vannene. Odelsbøndene hadde tidligere vært sine egne herrer på odelsgårdene, og ikke betalt skatt. Under kong Harald Hårfagre måtte de nå betale landskyld, og følge kongen når han samlet til hær. Hvis noen ikke ville dette kunne kongen ta odelsgården fra bonden - eller han måtte betale bøter. Kong Harald Hårfagre hadde som de gamle kongene en hird (vakt) rundt seg. Han satte en jarl i hvert fylke, til å dømme lov og rett, og til å kreve inn bøter, samt skatt - noe jarlen skulle få tredjeparten av. Jarlen skulle også i tider hvor det var ufred skaffe kongen 60 mann. Under hver jarl stod 4 - eller flere - herser, som skulle skaffe kongen 20 mann ved ufredstid. Kongen gav belønning til hersene - ved å gi dem kongsgårder til len - derfor ble de senere kalt lendmenn. Lendmennene var ikke bare kongelige embetsmenn, de var også som tidligere bondehøvdinger, med makt og innflytelse, men fra nå av fikk de ikke den samme makten som før. Som vederlag, for de len de fikk av kongen, skulle lendmennene følge ham med sine menn i ufred og fri bygda fra tyver og røvere. Mannskapet til lendmennene ble siden den mest pålitelige styrken i den norske hæren. På grunn av denne nye ordningen - og at bøndene bestandig hadde gjort som de gamle høvdingene ville - ble følgene av dette at kongen ikke kom langt uten støtte hos lendmennene.
Kong Harald Hårfagre gjorde alle pålegg (skatter) så store at hver jarl og herse nå fikk større inntekter enn før, og derfor var det mange gamle stormenn som ville tjene kongen.

Men det var også mange som ikke kunne finne seg i styringen til kong Harald Hårfagre - som de kalte hardstyre og trelldom. Mange storbønder, særlig fra Vestlandet, reiste fra eiendommene sine. De seilte til Island, for å ta land der - som hadde blitt oppdaget av noen vikinger for ikke så lang tid siden. Det var også flere som reiste til de skotske øyene, hvor mange av dem hadde venner og familie. Derfra holdt de ufred med kong Harald Hårfagre, og herjet i riket hans. Til sist samlet kong Harald Hårfagre sammen en stor hær, og seilte til de skotske øyene - jaget vikingene - og la Hjaltland (Shetland), Orknøyene og Suderøyene (Hebridene), Man og trolig Færøyene under Norges rike, hvor han innsatte jarler. Like etter ble vikingene i Skottland jaget ut derfra av allmuen der, og store mengder av disse tok veien til Island.
Den store "landnåmatid" var i årene 886- 900, og da emigrerte minst 400 storbønder og deres følge fra Norge til Island. Før kong Harald Hårfagres død var tallet på emigranter til Island oppe i ca. 25000 mennesker - mest fra Vestlandet - noe som var et stort tap for Norge.
Kong Harald Hårfagre krevde også skatt av finnene (samene) i Finnmark og på
Kola - som hørte til Russland - og helt til Hvitehavet, som var norsk skatteland.
Da kong Harald Hårfagre var rundt 70 år delte han riket sitt mellom de av sønnene som var i live og gav dem kongsnavn.

Da Harald var 50 år var mange av sønnene hans voksne, og mange var døde Kong Harald lyste da et stort ting aust i landet. Der gav han sønnene sine kongsnavn og satte det i lova at alle etterkommerne hans skulle ta kongedømme etter far sin, men jarldømme de som kom av ætta hans på kvinnesida.

Slik delte han landet mellom sønnene sine:
Vingulmark, Romerike, Vestfold g Telemark gav han til:
Olav, Bjørn, Sigrygg, Frode og Torgils
Hedmark og Gudbrandsdalen gav han til Dag, Ring og Ragnar.
Ringerike, Hadeland og Toten gav han til Snøfrids sønner - Sigurd Rise, Halvdan Hålegg, Gudrød Ljome og Ragnvald Rettebein
Ranriket, fra Gøta elv til Svinesund hadde han gitt til Guttorm.
Rørek og Gudrød var mest i hirda hos kongen og hadde store eiendommer i Hordaland og Sogn
Kong Harald selv var mest på Vestlandet.
Erik (Blodøks) fikk Hålogaland, Nordmøre og Romsdal.
Til overkonge utpekte kong Harald - Erik Blodøks, hans sønn med den danske kongedatteren Ragnhild.
Nord i Trondheimen gav han til Halvdan Svarte, Halvdan Kvite og Sigrød.

Da Harald var 80 år, leide han Erik "Blodøks" Haraldson, til høgsetet og gav han makta over hele landet. Men da de andre sønnene til kong Harald fikk hørt dette, satte Halvdan Svarte seg i det kongelige høgsetet, han tok styringa over hele Trondheim og i dette tiltaket fikk han hele trønderne med seg.
To år etter døde Halvdan plutselig, og folk sa at Gunhild kongsmor hadde kjøpt ei troll kjerring til å gi han banedrikken.
Kong Harald levde 3 år etter at han hadde gitt Erik enestyre over landet, han var da i Rogaland - eller Hordaland på en av storgardene han eigde.
Det er visstnok fortalt at kong Harald Hårfagre laget en lov om at alle etterkommerne hans på mannssiden skulle få kongedømmet etter sin far, men de som hadde sin ætt på kvinnesiden skulle få jarledømme. Ca. 10 år senere, da kong Harald Hårfagre var ca. 80 år (930), gav han styringen av det norske riket til sønnen Eirik Blodøks.

Kong Harald Hårfagre Halvdansson døde sottedød i 933 og ble hauglagt på Haug ved Karmsund.
I Haugesund står det en kirke, og i nordvest av haugen til Kong Harald er kirkegården. Vest for kirken ligg gravsteinen til kong Harald, den som lå over grava hans i haugen. Steinen er "halvfjortande fot lang og innpå to alner brei".
Midt i haugen var grava til kong Harald, der var det satt en sten ved hodet hans og en ved føttene, og hella ble lagt oppå der.

Alle barna til kong Harald ble oppfødt der de hadde slekta på morsida.
Kom Harald giftet de fleste av døtrene sine innenlands - og fra disse har det kommet store slekter.

Og av hans slekt har konger vært siden....'

[Hårfagre og 25 generasjoner frem.FTW]

Harald Hårfagre Halvdansson. Født ca. 850. Død 933, gravlagt ved
Haugesund. Han var Norges første enekonge, han var konge fra ca. 865 - ca. 933.
Harald var bare 10 år da faren døde. Allerede som liten viste han typiske lederegenskaper. Han var ikke bare sterk og modig - han var også klok.
Harald Hårfagre har vært en kjekk mann å se på - stor og sterk og gavmild som få - og elska av mennene sine.

I begynnelsen var han en stor hærmann, og folk mener nå at det store treet
som mor hans Ragnhild drømte om før han ble født - der nederste delen var blodrød og stammen fin og grønn var et forvarsel om det blomstrende riket hans - det at treet var hvitt toppen var et merke på at han skulle bli gammel og grå..
Kvistene og greinene som bredde seg utover hele landet var i varsel om avkommet hans.

Etter faren arvet han Vestfold og Opplandene, og i forbund med Håløygjarlen Håkon Grjotgarsson vant han Trøndelag og deretter resten av landet.
Han måtte føre mange kamper mot høvdingene i det området som han arvet etter faren. Men med gode menns hjelp fikk han sikret områdene sine - mange av høvdingene falt.
Sagaene forteller at kong Harald Hårfagre hadde mange hustruer og elskerinner. Et dikt sier at han hadde i alle fall 6 hustruer og et annet at han hadde 9 sønner. Trolig var tallet av sønner nærmere 20.
Harald var bare 10 år gammel da faren døde. Nabokongene trodde det ville bli lett å ta herredømmet over landområdene fra den unge kongen. Men den unge Harald
hadde morbroren Guttorm Sigurdsson som rådde over hæren - og nabokongene ble slått.

Sagaen forteller om hvordan kong Haralds samling av Norge begynte: "Det var en møy som het Gyda kongsdatter, datter av kong Eirik i Hordaland. Hun ble fostret opp hos en rik bonde i Valdres. Kong Harald sendte sine menn for å fri til Gyda, men svaret hennes var at hun ikke ville ta til mann en konge som bare rådde over noen få fylker. Hun ville gifte seg med Harald hvis han ville legge under seg hele Norge, og rå over riket like fritt som kong Eirik over Sveaveldet og kong Gorm over Danmark. Sendemennene fortalte til kong Harald hva den unge møyen hadde sagt. De sa at ordene hennes var uvettige, men kong Harald sa at ordene hennes hadde mint ham om de ting som det var forunderlig at han ikke hadde tenkt på før. Han gjorde da det løftet at han ikke skulle skjære eller kjemme håret før han hadde lagt under seg hele Norge, med skatter og skylder - eller og dø. Kong Harald og onkelen Guttorm samlet så sammen en hær, og dro gjennom
Opplandene, over Dovre og til Trøndelag. I Trøndelag tok de først Orkdølafylke, og
så det ene etter det andre av de øvrige 8 trønderfylkene - Øynafylke (Inderøy og
Beitstad), Sparbyggjafylke (Sparbu, Stod og Snåsa), Verdølafylke, Skøynafylke (Skogn og Ytterøy), Stjørdølafylke, Strindafylke (Strinda, Frosta og Leksvik) og Gauldølafylke. I Trøndelag fikk kong Harald god hjelp av jarlen Håkon
Grjotgardsson, som rådde over Hålogaland. Han gikk frivillig sammen med kongen med alle sine menn. Da kong Harald hadde tatt Trøndelag og Namdalen vendte han seg mot Nordmøre og Romsdalen. Kongene over disse to fylkene møtte han ved øya Solskjel, like sør for Smøla. Det ble et hardt slag, men kong Harald seiret, hvorpå han la under seg disse fylkene. Kongen satte sin venn, Ragnvald Mørejarl Øysteinsson (far til Gange-Rolv), som jarl i disse fylkene. Ved Solskjel stod det et nytt slag året etter, da seiret kong Harald over kongene på Sunnmøre og Firdafylke. Sunnmøre la kongen straks under seg, og Firdafylke våren etter. Kong Harald fortsatte å legge landet under seg, og tok fylke etter fylke helt til Sognefjorden. Da var det langs kysten bare Hordafylke, Rygjafylke, Egdafylket og Telemark igjen. Men der kunne han vente seg stor motstand, for ingen steder i landet var det så my rikdom og makt som der. Kong Harald forberedte seg på hvordan han skulle ta disse områdene i flere år, og da han synes han var sterk nok - seilte han sørover. Der hadde det samle seg en stor hær av horder, ryger og egder, samt telebønder, og begge hærstyrkene tørnet sammen i Hafrsfjord i 872 ( ca. år 885)

"Det tidende spurdest sørfra, at horder og ryger og egder og teler samla seg og baud ut både skip og våpen og folk".
Opphavsmennene til dette var: Erik, konge i Hordaland - kong Sulke fra Rogaland og Sote jarl, bror hans - Kjøtve den rike, konge i Agder og Tore Hakland, son hans - og fra Telemark to brødre - Roald Rygg og Hadd den harde .
Da kong Harald hørte dette drog han i hop en hær, skuva skipa på sjøen, og budde seg så med hæren og for søretter langsmed landet og fikk mykje folk fra kvart fylke.
Da han kom sør om Stad, fikk kong Erik spurt dette - han hadde og samla den styrken han kunne venta å få, og nå for han søretter til møtes med den hæren som han visste skulle komme han til hjelp austfra. Hele hæren møttest nordafor Jæren og la inn Hafrsfjord. -
Der låg alt kong Harald med hæren sin. Det byrja straks et stort slag som var både langt og hardt - Men enden vart at kong Harald vant, og der falt både kong Erik, kong Sulke og Sote jarl.
Tore Haklang hadde lagt skipet sitt imot skipet til kong Harald, og Tore var ein stor berserk, der gikk dei hardt på før Tore Haklang falt, dei rydda heile skipet hans, og kong Kjøtve flykta til ein holme der det var godt å verja seg.
Sidan flykta heile hæren deira, somme på skipa, og somme sprang opp på land og tok landeveien søretter Jæren." (Snorre)

Etter dette slaget fikk ikke kong Harald noen motstand i Norge.
Da var de falne alle de største uvennene hans.

Kong Harald var i gjestebod på Møre hos Ragnvald jarl etter at han hadde tatt hele landet. Der gikk Harald i bad og fikk gredd håret sitt, etterpå klipte Ragnvald jarl håret hans. Da hadde det vært ugredd og uklipt i 10 år.
Før ble Harald kalt Harald Luva (Lurvehode), men nå ga Ragnvald Mørejarl han nytt tilnavn og kalla han Harald Hårfagre.

Mens kong Harald var opptatt med krigføringen på Vestlandet hadde svenskekongen Eirik prøvd å legge under seg mye av Østlandet. Men kong Harald avverget dette, og tok siden og la under seg både Värmland og Rånrike (Bohuslen) i Sverige. Etter dette opphørte motstanden mot kong Harald, som nå ble enekonge i Norge. Like etter reiste han til Ragnvald jarl på Møre, som hadde hjulpet ham mye under denne lange ufreden. Ragnvald jarl skar det lange håret til kongen, som hadde grodd i 10 år, og gav kongen navnet Hårfagre. I alle fylkene som kong Harald Hårfagre la under seg er det fortalt at han tok odelen fra bøndene, og gjorde gårdene til sin eiendom, såvel sjøen og vannene. Odelsbøndene hadde tidligere vært sine egne herrer på odelsgårdene, og ikke betalt skatt. Under kong Harald Hårfagre måtte de nå betale landskyld, og følge kongen når han samlet til hær. Hvis noen ikke ville dette kunne kongen ta odelsgården fra bonden - eller han måtte betale bøter. Kong Harald Hårfagre hadde som de gamle kongene en hird (vakt) rundt seg. Han satte en jarl i hvert fylke, til å dømme lov og rett, og til å kreve inn bøter, samt skatt - noe jarlen skulle få tredjeparten av. Jarlen skulle også i tider hvor det var ufred skaffe kongen 60 mann. Under hver jarl stod 4 - eller flere - herser, som skulle skaffe kongen 20 mann ved ufredstid. Kongen gav belønning til hersene - ved å gi dem kongsgårder til len - derfor ble de senere kalt lendmenn. Lendmennene var ikke bare kongelige embetsmenn, de var også som tidligere bondehøvdinger, med makt og innflytelse, men fra nå av fikk de ikke den samme makten som før. Som vederlag, for de len de fikk av kongen, skulle lendmennene følge ham med sine menn i ufred og fri bygda fra tyver og røvere. Mannskapet til lendmennene ble siden den mest pålitelige styrken i den norske hæren. På grunn av denne nye ordningen - og at bøndene bestandig hadde gjort som de gamle høvdingene ville - ble følgene av dette at kongen ikke kom langt uten støtte hos lendmennene.
Kong Harald Hårfagre gjorde alle pålegg (skatter) så store at hver jarl og herse nå fikk større inntekter enn før, og derfor var det mange gamle stormenn som ville tjene kongen.

Men det var også mange som ikke kunne finne seg i styringen til kong Harald Hårfagre - som de kalte hardstyre og trelldom. Mange storbønder, særlig fra Vestlandet, reiste fra eiendommene sine. De seilte til Island, for å ta land der - som hadde blitt oppdaget av noen vikinger for ikke så lang tid siden. Det var også flere som reiste til de skotske øyene, hvor mange av dem hadde venner og familie. Derfra holdt de ufred med kong Harald Hårfagre, og herjet i riket hans. Til sist samlet kong Harald Hårfagre sammen en stor hær, og seilte til de skotske øyene - jaget vikingene - og la Hjaltland (Shetland), Orknøyene og Suderøyene (Hebridene), Man og trolig Færøyene under Norges rike, hvor han innsatte jarler. Like etter ble vikingene i Skottland jaget ut derfra av allmuen der, og store mengder av disse tok veien til Island.
Den store "landnåmatid" var i årene 886- 900, og da emigrerte minst 400 storbønder og deres følge fra Norge til Island. Før kong Harald Hårfagres død var tallet på emigranter til Island oppe i ca. 25000 mennesker - mest fra Vestlandet - noe som var et stort tap for Norge.
Kong Harald Hårfagre krevde også skatt av finnene (samene) i Finnmark og på
Kola - som hørte til Russland - og helt til Hvitehavet, som var norsk skatteland.
Da kong Harald Hårfagre var rundt 70 år delte han riket sitt mellom de av sønnene som var i live og gav dem kongsnavn.

Da Harald var 50 år var mange av sønnene hans voksne, og mange var døde Kong Harald lyste da et stort ting aust i landet. Der gav han sønnene sine kongsnavn og satte det i lova at alle etterkommerne hans skulle ta kongedømme etter far sin, men jarldømme de som kom av ætta hans på kvinnesida.

Slik delte han landet mellom sønnene sine:
Vingulmark, Romerike, Vestfold g Telemark gav han til:
Olav, Bjørn, Sigrygg, Frode og Torgils
Hedmark og Gudbrandsdalen gav han til Dag, Ring og Ragnar.
Ringerike, Hadeland og Toten gav han til Snøfrids sønner - Sigurd Rise, Halvdan Hålegg, Gudrød Ljome og Ragnvald Rettebein
Ranriket, fra Gøta elv til Svinesund hadde han gitt til Guttorm.
Rørek og Gudrød var mest i hirda hos kongen og hadde store eiendommer i Hordaland og Sogn
Kong Harald selv var mest på Vestlandet.
Erik (Blodøks) fikk Hålogaland, Nordmøre og Romsdal.
Til overkonge utpekte kong Harald - Erik Blodøks, hans sønn med den danske kongedatteren Ragnhild.
Nord i Trondheimen gav han til Halvdan Svarte, Halvdan Kvite og Sigrød.

Da Harald var 80 år, leide han Erik "Blodøks" Haraldson, til høgsetet og gav han makta over hele landet. Men da de andre sønnene til kong Harald fikk hørt dette, satte Halvdan Svarte seg i det kongelige høgsetet, han tok styringa over hele Trondheim og i dette tiltaket fikk han hele trønderne med seg.
To år etter døde Halvdan plutselig, og folk sa at Gunhild kongsmor hadde kjøpt ei troll kjerring til å gi han banedrikken.
Kong Harald levde 3 år etter at han hadde gitt Erik enestyre over landet, han var da i Rogaland - eller Hordaland på en av storgardene han eigde.
Det er visstnok fortalt at kong Harald Hårfagre laget en lov om at alle etterkommerne hans på mannssiden skulle få kongedømmet etter sin far, men de som hadde sin ætt på kvinnesiden skulle få jarledømme. Ca. 10 år senere, da kong Harald Hårfagre var ca. 80 år (930), gav han styringen av det norske riket til sønnen Eirik Blodøks.

Kong Harald Hårfagre Halvdansson døde sottedød i 933 og ble hauglagt på Haug ved Karmsund.
I Haugesund står det en kirke, og i nordvest av haugen til Kong Harald er kirkegården. Vest for kirken ligg gravsteinen til kong Harald, den som lå over grava hans i haugen. Steinen er "halvfjortande fot lang og innpå to alner brei".
Midt i haugen var grava til kong Harald, der var det satt en sten ved hodet hans og en ved føttene, og hella ble lagt oppå der.

Alle barna til kong Harald ble oppfødt der de hadde slekta på morsida.
Kom Harald giftet de fleste av døtrene sine innenlands - og fra disse har det kommet store slekter.

Og av hans slekt har konger vært siden....'

Harald Fairhair. Konung i Norge ca:900-940.

Død 933 enligt Måneskjøld, mellan 940 och 943 enligt Espell. Død
omkring 945. (G.V.C. Young) Han enade ca: 872 under mycken strid
Norge till ett land och brukar därfør anses vara det enade Norges
førsta kung. Vid slaget vid Havsfjord i SV Norge på 890-talet
besegrade han den siste av opponerande småkungarna som førenat sig
mot honom. Fick namnet Hårfager før sitt långa och vackra hår. Genom
sin vilja att lägga høga skatter i Norge, anses han också vara
orsaken till att Jämtland, Färøarna, Island, Grønland och
Shetlandsøarna befolkades av flyende norrmän. Olav den Helige, som
levde 995 - 1030, kunde kalla Harald Hårfager før sin farfars farfar.
(Espell) Omkring 930 delade han riket mellan sina enligt sagorna 20
søner. Hans älsklingsson Eirik (Blodyx) blev øverkonung. (Lexikon)
Harald betyder manshøvding. Uppgifter finns också i J 60/151, 157-ff.
Se J 93/13 om honom. Var gift 6 gånger, i tur och ordning med Åsa
dotter till Håkon Ladejarl, Gyda dotter till kung Erik av Hordaland,
Svanhild dotter till Eystein - jarl i Hedmarken, Snefrid dotter till
Finnen Svase, Alvhild dotter till Ring Dagsson av Ringerike och
sjätte gången med Ragnhild the Rich dotter till kung Erik av
Haithabu=Norge. Hade hade dessutom älskarinnor som han hade barn med.
Annan uppgift säger att han var fødd ca 850 i Hedemark och død 933 i
Norge (971109) Annan uppgift säger att han var kung i Norge ca 870 -
940 (Hämtat på Internet ) Om Harald Hårfager heter det, att han,
genast efter møtet i Wermland med Erik Edmundsson Wäderhatt och
kalaset hos Åke Bonde, underlade sig hela det landet. Året derefter
drog Harald till sjøs, kom upp i Gøtaelf, "for vidt omkring i
Gøtaland, hade der många fältslag på båda sidor om elfven och fick
oftast seger. Sedan lade han under sig hela landet på norra sidan om
elfven och vestan Wenern, tillika med hela Wermland". Häraf får man
således veta, att Harald ena året erøfrade Wermland, andra året
Bohuslän och Dal samt Wermland ånyo. Dessa tre sägas länge lydt till
Sverige. Vidare: att Bohuslän räknades till Gøtaland, och att hertig
Guttorm sattes till befälhafvare øfver dessa trenne provinser. Allt
detta skall hafva inträffat føre slaget vid Hafursfjord år 872. Om så
skett, som sagan efter en sång av Hornklofve uppgifver, skulle Dal
denna tid kommit under Norge. Erøfringen lärer likväl icke haft lång
varaktighet. Ty då Harald skiftade sitt väldes provinser mellan sina
søner, nämnas icke Wermland och Dal (2). Derest de då hørt till
Norge, hade man väl icke bortglømt dem vid delningen. (Hämtat på
Internet

#Générale#inhumation : Haugar Norvege Près de Ka

#Générale#Profession : Roi de Norvège
Se retire du pouvoir vers 933

#Générale#(fairhair), abdique en 930
s:garnier.20 ; Hull ; wikipedia

note couple : #Générale#s:ds02.105 ; MJ Delrieu

note couple : #Générale#s:ds02.105 ; Auréjac

note couple : #Générale#s:ds02.105

note couple : #Générale#s:ds02.105

note couple : #Générale#s:ds02.105 et 106

note couple : #Générale#s:ds02.105 ; Pomer

note couple : #Générale#s:ds02.105

{geni:about_me} =Harald I "Fairhair", King of Norway=

It has been commonly accepted that the province of Vestfold was the starting point of Harald Finehair's unification of Norway. This assumption is ultimately based on the authority of Snorri Sturluson's ''Heimskringla'', which depicts both Harald and his forefathers in five generations as kings of Vestfold. However, there are indications of this being a view that only emerged after some time, and that the saga-writers of an early phase, such as Saemund and Ari, thought otherwise. They seem to have believed that Harald's forefathers were kings of Upplond, not Vestfold, on his paternale side, - and also, unlike ''Fagrskinna'' and Snorri, that his maternal grandfather was king Harald Goldbeard of Sogn. From there Harald Harfagri set out on his conquering expeditions, primarily as a king of Western Norway. Could this development of historical views possibly have a connection with the contemporary political situation in Norway during the late twelfth century? Although no definite conclusions may be drawn, there is at least room for a hypothesis combining the views of the sagas of the second phase with the fact that the Danish kings from around 1160 onwards laid claims to the Norwegian throne, or at least to the Norwegian region of Viken. This claim had a seemingly strong historical basis, especially concerning Viken, and it is a fair assumption that the counterposition of the Norwegian king(s) was considerably strengthened with the establishment, as a 'fact', of Vestfold as the original home of the Norwegian dynasty, and so to speak the core of the Norwegian kingdom. (Claus Krag, Collegium Medievale 1990/2, page 193.)

This text is still under construction.

== Wikipedia ==

'''Wikipedia''' ... http://en.wikipedia.org/wiki/Harald_Fairhair ... '''Harald Halfdansson''' (Old Norse: Haraldr Hálfdanarson; c. 850 – c. 932), better known as Harald Hårfagre English: Harald Fairhair), was remembered by medieval historians as the first King of Norway. According to traditions current in Norway and Iceland in the twelfth and thirteenth centuries, he reigned from c. 872 to 930. Most of his life remains uncertain, since the extant accounts of his life in the sagas were set down in writing around three centuries after his lifetime. A few remnants of skaldic praise poems attributed to contemporary court poets exist which seem to refer to Haraldr's victories against opponents in Norway. The information supplies in these poems is inconsistent with the tales in the sagas in which they are transmitted, and the sagas themselves often disagree on the details of his background and biography. Two of his sons, Eric Bloodaxe and Haakon the Good, followed Harald to become kings over extensive territories in Norway after his death. ... '''Background''': The only contemporary sources mentioning him are the two skaldic poems ''Haraldskvæði'' and ''Glymdrápa'', which have been attributed to Þorbjörn Hornklofi or alternatively (in the case of the first poem) to Þjóðólfr of Hvinir. The first poem has only been preserved in fragments in 13th century Kings' sagas. It describes life at Harald's court, mentions that he took a Danish wife, and that he won a battle at Hafrsfjord. The second relates a series of battles Harald won. The facts offered by the poems may be scarce but they are a good source of information. ... His life is described in several of the Kings' sagas. Their accounts of Harald and his life may differ on some points, and some of the content may be uncertain but it is clear that he unified Norway into one kingdom. Some modern skeptics have generally assumed that his rule was limited to the coastal areas of southern Norway though there is no real evidence to support their claim. ... '''Saga descriptions''': In ''Heimskringla'' it is written that Harald succeeded, on the death of his father Halfdan the Black Gudrödarson, to the sovereignty of several small, and somewhat scattered kingdoms in Vestfold, which had come into his father's hands through conquest and inheritance. His protector-regent was his mother's brother Guthorm. ... The unification of Norway is something of a love story. It begins with a marriage proposal that resulted in rejection and scorn from Gyda, the daughter of Eirik, king of Hordaland. She said she refused to marry Harald "before he was king over all of Norway". Harald was therefore induced to take a vow not to cut nor comb his hair until he was sole king of Norway, and when he was justified in trimming it ten years later, he exchanged the epithet "Shockhead" or "Tanglehair" for the one by which he is usually known. ... In 866, Harald made the first of a series of conquests over the many petty kingdoms which would compose all of Norway, including Värmland in Sweden, which had sworn allegiance to the Swedish king Erik Eymundsson. In 872, after a great victory at Hafrsfjord near Stavanger, Harald found himself king over the whole country. His realm was, however, threatened by dangers from without, as large numbers of his opponents had taken refuge, not only in Iceland, then recently discovered; but also in the Orkney Islands, Shetland Islands, Hebrides Islands, Faroe Islands and the northern European mainland. However, his opponents' leaving was not entirely voluntary. Many Norwegian chieftains who were wealthy and respected posed a threat to Harald; therefore, they were subjected to much harassment from Harald, prompting them to vacate the land. At last, Harald was forced to make an expedition to the West, to clear the islands and the Scottish mainland of some Vikings who tried to hide there. ... The earliest narrative source which mentions Harald, ''Íslendingabók'' notes that Iceland was settled during his lifetime. Harald thus caused the Norse settlement of Iceland and beyond. Iceland was settled by "malcontents" from Norway, who resented Harald's claim of rights of taxation over lands, which the possessors appear to have previously held in absolute ownership. ... There are several accounts of large feasting mead halls constructed for important feasts when Scandinavian royalty was invited. According to a legend recorded by Snorri Sturluson, in the ''Heimskringla'', the late 9th-century Värmlandish chieftain Áki invited both the Norwegian king Harald Fairhair and the Swedish king Erik Eymundsson, but had the Norwegian king stay in the newly constructed and sumptuous one, because he was the youngest one of the kings and the one who had the greatest prospects. The older Swedish king, on the other hand, had to stay in the old feasting hall. The Swedish king was so humiliated that he killed Áki. ... '''Later life''': The latter part of Harald's reign was disturbed by the strife of his many sons. The number of sons he left varies in the different saga accounts, from 11 to 20. Twelve of his sons are named as kings, two of them over the whole country. He gave them all the royal title and assigned lands to them, which they were to govern as his representatives; but this arrangement did not put an end to the discord, which continued into the next reign. When he grew old, Harald handed over the supreme power to his favourite son Eirik Bloodaxe, whom he intended to be his successor. Eirik I ruled side-by-side with his father when Harald was 80 years old. Harald died three years later due to age in approximately 933. ... Harald Harfager was commonly stated to have been buried under a mound at Haugar by the Strait of Karmsund near the church in Haugesund, an area that later would be named the town and municipal Haugesund. The area near Karmsund was the traditional burial site for several early Norwegian rulers. The national monument of Haraldshaugen was raised in 1872, to commemorate the Battle of Hafrsfjord in 872.

'''[http://no.wikipedia.org/wiki/Harald_H%C3%A5rfagre Harald "Luva/Fairhair" Hårfagre, King of Norway (Halvdansson)]'''

* Harald Fairhair or Harald Finehair
* Old Norse: Haraldr hárfagri,
* Norwegian: Harald Hårfagre
* Harald Hårfagre var Norges første konge.

* ∗c. 850 – †c. 933
* First king (872 – 930) of Norway.

[http://lind.no/nor/index.asp?lang=no&emne=asatru&person=Harald%20H%E5rfagre%20%28Halvdansson%29 http://lind.no/nor/index.asp The most complete overview of wifes, children and other relationships]

_______________________________________

Oversikt over vikingeætter

http://www.palmaer.nu/genealogi/links62.htm

Harald var konge av Norge fra før 900 til 932. Overleveringen fra sagaen vil vite at Harald ble fostret langt hjemmefra, og at det var liten kjærlighet mellom far og sønn. Det kan vel være at Harald ble fostret i Sogn, og at den personlige kunnskapen han på denne måten skaffet seg om Vestlandet, har vært med på å forme en gryende tanke om å legge hele Norge under seg.

Harald Hårfagre samlet Norge - sier sagaene. Vi må konstatere at vi har lite sikker kunnskap om Harald Hårfagre og rikssamlingen. Selv tilnavnet "hårfagre" stemmer neppe. I engelske og franske kilder er det Harald Sigurdson, i norske kilder kalt "Hardråde", som bærer dette tilnavnet. Tilnavnet må i ettertid ha blitt flyttet over på den første Harald, som også hadde et tilnavn knyttet til håret, nemlig "lufa" - lurvehode.

De danene som angrep England, må også ha omfattet menn fra områder i dagens Norge. Og betegnelsen "dansk tunge" (donsk tunga) blir i kildene brukt dels som fellesbetegnelse for de nordiske språk, dels om de enkelte språk - særlig om norsk og islandsk. Likevel er det klart at skandinavene skilte mellom forskjellige folkegrupper innen Norden, selv om man registrerte likhetspunkter.

Det eldste sikkert tidfestede belegget for betegnelsen "nordmann" finnes i latinsk form i en irsk annalnotis fra året 874. Her står det at kongen i Dublin kalles Ivar, og at han er konge over alle nordmenn i Irland og Britannia. I "Haraldskvedet", som skal være diktet av Haralds hirdskald Torbjørn Hornklove etter slaget i Hafrsfjord omtrent på samme tid som annalnotisen, finner en uttrykket "drottin norðmanna" (nordmennenes herre).

Den eldste kjente beskrivelsen av Norge finnes i den nordnorske høvdingen og kjøpmannen Ottars beretning ved sitt besøk hos kong Alfred den Store av Wessex (871-99). Beretningen er tatt inn i den geografiske innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet. Ottar fortalte at han bodde lengst nord av alle nordmenn, i det fylket som het Hålogaland, men at landet strakk seg videre nordover, der samene holdt til. Han skildrer "nordmennenes land" som det lange og smale kystlandet sørover. Han kunne seile til den byen sør i landet som kaltes Skiringssal på én måned hvis man lå i land om natta og ellers hadde god bør. Han hadde da Norge ("Norweg" eller "Norðwegr" - veien mot nord) på babord side hele veien. Fra Skiringssal seilte han på fem dager til byen Hedeby, som hørte under danene. På turen hadde han da på babord side Danmark og på styrbord side åpent hav i tre dager. To dager før han kom til Hedeby, hadde han på styrbord side Jylland og "Sillende" og mange øyer, og i to dager hadde han på babord side de øyene som hørte til Danmark.

Med andre ord: Det er leia rundt kysten som har gitt landet navn - denne brede ferdselsåren, handelsveien som betydde rikdom og makt. Leia som førte til Skiringssal i Vestfold. "Nordmenn" var altså ikke bare en liten gruppe i en del av Norge. Det må ha hersket en forestilling, både blant dem som bodde der, og blant andre, om det norske kystlandet som noe spesielt og skilt fra andre områder, og om at folk i dette området var nordmenn, til forskjell fra andre folk som Ottar også nevner: Svear, daner, kvener, bjarmer og finner. Nordveien og nordmenn kan selvsagt ha vært oppfattet ut fra rent geografiske forhold, og ikke som uttrykk for felles identitet ut over dette. Samtidig hadde folkegruppene i landet egne navn.

På den andre siden ser det ut til at nordmennene, til tross for sin "danske tunge", utgjorde en språklig og kulturell enhet sammenliknet med nabofolkene, noe man mener fremgår av runeinnskrifter, stedsnavn og mytologi. Også de eldste landskapslovene viser kanskje en slik enhet, ettersom disse har langt større likhet innbyrdes enn noen av dem har med tilsvarende svenske eller danske lover.

Kildene er samstemte om at Harald var sønn av Halvdan Svarte, konge på Opplandene. Men vi har ingen entydige opplysninger om hvor Harald selv kom fra. Kildene synes å trekke i ulik retning. Eldre historikere har i stor grad, i likhet med Snorre, ment at Vestfold måtte være utgangspunkt for rikssamlingen. Snorre hevder Harald var fra Vestfold og av ynglingætta, en kongeætt fra svensk Uppland med en utløper til Vestfold. Han bygger dette på skaldekvadet "Ynglingatal", til tross for at Harald selv ikke er nevnt i dette kvadet.

Både i kvad og de eldste sagaene berettes det at Harald etter rikssamlingen holdt til på kongsgårdene sine på Vestlandet - Seim i Nord-Hordland og Årstad, Fitjar på Stord, Avaldsnes på Karmøy og Utstein i Rogaland. Det samme gjorde de etterfølgende "riks"-kongene. Dette skulle kunne forklares ut fra strategiske hensyn, nemlig at de ville holde vestlandshøvdingene og vikingreirene på Vesterhavsøyene under oppsikt.

Beskrivelsen av Harald i Haraldskvedet tyder på at han var sjøkonge, altså vikinghøvding, sågar en stor vikinghøvding ifølge "Glymdråpa". Dette vil naturlig knytte Harald til Vest-Norge, selv om det ikke utelukker Vestfold. Men når hele sagamaterialet knytter Harald til Opplandene på farssiden og til Sogn, der han ble konge etter morfaren, mens kun de yngste sagaene knytter ham til Vestfold, er det rimelig å slutte at vestfold-tilknytningen er en senere konstruksjon, og at Sogn var utgangspunktet for erobringene.

Haraldskvedet er et samtidsbelegg for det siste større slaget Harald måtte utkjempe i Norge. Det har vært en omfattende debatt om hvem som var Haralds motstandere, selv om vi ikke engang vet om dette virkelig var det avgjørende slaget.

Kvadet opplyser at motstanderne kom østfra, de er "øst-kakser". Harald er konge over austmennene, men han bor på Utstein. Motstanderne løp hjem over Jæren, hvilket må bety østover forbi Jæren. "Austmennenes konge" kjemper altså mot noen som også må kunne betegnes som "austmenn", og han kommer nordfra, fra Utstein. Dette er tilsynelatende motstridende opplysninger, og flere tolkningsmuligheter har vært foreslått, tolkninger som bygger på kompliserte resonnementer.

Fastholder vi at utgangspunktet for erobringene var Sogn, vil det være mulig og rimelig at slaget sto mot småkonger eller høvdinger på Vestlandet, eller at Harald forsvarte sitt område mot angrep østfra - det være seg vikværinger eller dansker, eller en kombinasjon av disse. Men når hæren som møtte Harald i Hafrsfjord, besto både av krigerbønder ("haulder") og av profesjonelle krigere ("berserker" og "ulvhedner"), kompliserer dette bildet. Dette kan nemlig tyde på at Harald angrep et rike som forsvarte seg både ved hjelp av de profesjonelle krigerne til høvdingene i området og ved hjelp av folkeoppbud.

Vi vet ikke hvem Harald vant over i slaget, bare at han erobret landet fra Sogn og sørover, Hordaland, Rogaland og kanskje Agder. Det området han fortrinnsvis oppholdt seg i, var Sørvestlandet. Her hadde han direkte kontroll, men han hadde i kraft av sin styrke trolig overherredømme over tilgrensende områder. Dette innebar at den direkte kontrollen i de underordnete områdene lå hos en lokal hersker. Han skulle anerkjenne overherren, gi ham militær støtte ved behov og kanskje betale tributt som symbol på underordning. Slike "overherredømmer" var vanlige i Europa på denne tiden. Et eksempel er danskekongenes overherredømme over de i dag vest-svenske områdene Bohuslän, Halland og Västergötland, kanskje også over Østfold i Norge. I alle fall regnet Ottar den nåværende norsk-svenske kysten (Østfold-Bohuslän), kanskje også det indre Oslofjord-området, som dansk. Han forteller at når han seilte fra Skiringssal i Vestfold til Hedeby, hadde han Danmark på venstre hånd. I nyere forskning oppfatter man disse områdene og de danske øyene, landet øst for Storebelt, som "danenes grenseområde" (Dan-"mark"). Danenes kjerneområde, danenes land, var Jylland, men tyngdepunktet flyttet seg stadig øst- og nordover. Liknende dansk kontroll har man tenkt seg over Vestfold og det indre Oslofjordområdet. Overherredømmer var ustabile og personavhengige; graden av underordning varierte, og de var ofte kortlivet, noe ikke minst eksempler fra England viser. I tiden rundt Harald Hårfagres erobringer var danskene opptatt med indre oppgjør. Dette kan ha gitt Harald mulighet til å etablere overherredømme i danske interesseområder, for eksempel Vestfold. Liknende herredømme kan ha blitt etablert på Møre. Derimot synes Trøndelag og Nord-Norge å ligge utenfor Haralds maktområde. Her utøvde ladejarlene tilsvarende makt og kom i perioder til å konkurrere med hårfagreætlingene om kontrollen over den vestlige, midtre og nordlige delen av landet.

Snorre, og med ham historikerne på 1800-tallet, mente Harald samlet og hersket over hele Norgesveldet. Men kildematerialet sett under ett tyder mest sannsynlig på at Sørvestlandet var Haralds kjerneområde, og at kontrollen her ga ham makt til å hevde overherredømme over andre landsdeler.

Historikernes syn på årsakene til rikssamlingen har vært ulike. Mest original er Snorre, når han hevder at erobringslysten ble tent i Harald da Gyda avslo å bli én av hans mange koner fordi han bare var småkonge.

Den forklaringen som med visse modifikasjoner lenge har vært sett på som den rimeligste, ble lansert på 1930-tallet av Johan Schreiner d.e. For ham var den historiske utviklingen en følge av samfunnsklassenes økonomiske interesser og motsetninger. I Nord-Norge hadde aristokratiet herredømme. Disse høvdingene kan ha basert mye av sin makt på finneskatten, slik Ottar forteller. Skatten besto av luksusprodukter som ble eksportert sørover til Skiringssal og Hedeby. Følgelig hadde også Vestfold-aristokratiet interesse av denne luksusvareeksporten. Disse to gruppene ville nå sammen med ladejarlen sikre sine handelsinteresser mot de vestnorske vikinghøvdingene, som forstyrret denne trafikken gjennom å kreve avgifter eller drive regelrett plyndring av handelsfartøyene. En allianse mellom Harald og ladejarlen med dette for øye muliggjorde jarlens herredømme i Trøndelag og Haralds på Vestlandet. Denne teorien forutsetter imidlertid enten at Harald hadde herredømmet over Vestfold og handelsinteressene der, eller også at Harald var alliert med danskekongen - dersom denne virkelig kontrollerte Vestfold.

Andreas Holmsen, som overtok dette synet, kom etter hvert til en annen oppfatning. Handelsinteressene var fremdeles avgjørende, men slik Holmsen så det, var det Haralds erobringer som truet trafikken langs kysten. Dette skapte en allianse mellom ladejarlen og danskekongen, som kontrollerte Hedeby.

Det er likevel rimelig å forestille seg at dansk ekspansjonspolitikk i Norge må ha skapt motkrefter. I stedet for å underkaste seg dansk overherredømme kan man ha blitt stimulert til motstand, noe som krevde samarbeid mellom høvdingene. Haralds samling kan altså betraktes som følgen av mobilisering mot en mektig fiende. De økonomiske og samfunnsorganisatoriske forutsetningene for rikssamling og mer sentralisert herskermakt kan ha nådd et slikt utviklingsnivå at Haralds samlingsprosjekt kan ses på som et første skritt nettopp i den retning.

Claus Krag vil tone ned betydningen av Haralds virksomhet og betrakte den på linje med andre vikingkongers erobringer. Behovet for å forklare den som noe ekstraordinært vil da falle bort. Harald må imidlertid, også ifølge Krag, i samtiden ha vært betraktet som en betydelig høvding, noe både kontakten med den engelske kongen Adalstein og senere forestillinger om hårfagreættens arverett til riket viser.

Dateringen av Haralds rikssamling byr på problemer. På slutten av 800-tallet oppfatter Ottar Norge som en geografisk enhet, men antyder intet om politisk enhet eller kongemakt. Ottars beretning står imidlertid i den "geografiske" innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet, og Ottar nevner verken Harald eller andre fyrster.

Dateringen i sagaene er relativ. De oppgir antall vintrer siden en viss begivenhet fant sted, og hvor lenge konger levde og regjerte. Det viser seg imidlertid at sagaenes kronologi ikke stemmer overens, og at de inneholder hull. Islandske "frode" (vise) menn la slaget i Hafrsfjord til begynnelsen av 870-tallet.

Rudolf Keyser (1830-tallet) tar utgangspunkt i slaget ved Svolder i år 1000, og ved å telle seg bakover gjennom antall år kongene ifølge sagaene hersket, kunne han etter noe subjektivt valg fastsette årstallet for slaget i Hafrsfjord til 872. Dette årstallet ble spredt folket gjennom P. A. Munchs historie.

Halvdan Koht (1921) avviste sagaenes datering, men tok også utgangspunkt i år 1000. Fra da av og tilbake til Harald var det så og så mange ætteledd à anslagsvis 30 år. Han kom da til at slaget må ha stått ca. 900. Ved å bruke denne metoden også på Ladejarlætten og andre ætter innen- og utenlands fant han godt samsvar. Ut fra dette skulle Harald være født ca. 865 og ha dødd ca. 945. Denne tidfestingen var lenge akseptert i historikermiljøet.

Den islandske historikeren Ólafia Einarsdóttir har som den første systematisk studert sagakronologi. Hun mener å påvise at sagaskriverne var lærde menn, oftest prestelærde, og med kjennskap til gamle irske dateringssystemer. Sagaenes opplysninger er riktige, hevder hun, men problemet er bruk av forskjellige tidssystemer og måten å regne regjeringstid på. På grunn av dette finnes tilfeller av overlapping og dobbelttelling av tid. Hun kommer til at Haralds dødsår må være 931-32, slik også Are Frode gjorde. Hafrsfjordslaget burde da kunne trekkes tilbake til 870-75. Hennes oppfatning om Haralds dødsår synes nå akseptert. Dateringen av slaget i Hafrsfjord er man fremdeles mer usikker på, men 880-tallet synes akseptabelt for de fleste.

Vi kan se bort fra at Harald var rikskonge med geografisk, politisk, økonomisk og militær makt. Alle forestillinger om sentralisert styre bør glemmes. Kongens maktgrunnlag var hirden, altså profesjonelle krigere som fulgte ham, og muligens stående styrker rundt om i riket. Han hadde intet folkeoppbud, ingen politi- eller rettsmakt, ingen skatteinnkreving. Kongen var fysisk "allmektig", utøvde makt etter eget forgodtbefinnende og nektet alle andre dette. Det vil si at han forbød økonomisk utnyttelse av sitt område for andre enn seg selv. I "Glymdråþa" fortelles det at Harald straffet "tyver", noe som kan vise til at han beskyttet sitt rike mot vikinger. At hans yngste sønn Håkon ble oppfostret hos kong Adalstein i England, tyder på samarbeid med den engelske kongen mot felles fiender, som kan ha vært vikinger fra vikingrikene på De britiske øyene. Helt sikkert hadde Adalstein og Harald en felles fiende i danskekongen, da danskekongenes ekspansjonslyst rettet seg både mot England og Norge. Inspirasjon og forbilder for etableringen av riket kan Harald ha hentet utenfra - fra Danmark, England eller til og med Frankerriket.

Ifølge Snorre og Egilssagaen tok Harald landskyld (jordleie) av alle bønder, han "tok odelen" fra dem. Denne påstanden er uklar og omdiskutert, den kan neppe tolkes dit hen at Harald så på all jord som sin private eiendom. Slike forestillinger hadde han nok ikke, og heller ikke et administrasjonsapparat som kunne kontrollere dette. Harald gjorde vel det samme som vikinghøvdingene ellers gjorde, krevde mat av bøndene når han trengte det, kanskje kamuflert som gave eller hjelp. Dette var ikke noen form for fast skattlegging, som var ukjent for nordgermanerne på denne tiden. Ved å reise rundt mellom kongsgårdene kunne kongen "høste landet", markere sin makt og øve effektiv kontroll, noe som var det normale også ellers i Europa.

Når Harald stoppet den vilkårlige viking- og voldsaktiviteten i sitt område, var han til nytte for bøndene, og en kan kanskje ane spirene til et nærmere samarbeid mellom kongemakt og bondesamfunn. Det er mulig han fikk bøndene med på å opprette et "veitslesystem", altså frivillige kostytelser, når han reiste rundt. I alle fall fikk han inntekter fra de eiendommene han tok fra sine beseirete motstandere. jordegods og kanskje veitslerett ga underhold for hirden og ham selv. Da kunne det løse godset til de beseirert vikinghøvdingene og småkongene brukes til å belønne hirdmennene med.

Fra Snorre Sturlason: Harald Hårfagres saga:"9. Kong Håkon reiste nå tilbake til Trondheimen og ble der vinteren over, der regnet han siden han hadde sitt hjem. Han bygde den største hovedgården sin der, den heter Lade. Den vinteren giftet han seg med Åsa, datter til Håkon jarl Grjotgardson, kongen satte nå Håkon svært høyt. ..."

"17. Kong Harald fór med hærskjold over store deler av Götaland, han hadde kamp mange ganger der på begge elvesider, og som oftest vant han. I en av disse kampene falt Rane Gautske. Da la kong Harald under seg hele landet nord for Elv og vest for Vennern, og dessuten hele Vermland. Da han nå vendte tilbake derfra, satte han Guttorm hertug igjen der til landevern, og satte mye folk hos ham; selv dro han til Opplandene og bodde der en stund. Derfra gikk han nord over Dovrefjell til Trondheimen, og der var han en lang stund igjen. Nå tok han til å få barn; han og Åsa hadde disse sønnene: Guttorm, som var eldst, Halvdan Svarte og Halvdan Hvite - de var tvillinger, den fjerde het Sigfred. De vokste alle sammen opp i Trondheimen med heder og ære."

"21. Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks. Harald var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl; deres barn var Olav Geirstadalv(?), Bjørn og Ragnar Rykkel. Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd.

Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på elleve av konene sine; det nevner Hornkolve:

"Han vraket holmryger
og hordemøyer,
alle fra Hedmark
og av Håløygætt;
kongen den ættstore
tok kone fra Danmark."

Kong Haralds barn ble hvert av dem fødd opp der moren kom fra. Guttorm hertug hadde øst vann over den eldste sønnen til kong Harald og gitt ham sitt navn; han knesatte denne gutten og var hans fosterfar, og tok ham med seg øst til Viken, der vokste gutten opp hos Guttorm hertug. Guttorm hertug hadde hele landsstyringen der i Viken og på Opplandene, når kongen ikke var der."

Snorre utstyrer Harald med hele 20 sønner, og enda et par-tre barn er kjent fra andre kilder. Men Øyvind Skaldespiller sier at Håkon Adalsteinsfostre - som synes å ha vært den lengstlevende av brødrene - hadde åtte brødre i Valhall. Det kan passe med at ni er omtrent det antallet Hårfagresønner som har en klar plass i historien. De vokste opp på forskjellige kanter av landet, alt etter hvor de hadde morsætten sin. Det er uklart hvor stor makt Harald Hårfagre selv fikk i Trøndelag; jarlen Håkon Grjotgardson falt allerede under rikssamlingskampene, og sønnen Sigurd må ha vært mindreårig da. Det kan ha bidratt til at Harald ble i stand til å utøve større innflytelse her enn opprinnelig forutsatt, og i Egils saga møter vi også hans menn på Hålogalandskysten med krav om skatt. Dermed kan det også være at Snorre har rett i å plassere Haralds sønn Halvdan (kalt Svarte etter farfaren) som underkonge i Trøndelag. Halvdan skal ha vært dattersønn av Håkon jarl. Med finnejenta Snefrid skal Harald ha hatt sønner som Sigurd Rise og Ragnvald Rettilbeine, som ble konger på Vest-Opplandene. Dessuten mener Snorre at det også var Harald-ætlinger som hersket på Hedemarken og i Gudbrandsdalen - han knytter tradisjonene om kongene Dag og Ring til ætten - men det er nok med mer tvilsom rett. I Viken satt Olav og Bjørn Farmann (kjøpmann). Eirik selv fikk Nordvestlandet i første omgang.

Harald ble gravlagt på gården Hauger (Gard) ved Haugesund. 1).

1). Snorre Sturlason: Harald Hårfagres saga. Cappelen's Norges Historie, Bind 2. Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 51, 54-60. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 339. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 457. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 27, 53, 93, 94.
--------------------
Harald var sønn av Halvdan Svarte, som var konge over Vestfold og Oppland. Det var mange konger i Norge, men Haralds slekt var sterkest, blant annet fordi de nedstammet fra Ynglingene, og dermed fra selveste Odin.
Harald arvet store områder, og han vant flere slag som gjorde ham til konge over størsteparten av Norge. Det avgjørende slaget sto i Hafrsfjord. Når slaget sto, vet vi ikke sikkert, men det var en gang mellom 872 og 900. Fra da av og fram til han døde rundt 933, styrte han Norge med hard hånd, men hadde aldri fullstendig kontroll over hele riket. I kongesagaene er det mange historier om Harald. Mest kjent er den om at han lovet den vakre Gyda at han ikke skulle klippe håret før han hadde samlet Norge til ett rike. Gyda ville ikke gifte seg med noen småkonge! Harald var litt av en kvinnebedårer og hadde mange barn, med forskjellige kvinner. Hvor mange vet vi ikke.
Mange slektsforskere i Norge i dag ender opp med å finne ut at de stammer fra den godeste Harald. Å spore slekta si så langt tilbake er imidlertid nesten en umulighet.

--------------------

Harald Hårfagre (ca. 848–933) (Haraldr hárfagri) var Norges konge ca. år 872–933, etter å ha vært konge over deler av landet fra 860/865. I noen oversikter regnes derfor hans regentskap fra 865. Årstall fra denne perioden må uansett sees som antydninger, mer enn som absolutte fakta.

Som konge:
Han var ifølge Snorre den første kongen som styrte over hele Norge, han vant mange slag og la under seg i tillegg til Norge øyene i vest og Värmland i dagens Sverige. Det mest kjente slaget han vant er ifølge Snorre Sturlasson slaget i Hafrsfjord, tradisjonelt tidfestet til 872. Her vant han over en allianse av småkonger på Vestlandet og Sørlandet, og han kunne dermed legge under seg kystlandet fra Viken til Stadt.

Ifølge et sagn gjengitt i Harald Hårfagres saga var Haralds motiv for rikssamlingen at han ønsket å ekte Gyda Eiriksdatter. Harald hadde forelsket seg i denne kongsdatteren (datter til Kong Eirik av Hordaland), som ble fostret opp av en rik bonde i Valdres. Han sendte sine sendemenn for å hente henne, men hun ville ikke ha Harald, fordi han ikke var mektig nok. Hun lurte på hvorfor han ikke hadde lagt hele Norge under seg. Han ble slett ikke fornærmet av det hun sa, men tok utfordringen, og lovte å ikke klippe seg før han hadde samlet hele landet under seg. Allerede for 200 år siden begynte historikerne å regne fortellingen som ikke noe annet enn en legende.

Harald Hårfagre styrte ikke hele det nåværende Norge. Hans opprinnelige maktbase var i Vestfold, og etter sine erobringer kontrollerte han Viken (området rundt Oslofjorden), Sørlandet og Vestlandet. Hans alliansepartnere Ragnvald Mørejarl og de mektige ladejarlene i Trøndelag kontrollerte det meste av det nordenfjeldske Norge. Det indre av Østlandet og Hålogaland, kyststripa i Nordland og Troms, var ikke i det hele tatt under hans kontroll.

Han var kjent for å styre landet med hard hånd. Landnåmet på Island blir i sagaene forklart med Harald Hårfagres «ovstyre», eller harde styre.

Tilnavnet «Hårfagre»:
Tilnavnet «Hårfagre» fikk han etter at han hadde lovet Gyda å ikke klippe håret før hele Norge var samlet til ett rike. Gyda sa også at hun ville gifte seg med Harald dersom han fikk samlet Norge. Det gikk mange år, men da han endelig nådde målet, sendte han sine folk til Gyda og minnet henne på hva hun hadde sagt til ham. De tok henne med til Harald, og de giftet seg.

Etter slaget i Hafrsfjord dro Harald til Ragnvald Jarl på Møre. Da var han ikke klipt på 10 år, men her kunne han endelig la håret falle. Det sies at Han lot håret falle på Bremsnes på Averøya. På det stedet står det i dag et stort tre med en steinmur rundt, som et minne. Det var Ragnvald Jarl som da ga han tilnavnet «Hårfagre».

Harald Hårfagres død:
Da Harald var 80 år gammel gav han kronen til sin sønn Eirik Blodøks, fordi han selv begynte å bli svak. Han levde enda tre år, men døde da sottedød (av sykdom). Sagnet sier at han er gravlagt under Haraldsstøtten i Haugesund.

Familie og barn:
Hans far var Halvdan Svarte (Gudrødsson), hans mor var Ragnhild Sigurdsdatter. Han ble født ca. år 850, og døde i ca. år 933. Farsslekten kom ifølge Snorre fra Ynglingeætten, og var en mektig slekt, siden de skal stamme fra guden Frøy selv.

Harald Hårfagre hadde mange barn, med forskjellige kvinner. Hvor mange han fikk er ukjent. Etter Haralds død, ble det å stamme fra Harald Hårfagre politisk opportunt: det ga arverett til kongemakten. Å ha Harald Hårfagre som oldefar ga uendelig mye mer legitimitet til et maktprosjekt, enn å stamme fra en av de mange tilfeldige småkongene han la under seg. Det er mer enn sannsynlig at mange av de slektslinjene som senere tiders høvdinger viste til, hadde blitt redigert av hensyn til dette.

Følgende oversikt over Haralds barn må derfor tas med en klype salt.

Med Gyda Eiriksdatter:

Ålov Årbot
Rørek Haraldsson
Sigtrygg Haraldsson
Frode Haraldsson
Torgils Haraldsson

Med Åsa Håkonsdatter:

Guttorm Haraldsson
Halvdan Svarte Haraldsson
Halvdan Kvite Haraldsson
Sigrød Haraldsson

Med Ragnhild Eiriksdatter:

Eirik Blodøks

Med Svanhild Øysteinsdatter:

Bjørn Farmann
Olav Haraldsson Geirstadalf
Ragnar Rykkel

Med Åshild Ringsdatter:

Ring Haraldsson
Dag Haraldsson
Gudrød Skirja
Ingeborg Haraldsdatter
Ingegjerd Haraldsdatter (kanskje Tora Mosterstong var hennes mor)

Med Snøfrid Svåsedatter:

Sigurd Haraldsson Rise
Halvdan Hålegg
Gudrød Ljome
Ragnvald Rettilbeine

Med Tora Mosterstong

Håkon den gode (Håkon Adalsteinsfostre)

--------------------

Harald 1 Hårfagre – utdypning (NBL-artikkel)
Forfatter: Claus Krag

Harald 1 Hårfagre, Nøyaktig fødselsår og fødested er ikke kjent; Nøyaktig dødsår og -sted er ikke kjent; trolig død kort etter 930. Norsk konge. Foreldre: Halvdan Svarte og Ragnhild (antakelig Haraldsdatter). Gift med Ragnhild Eriksdatter (ifølge sagaene en dansk kongedatter). Far til Eirik Blodøks (ca. 895–954) og Håkon 1 Adalsteinsfostre “den gode” (ca. 920–ca. 960).

Som landets første “enekonge” har Harald Hårfagre en ruvende plass i norsk historie. I sagaene fremstilles han som de tidligere småkongenes beseirer, og dermed rikssamleren som én gang for alle skapte Norges rike. De senere norske kongene var ifølge sagaene hans ætlinger. Dette har fått også moderne historikere, på 1800- og 1900-tallet, til å tillegge Harald og kongedømmet hans en helt særegen betydning. Men disse historikerne har samtidig understreket at “rikssamlingen” var en langvarig prosess, og at den minst varte til og med Olav Haraldssons kongedømme, under visse synsvinkler enda lenger.

Etter den såkalte sagakritikkens gjennombrudd, rundt den første verdenskrig, har man dessuten funnet det problematisk at så mye av kildematerialet om Harald er fra 1100- og 1200-tallet, tre hundre år etter at han levde. I tillegg er det et problem at det er den yngste delen av dette materialet som har størst omfang. Således inneholder Snorres utførlige beretning en mengde detaljer som ikke står i de litt eldre sagaene. Av samtidige kilder finnes ikke annet enn noen få skaldekvad. Bare ett av disse kvadene, Haraldskvæði, antakelig diktet av Torbjørn Hornklove, gir konkrete opplysninger av verdi (se nedenfor), de andre inneholder stort sett bare stereotype kampskildringer.

Harald ble med tiden gjenstand for en omfattende sagndannelse, som har påvirket sagaene. Her inngår bl.a. sagnet om Harald og finnejenta Snøfrid. Haralds tilnavn, “Luva”, er også en del av sagntradisjonen. Det forklares der som “den lurvete”, og som en følge av at Harald hadde lovet ikke å klippe hår eller skjegg før han hadde vunnet Norge. En moderne tolkning er at det kan ha vært et folkelig æresnavn som siktet til at han skulle ha vært født med “seiershue” (Moltke Moe). Tilnavnet er også nevnt i Haraldskvæði.

Som ledd i sagakritikken lanserte Halvdan Koht rundt 1920 en ny kronologi som omfattet så vel Harald Hårfagres historie som resten av kongene på 900-tallet frem til Olav Tryggvason. Koht mente at Harald var født rundt 860 (ikke ca. 850), videre at slaget i Hafrsfjord ikke hadde stått 872, men rundt 900, og at Harald var død omkring 940. Men Ólafia Einarsdóttirs undersøkelser i 1960-årene har stort sett gjenreist tiltroen til den datering av Haralds død som islandske lærde foretok på begynnelsen av 1100-tallet. Det betyr at Harald døde 932 eller temmelig nær dette året. Alle de tidligere årstallene i Haralds liv og regjering er fremdeles usikre.

Vi vet ingenting om Haralds barndom og oppvekst, bortsett fra at Haraldskvæði forteller at han allerede som ung hadde vennet seg til et krigerliv ute på skipene. Kvadet kaller ham også for “Halvdans sønn”. Denne Halvdan er ifølge sagaene den østnorske småkongen Halvdan Svarte. Kvadet Nóregs konungatal, fra ca. 1190, som bygger på et nå tapt verk av Sæmund Frode (1056–1133), sier at “den kraftige Harald, den hårfagre, tok kongsnavnet etter at Halvdan var druknet i isen”. Det riket faren Halvdan overlot sønnen, lå på “det krigerske Ringerike”, hvor Halvdan ble hauglagt. Men Harald var ikke fornøyd med å ha bare det riket forfedrene hans hadde hatt: “Sogningenes konge” (som Harald kalles her) la under seg alt land mellom Göta elv og Finnmark, og han ble landets første einvaldskonungr (enekonge).

Det er verd å merke seg at denne relativt tidlige sagatradisjonen regner med at det indre av Østlandet er Haralds slektsbasis på farssiden. Først i de senere sagaene og tydeligst hos Snorre knyttes Halvdan og Harald til Vestfold, sammen med slekten deres flere ledd bakover. Vestfold blir dermed selve utgangspunktet for rikssamlingen. Utviklingen av dette synspunktet kan ha sammenheng med danske krav på Viken i annen halvdel av 1100-tallet. De danske kongene påstod at Viken historisk sett var dansk land. Det kunne ha betydning i en slik situasjon hvis de norske kongene kunne hevde at nettopp Vestfold var deres gamle slektsland.

Det eldre Nóregs konungatal synes derimot som nevnt å plassere Harald i Sogn idet han begynner på sitt erobringsverk. Det er antakelig en forbindelse mellom dette og det som formodentlig var vanlig oppfatning av Haralds morsætt på begynnelsen av 1100-tallet, nemlig at moren Ragnhild var datter av sognekongen Harald Gullskjegg. De senere sagaene forteller imidlertid noe annet: Halvdan Svarte giftet seg to ganger, med to kvinner som het Ragnhild, og i begge ekteskap fikk han en sønn som het Harald. Som Ólafia Einarsdóttir har vist, representerer det andre ekteskapet, med Ragnhild nummer to (som skulle ha blitt mor til Harald Hårfagre), etter alt å dømme et senere tillegg til den opprinnelig enklere historien. Gjennom dette tillegget fikk Harald Hårfagre en så fornem morsætt som vel mulig, ettersom den siste Ragnhild ble sagt å være ætling av de danske skjoldungekongene. Dette knyttet også Harald sterkere til Østlandet/Viken.

Gangen i Haralds erobringer kjenner vi ikke. Snorre lar ham foreta et systematisk felttog, fra Østlandet til Trøndelag, som han la under seg sammen med håløygjarlen Håkon Grjotgardsson, og videre til Vestlandet og nedover vestlandskysten til hele erobringen ble fullført i slaget i Hafrsfjord. Dette bildet har også preget ettertidens oppfatning. Men andre sagaer gir opplysninger som ikke passer med et slikt forløp. Ut fra skaldestrofene Snorre siterer, er det heller ikke lett å se at han har et mer konkret grunnlag å bygge på. Sannsynligvis har han resonnert seg frem til det han syntes var et passende mønster.

Slaget i Hafrsfjord er det eneste større slaget Harald utkjempet som vi har relativt god beskjed om. Men den samtidige kilden, Haraldskvæði, røper ingenting om hvilken plass dette slaget har i et større hendelsesforløp. Derimot er det tydelig at slaget i seg selv var bemerkelsesverdig: “Hørte du i Hafrsfjord, hvor hardt de sloss der, storættet konge [Harald] og Kjotve den rike. Knarrer kom østfra lystne på kappleik, med gapende kjefter og krot på stavnen.” Det er ellers trekk ved kvadet som tyder på at Harald i Hafrsfjord ikke angrep motstanderne i deres rike, slik Snorre opplyser, men at de angrep ham i det som var hans rike. Det betyr i så fall at Harald allerede var konge på Sørvestlandet da slaget ble utkjempet. Nøyaktig når han hadde lagt under seg disse områdene, er det likevel umulig å si. Kvadet navngir to av motstanderne hans – Kjotve den rike, som sagaene kaller Agder-konge, og Haklang. Navnene er tilnavn (Kjotve = “tjukken”; Haklang = “han med lang hake”) og lar seg ikke identifisere nærmere. Men det uvanlige Haklang-navnet er også kjent fra en dansk runestein, og det er godt tenkelig, også av andre grunner, at Haralds norske motstandere fikk dansk hjelp. I alle fall sier skalden at Haralds fiender kom østfra, og han avslutter også kampskildringen med å fortelle at de slagne motstanderne “aste av sted over Jæren, hjem fra Hafrsfjord, lystne på mjøddrikk”. Med andre ord kom de fra områder i Sør-Norge, der den danske innflytelsen ofte var betydelig

Mye tyder på at Haralds rike først og fremst var et vestlandsrike. Haraldskvæði sier om kongen at han “bor på Utstein”, og han skal ha blitt gravlagt ved Haugesund. De kongsgårdene som nevnes i sagaene i forbindelse med Harald og hans nærmeste etterfølgere, ligger i et område som strekker seg fra Nordhordland til Jæren. Har Haralds rike omfattet områder i tillegg til dette, har det mest sannsynlig vært på den måten at mektige høvdinger anerkjente hans overherredømme og ble hans jarler i et føydalt underordningsforhold. Vi kjenner navnene på noen slike jarler: Atle den mjove i Sogn, Ragnvald Mørejarl på Nordvestlandet og ladejarlen Håkon Grjotgardsson. Sistnevnte var selv rikssamler og erobrer; han kontrollerte Trøndelag og Nord-Norge og hadde makt omtrent som en selvstendig fyrste. Det ser ikke ut til at Harald hadde særlig innflytelse på Østlandet. Her møter vi også langt senere småkonger, som i kystområdene gjerne var den danske kongens underkonger. I innlandet fantes det også flere småkonger, uten at det lar seg helt bestemme hva som lå i en slik kongeverdighet.

Blant historikerne har synet på Haralds rikssamling vekslet en del. På 1800-tallet, mens man ennå stort sett holdt seg til sagaene, var det vanlig å understreke rikssamlingens militære karakter. P. A. Munch talte helst om “sammenerobringen” av de forskjellige landsdelene. Det gamle aristokratiet ble oppfattet som Haralds hovedmotstandere. I mellomkrigstiden snudde sagakritiske og marxistisk inspirerte historikere om på dette (Halvdan Koht, Johan Schreiner og Andreas Holmsen), og betraktet tvert imot, noe dogmatisk, Haralds kongedømme som et “redskap” for aristokratiets klassemakt. Således hevdet Holmsen (1939) at Haralds hovedoppgave var å pasifisere den sørlige delen av leden langs kysten, den egentlige “nordveien”, slik at det nordnorske kystaristokratiet – høvdinger som hålogalendingen Ottar, som er omtalt i engelske kilder – kunne få brakt varene sine trygt sørover.

Senere tok Holmsen (1976) avstand fra denne oppfatningen og understreket igjen samlingens karakter av militær erobring. Den var av samme type som den vikingene drev med ute – “sjøkongen går i land” var en karakteristisk tittel på en av Holmsens forelesninger om Harald. Med denne understrekingen mente han også å kunne kaste lys over et gammelt diskusjonstema, nemlig de islandske sagaenes opplysninger om at Harald Hårfagre tok “odelen” fra bøndene. Forklaringen måtte være at Harald hadde holdt store militærstyrker, som bøndene skulle underholde og innkvartere. Slike veitsler (eg. 'ytelser') til kongen og hans menn betydde en så stor belastning, og medførte så mye innblanding fra kongedømmets side, at bøndene betraket den nye situasjonen som et eiendomstap.

Selv om Haralds rike var mindre av utstrekning enn det senere norske kongeriket, var det en betydelig riksdannelse. Harald trådte i forbindelse med utenlandske konger, blant dem den engelske kong Athelstan (Adalstein), som oppfostret Håkon, en av Haralds yngre sønner. Haralds ekteskap med en dansk kongedatter må også betraktes som et ledd i hans utenrikspolitikk, uten at vi kan si hva denne forbindelsen konkret betydde.

Harald hadde en rekke sønner med forskjellige kvinner. De enkelte sagaene navngir fra 11 til 20, mens en
samtidig kilde, kvadet Hákonarmál, bare gir grunnlag for å regne med 9. Her heter det at Håkon den gode, som antakelig var den lengstlevende av Haralds sønner, skulle møte “åtte brødre” når han kom til Valhall. Den dronningfødte Eirik var den fremste av sønnene og utsett til å etterfølge faren. Han ble overkonge allerede mens faren levde, samtidig som de andre sønnene også fikk kongsnavn. Eirik betraktet brødrene som rivaler og drepte flere av dem, men måtte selv flykte fra landet (ca. 934), et par år etter farens død. Håkon den gode, som hadde vært til oppfostring i England, ble ny konge. Han ble senere drept av Eirikssønnene. Det er disse kongene, Haralds etterkommere i to generasjoner, som vi med sikkerhet kan regne til Hårfagreætten. Derimot er det tvilsomt om de senere kongene Olav Tryggvason, Olav Haraldsson og Harald Hardråde virkelig stammet fra Harald Hårfagre, slik sagatradisjonen hevder.

Mest sannsynlig døde Harald Hårfagre omkring 932. Ifølge Snorre ble han gravlagt ved Haugesund, i en gravhaug like nord for byen. Her ble det 1872 reist et stort minnesmerke i forbindelse med festen for rikets “tusenårige beståen”, etter en landsomfattende innsamling – som likevel ikke gav nok penger, så Stortinget måtte bevilge resten.

Kilder og litteratur

▶HKr.
▶Fagrskinna, overs. av J. Schreiner, 2. utg. 1972
▶H. Koht: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
▶A. Holmsen: Norges historie fra de eldste tider inntil 1660, 1939 (og senere utg.)
▶H. Koht: Harald Hårfagre og rikssamlinga, 1955
▶A. Holmsen m.fl. (red.): Norske historikere i utvalg, bd. 1, 1967, bd. 6, 1983
▶Ólafia Einarsdóttir: “Dateringen af Harald hårfagers død”, i HT, bd. 47, 1968, s. 15–34
▶A. Holmsen: Nye studier i gammel historie, 1976
▶P. Sveaas Andersen: Samlingen av Norge og kristningen av landet 800–1130, 1977
▶C. Krag: “Vestfold som utgangspunkt for den norske rikssamlingen”, i Collegium Medievale 3, 1990, s. 170–195
▶d.s.: Vikingtid og rikssamling 800–1130, bd. 2 i ANH, 1995

-----------------------

Konge ca år 870 til 933.

Etterkommere av Harald Hårfagre er tatt ut av hefte til Ola Aurenes om "Selvåg-ætta II" fra juli 1938.

1. HARALD'S STRIFE WITH HAKE AND HIS FATHER GANDALF.
Harald (1) was but ten years old when he succeeded his father (Halfdan the Black). He became a stout, strong, and comely man, and withal prudent and manly. His mother's brother, Guthorm, was leader of the hird, at the head of the government, and commander ('hertogi') of the army. After Halfdan the Black's death, many chiefs coveted the dominions he had left. Among these King Gandalf was the first; then Hogne and Frode, sons of Eystein, king of Hedemark; and also Hogne Karuson came from Ringerike. Hake, the son of Gandalf, began with an expedition of 300 men against Vestfold, marched by the main road through some valleys, and expected to come suddenly upon King Harald; while his father Gandalf sat at home with his army, and prepared to cross over the fiord into Vestfold. When Duke Guthorm heard of this he gathered an army, and marched up the country with King Harald against Hake. They met in a valley, in which they fought a great battle, and King Harald was victorious; and there fell King Hake and most of his people. The place has since been called Hakadale. Then King Harald and Duke Guthorm turned back, but they found King Gandalf had come to Vestfold. The two armies marched against each other, and met, and had a great battle; and it ended in King Gandalf flying, after leaving most of his men dead on the spot, and in that state he came back to his kingdom. Now when the sons of King Eystein in Hedemark heard the news, they expected the war would come upon them, and they sent a message to Hogne Karuson and to Herse Gudbrand, and appointed a meeting with them at Ringsaker in Hedemark.

ENDNOTES:
(1) The first twenty chapters of this saga refer to Harald's youth and his conquest of Norway. This portion of the saga is of great importance to the Icelanders, as the settlement of their Isle was a result of Harald's wars. The second part of the saga (chaps. 21-46) treats of the disputes between Harald's sons, of the jarls of Orkney, and of the jarls of More. With this saga we enter the domain of history. -- Ed.

2. KING HARALD OVERCOMES FIVE KINGS.
After the battle King Harald and Guthorm turned back, and went with all the men they could gather through the forests towards the Uplands. They found out where the Upland kings had appointed their meeting-place, and came there about the time of midnight, without the watchmen observing them until their army was before the door of the house in which Hogne Karuson was, as well as that in which Gudbrand slept. They set fire to both houses; but King Eystein's two sons slipped out with their men, and fought for a while, until both Hogne and Frode fell. After the fall of these four chiefs, King Harald, by his relation Guthorm's success and powers, subdued Hedemark, Ringerike, Gudbrandsdal, Hadeland, Thoten, Raumarike, and the whole northern part of Vingulmark. King Harald and Guthorm had thereafter war with King Gandalf, and fought several battles with him; and in the last of them King Gandalf was slain, and King Harald took the whole of his kingdom as far south as the river Raum.

3. OF GYDA, DAUGHTER OF EIRIE.
King Harald sent his men to a girl called Gyda, daughter of King Eirik of Hordaland, who was brought up as foster-child in the house of a great bonde in Valdres. The king wanted her for his concubine; for she was a remarkably handsome girl, but of high spirit withal. Now when the messengers came there, and delivered their errand to the girl, she answered, that she would not throw herself away even to take a king for her husband, who had no greater kingdom to rule over than a few districts. "And methinks," said she, "it is wonderful that no king here in Norway will make the whole country subject to him, in the same way as Gorm the Old did in Denmark, or Eirik at Upsala." The messengers thought her answer was dreadfully haughty, and asked what she thought would come of such an answer; for Harald was so mighty a man, that his invitation was good enough for her. But although she had replied to their errand differently from what they wished, they saw no chance, on this occasion, of taking her with them against her will; so they prepared to return. When they were ready, and the people followed them out, Gyda said to the messengers, "Now tell to King Harald these my words. I will only agree to be his lawful wife upon the condition that he shall first, for my sake, subject to himself the whole of Norway, so that he may rule over that kingdom as freely and fully as King Eirik over the Swedish dominions, or King Gorm over Denmark; for only then, methinks, can he be called the king of a people."

4. KING HARALD'S VOW.
Now came the messengers back to King Harald, bringing him the words of the girl, and saying she was so bold and foolish that she well deserved that the king should send a greater troop of people for her, and inflict on her some disgrace. Then answered the king, "This girl has not spoken or done so much amiss that she should be punished, but rather she should be thanked for her words. She has reminded me," said he, "of something which it appears to me wonderful I did not think of before. And now,"added he, " I make the solemn vow, and take God to witness, who made me and rules over all things, that never shall I clip or comb my hair until I have subdued the whole of Norway, with scat (1), and duties, and domains; or if not, have died in the attempt." Guthorm thanked the king warmly for his vow; adding, that it was royal work to fulfil royal words.

ENDNOTES:
(1) Scat was a land-tax, paid to the king in money, malt, meal, or flesh-meat, from all lands, and was adjudged by the Thing to each king upon his accession, and being proposed and accepted as king.

5. THE BATTLE IN ORKADAL.
After this the two relations gather together a great force, and prepare for an expedition to the Uplands, and northwards up the valley (Gudbrandsdal), and north over Dovrefjeld; and when the king came down to the inhabited land he ordered all the men to be killed, and everything wide around to be delivered to the flames. And when the people came to know this, they fled every one where he could; some down the country to Orkadal, some to Gaulardal, some to the forests. But some begged for peace, and obtained it, on condition of joining the king and becoming his men. He met no opposition until he came to Orkadal. There a crowd of people had assembled, and he had his first battle with a king called Gryting. Harald won the victory, and King Gryting was made prisoner, and most of his people killed. He took service himself under the king, and swore fidelity to him. Thereafer all the people in Orkadal district went under King Harald, and became his men.

6. KING HARALD S LAWS FOR LAND PROPERTY.
King Harald made this law over all the lands he conquered, that all the udal property should belong to him; and that the bondes, both great and small, should pay him land dues for their possessions. Over every district he set an earl to judge according to the law of the land and to justice, and also to collect the land dues and the fines; and for this each earl received a third part of the dues, and services, and fines, for the support of his table and other expenses. Each earl had under him four or more herses, each of whom had an estate of twenty marks yearly income bestowed on him and was bound to support twenty men-at-arms, and the earl sixty men, at their own expenses. The king had increased the land dues and burdens so much, that each of his earls had greater power and income than the kings had before; and when that became known at Throndhjem, many great men joined the king and took his service.

7. BATTLE IN GAULARDAL.
It is told that Earl Hakon Grjotgardson came to King Harald from Yrjar, and brought a great crowd of men to his service. Then King Harald went into Gaulardal, and had a great battle, in which he slew two kings, and conquered their dominions; and these were Gaulardal district and Strind district. He gave Earl Hakon Strind district to rule over as earl. King Harald then proceeded to Stjoradal, and had a third battle, in which he gained the victory, and took that district also. There upon the Throndhjem people assembled, and four kings met together with their troops. The one ruled over Veradal, the second over Skaun, third over the Sparbyggja district, and the fourth over Eyin Idre (Inderoen); and this latter had also Eyna district. These four kings marched with their men against King Harald, but he won the battle; and some of these kings fell, and some fled. In all, King Harald fought at the least eight battles, and slew eight kings, in the Throndhjem district, and laid the whole of it under him.

8. HARALD SEIZES NAUMUDAL DISTRICT.
North in Naumudal were two brothers, kings, -- Herlaug and Hrollaug; and they had been for three summers raising a mound or tomb of stone and lime and of wood. Just as the work was finished, the brothers got the news that King Harald was coming upon them with his army. Then King Herlaug had a great quantity of meat and drink brought into the mound, and went into it himself, with eleven companions, and ordered the mound to be covered up. King Hrollaug, on the contrary, went upon the summit of the mound, on which the kings were wont to sit, and made a throne to be erected, upon which he seated himself. Then he ordered feather-beds to be laid upon the bench below, on which the earls were wont to be seated, and threw himself down from his high seat or throne into the earl's seat, giving himself the title of earl. Now Hrollaug went to meet King Harald, gave up to him his whole kingdom, offered to enter into his service, and told him his whole proceeding. Then took King Harald a sword, fastened it to Hrollaug's belt, bound a shield to his neck, and made him thereupon an earl, and led him to his earl's seat; and therewith gave him the district Naumudal, and set him as earl over it ((A.D. 866)). (1)

ENDNOTES:
(1) Before writing was in general use, this symbolical way of performing all important legal acts appears to have entered into the jurisprudence of all savage nations; and according to Gibbon, chap. 44, "the jurisprudence of the first Romans exhibited the scenes of a pantomime; the words were adapted to the gestures, and the slightest error or neglect in the forms of proceeding was sufficient to annul the substance of the fairest claims." -- Ed.

9. KING HARALD'S HOME AFFAIRS.
King Harald then returned to Throndhjem, where he dwelt during the winter, and always afterwards called it his home. He fixed here his head residence, which is called Lade. This winter he took to wife Asa, a daughter of Earl Hakon Grjotgardson, who then stood in great favour and honour with the king. In spring the king fitted out his ships. In winter he had caused a great frigate (a dragon) to be built, and had it fitted-out in the most splendid way, and brought his house-troops and his berserks on board. The forecastle men were picked men, for they had the king's banner. From the stem to the mid-hold was called rausn, or the fore-defence; and there were the berserks. Such men only were received into King Harald's house-troop as were remarkable for strength, courage, and all kinds of dexterity; and they alone got place in his ship, for he had a good choice of house-troops from the best men of every district. King Harald had a great army, many large ships, and many men of might followed him. Hornklofe, in his poem called "Glymdrapa", tells of this; and also that King Harald had a battle with the people of Orkadal, at Opdal forest, before he went upon this expedition.

"O'er the broad heath the bowstrings twang, While high in air the arrows sang.
The iron shower drives to flight The foeman from the bloody fight.
The warder of great Odin's shrine, The fair-haired son of Odin's line,
Raises the voice which gives the cheer, First in the track of wolf or bear.
His master voice drives them along To Hel -- a destined, trembling throng;
And Nokve's ship, with glancing sides, Must fly to the wild ocean's tides. --
Must fly before the king who leads Norse axe-men on their ocean steeds."

10. BATTLE AT SOLSKEL
King Harald moved out with his army from Throndhjem, and went southwards to More. Hunthiof was the name of the king who ruled over the district of More. Solve Klofe was the name of his son, and both were great warriors. King Nokve, who ruled over Raumsdal, was the brother of Solve's mother. Those chiefs gathered a great force when they heard of King Harald, and came against him. They met at Solskel, and there was a great battle, which was gained by King Harald (A.D. 867). Hornklofe tells of this battle: --

"Thus did the hero known to fame, The leader of the shields, whose name
Strikes every heart with dire dismay, Launch forth his war-ships to the fray.
Two kings he fought; but little strife Was needed to cut short their life.
A clang of arms by the sea-shore, - And the shields' sound was heard no more."

The two kings were slain, but Solve escaped by flight; and King Harald laid both districts under his power. He stayed here long in summer to establish law and order for the country people, and set men to rule them, and keep them faithful to him; and in autumn he prepared to return northwards to Throndhjem. Ragnvald Earl of More, a son of Eystein Glumra, had the summer before become one of Harald's men; and the king set him as chief over these two districts, North More and Raumsdal; strengthened him both with men of might and bondes, and gave him the help of ships to defend the coast against enemies. He was called Ragnvald the Mighty, or the Wise; and people say both names suited him well. King Harald came back to Throndhjem about winter.

11. FALL OF KINGS ARNVID AND AUDBJORN.
The following spring (A.D. 868) King Harald raised a great force in Throndhjem, and gave out that he would proceed to South More. Solve Klofe had passed the winter in his ships of war, plundering in North More, and had killed many of King Harald's men; pillaging some places, burning others, and making great ravage; but sometimes he had been, during the winter, with his friend King Arnvid in South More. Now when he heard that King Harald was come with ships and a great army, he gathered people, and was strong in men-at-arms; for many thought they had to take vengeance of King Harald. Solve Klofe went southwards to Firdafylke (the Fjord district), which King Audbjorn ruled over, to ask him to help, and join his force to King Arnvid's and his own. "For," said he, "it is now clear that we all have but one course to take; and that is to rise, all as one man, against King Harald, for we have strength enough, and fate must decide the victory; for as to the other condition of becoming his servants, that is no condition for us, who are not less noble than Harald. My father thought it better to fall in battle for his kingdom, than to go willingly into King Harald's service, or not to abide the chance of weapons like the Naumudal kings." King Solve's speech was such that King Audbjorn promised his help, and gathered a great force together and went with it to King Arnvid, and they had a great army. Now, they got news that King Harald was come from the north, and they met within Solskel. And it was the custom to lash the ships together, stem to stem; so it was done now. King Harald laid his ship against King Arnvid's, and there was the sharpest fight, and many men fell on both sides. At last King Harald was raging with anger, and went forward to the fore-deck, and slew so dreadfully that all the forecastle men of Arnvid's ship were driven aft of the mast, and some fell. Thereupon Harald boarded the ship, and King Arnvid's men tried to save themselves by flight, and he himself was slain in his ship.
King Audbjorn also fell; but Solve fled. So says Hornklofe: --

"Against the hero's shield in vain
The arrow-storm fierce pours its rain.
The king stands on the blood-stained deck,
Trampling on many a stout foe's neck;
And high above the dinning stound
Of helm and axe, and ringing sound
Of blade and shield, and raven's cry,
Is heard his shout of `Victory!'"

Of King Harald's men, fell his earls Asgaut and Asbjorn, together with his brothers-in-law, Grjotgard and Herlaug, the sons of Earl Hakon of Lade. Solve became afterwards a great sea-king, and often did great damage in King Harald's dominions.

12. KING VEMUND BURNT TO DEATH.
After this battle (A.D. 868) King Harald subdued South More; but Vemund, King Audbjorn's brother, still had Firdafylke. It was now late in harvest, and King Harald's men gave him the counsel not to proceed south-wards round Stad. Then King Harald set Earl Ragnvald over South and North More and also Raumsdal, and he had many people about him. King Harald returned to Throndhjem. The same winter (A.D. 869) Ragnvald went over Eid, and southwards to the Fjord district. There he heard news of King Vemund, and came by night to a place called Naustdal, where King Vemund was living in guest-quarters. Earl Ragnvald surrounded the house in which they were quartered, and burnt the king in it, together with ninety men. The came Berdlukare to Earl Ragnvald with a complete armed long-ship, and they both returned to More. The earl took all the ships Vemund had, and all the goods he could get hold of. Berdlukare proceeded north to Throndhjem to King Harald, and became his man; and dreadful berserk he was.

13. DEATH OF EARLS HAKON, AND ATLE MJOVE.
The following spring (A.D. 869) King Harald went southwards with his fleet along the oast, and subdued Firdafylke. Then he sailed eastward along the land until he came to Vik; but he left Earl Hakon Grjotgardson behind, and set him over the Fjord district. Earl Hakon sent word to Earl Atle Mjove that he should leave Sogn district, and be earl over Gaular district, as he had been before, alleging that King Harald had given Sogn district to him. Earl Atle sent word that he would keep both Sogn district and Gaular district, until he met King Harald. The two earls quarreled about this so long, that both gathered troops. They met at Fialar, in Stavanger fiord, and had a great battle, in which Earl Hakon fell, and Earl Atle got a mortal wound, and his men carried him to the island of Atley, where he died. So says Eyvind Skaldaspiller: --

"He who stood a rooted oak,
Unshaken by the swordsman's stroke,
Amidst the whiz of arrows slain,
Has fallen upon Fjalar's plain.
There, by the ocean's rocky shore,
The waves are stained with the red gore
Of stout Earl Hakon Grjotgard's son,
And of brave warriors many a one."

14. HARALD AND THE SWEDISH KING EIRIK.
King Harald came with his fleet eastward to Viken and landed at Tunsberg, which was then a trading town. He had then been four years in Throndhjem, and in all that time had not been in Viken. Here he heard the news that Eirik Eymundson, king of Sweden, had laid under him Vermaland, and was taking scat or land-tax from all the forest settlers; and also that he called the whole country north to Svinasund, and west along the sea, West Gautland; and which altogether he reckoned to his kingdom, and took land-tax from it. Over this country he had set an earl, by name Hrane Gauzke, who had the earldom between Svinasund and the Gaut river, and was a mighty earl. And it was told to King Harald that the Swedish king said he would not rest until he had as great a kingdom in Viken as Sigurd Hring, or his son Ragnar Lodbrok, had possessed; and that was Raumarike and Vestfold, all the way to the isle Grenmar, and also Vingulmark, and all that lay south of it. In all these districts many chiefs, and many other people, had given obedience to the Swedish king. King Harald was very angry at this, and summoned the bondes to a Thing at Fold, where he laid an accusation against them for treason towards him. Some bondes defended themselves from the accusation, some paid fines, some were punished. He went thus through the whole district during the summer, and in harvest he did the same in Raumarike, and laid the two districts under his power. Towards winter he heard that Eirik king of Sweden was, with his court, going about in Vermaland in guest-quarters.

15. HARALD AT A FEAST OF THE PEASANT AKE.
King Harald takes his way across the Eid forest eastward, and comes out in Vermaland, where he also orders feasts to be prepared for himself. There was a man by name Ake, who was the greatest of the bondes of Vermaland, very rich, and at that time very aged. He sent men to King Harald, and invited him to a feast, and the king promised to come on the day appointed. Ake invited also King Eirik to a feast, and appointed the same day. Ake had a great feasting hall, but it was old; and he made a new hall, not less than the old one, and had it ornamented in the most splendid way. The new hall he had hung with new hangings, but the old had only its old ornaments. Now when the kings came to the feast, King Eirik with his court was taken into the old hall; but Harald with his followers into the new. The same difference was in all the table furniture, and King Eirik and his men had the old-fashioned vessels and horns, but all gilded and splendid; while King Harald and his men had entirely new vessels and horns adorned with gold, all with carved figures, and shining like glass; and both companies had the best of liquor. Ake the bonde had formerly been King Halfdan the Black s man. Now when daylight came, and the feast was quite ended, and the kings made themselves ready for their journey, and the horses were saddled, came Ake before King Harald, leading in his hand his son Ubbe, a boy of twelve years of age, and said, "If the goodwill I have shown to thee, sire, in my feast, be worth thy friendship, show it hereafter to my son. I give him to thee now for thy service." The king thanked him with many agreeable words for his friendly entertainment, and promised him his full friendship in return. Then Ake brought out great presents, which he gave to the king, and they gave each other thereafter the parting kiss. Ake went next to the Swedish king, who was dressed and ready for the road, but not in the best humour. Ake gave to him also good and valuable gifts; but the king answered only with few words, and mounted his horse. Ake followed the king on the road and talked with him. The road led through a wood which was near to the house; and when Ake came to the wood, the king said to him, "How was it that thou madest such a difference between me and King Harald as to give him the best of everything, although thou knowest thou art my man?" "I think" answered Ake, "that there failed in it nothing, king, either to you or to your attendants, in friendly entertainment at this feast. But that all the utensils for your drinking were old, was because you are now old; but King Harald is in the bloom of youth, and therefore I gave him the new things. And as to my being thy man, thou art just as much my man." On this the king out with his sword, and gave Ake his deathwound. King Harald was ready now also to mount his horse, and desired that Ake should be called. The people went to seek him; and some ran up the road that King Eirik had taken, and found Ake there dead. They came back, and told the news to King Harald, and he bids his men to be up, and avenge Ake the bonde. And away rode he and his men the way King Eirik had taken, until they came in sight of each other. Each for himself rode as hard as he could, until Eirik came into the wood which divides Gautland and Vermaland. There King Harald wheels about, and returns to Vermaland, and lays the country under him, and kills King Eirik's men wheresoever he can find them. In winter King Harald returned to Raumarike, and dwelt there a while.

16. HARALD'S JOURNEY TO TUNSBERG.
King Harald went out in winter to his ships at Tunsberg, rigged them, and sailed away eastward over the fiord, and subjected all Vingulmark to his dominion. All winter he was out with his ships, and marauded in Ranrike; so says Thorbjorn Hornklofe: --

"The Norseman's king is on the sea,
Tho' bitter wintry cold it be. --
On the wild waves his Yule keeps he.
When our brisk king can get his way,
He'll no more by the fireside stay
Than the young sun; he makes us play
The game of the bright sun-god Frey.
But the soft Swede loves well the fire
The well-stuffed couch, the doway glove,
And from the hearth-seat will not move."

The Gautlanders gathered people together all over the country.

17. THE BATTLE IN GAUTLAND.
In spring, when the ice was breaking up, the Gautlanders drove stakes into the Gaut river to hinder King Harald with his ships from coming to the land. But King Harald laid his ships alongside the stakes, and plundered the country, and burnt all around; so says Horn klofe: --

"The king who finds a dainty feast,
For battle-bird and prowling beast,
Has won in war the southern land
That lies along the ocean's strand.
The leader of the helmets, he
Who leads his ships o'er the dark sea,
Harald, whose high-rigged masts appear
Like antlered fronts of the wild deer,
Has laid his ships close alongside
Of the foe's piles with daring pride."

Afterwards the Gautlanders came down to the strand with a great army, and gave battle to King Harald, and great was the fall of men. But it was King Harald who gained the day. Thus says Hornklofe: --

"Whistles the battle-axe in its swing
O'er head the whizzing javelins sing,
Helmet and shield and hauberk ring;
The air-song of the lance is loud,
The arrows pipe in darkening cloud;
Through helm and mail the foemen feel
The blue edge of our king's good steel
Who can withstand our gallant king?
The Gautland men their flight must wing."

18. HRANE GAUZKE'S DEATH.
King Harald went far and wide through Gautland, and many were the battles he fought there on both sides of the river, and in general he was victorious. In one of these battles fell Hrane Gauzke; and then the king took his whole land north of the river and west of the Veneren, and also Vermaland. And after he turned back there-from, he set Duke Guthorm as chief to defend the country, and left a great force with him. King Harald himself went first to the Uplands, where he remained a while, and then proceeded northwards over the Dovrefjeld to Trondhjem, where he dwelt for a long time. Harald began to have children. By Asa he had four sons. The eldest was Guthorm. Halfdan the Black and Halfdan the White were twins. Sigfrod was the fourth. They were all brought up in Trondhjem with all honour.

19. BATTLE IN HAFRSFJORD.
News came in from the south land that the people of Hordaland and Rogaland, Agder and Telemark, were gathering, and bringing together ships and weapons, and a great body of men. The leaders of this were Eirik king of Hordaland; Sulke king of Rogaland, and his brother Earl Sote: Kjotve the Rich, king of Agder, and his son Thor Haklang; and from Telemark two brothers, Hroald Hryg and Had the Hard. Now when Harald got certain news of this, he assembled his forces, set his ships on the water, made himself ready with his men, and set out southwards along the coast, gathering many people from every district. King Eirik heard of this when he same south of Stad; and having assembled all the men he could expect, he proceeded southwards to meet the force which he knew was coming to his help from the east. The whole met together north of Jadar, and went into Hafersfjord, where King Harald was waiting with his forces. A great battle began, which was both hard and long; but at last King Harald gained the day. There King Eirik fell, and King Sulke, with his brother Earl Sote. Thor Haklang, who was a great berserk, had laid his ship against King Harald's, and there was above all measure a desperate attack, until Thor Haklang fell, and his whole ship was cleared of men. Then King Kjotve fled to a little isle outside, on which there was a good place of strength. Thereafter all his men fled, some to their ships, some up to the land; and the latter ran southwards over the country of Jadar. So says Hornklove, viz.: --

"Has the news reached you? -- have you heard
Of the great fight at Hafersfjord,
Between our noble king brave Harald
And King Kjotve rich in gold?
The foeman came from out the East,
Keen for the fray as for a feast.
A gallant sight it was to see
Their fleet sweep o'er the dark-blue sea:
Each war-ship, with its threatening throat
Of dragon fierce or ravenous brute (1)
Grim gaping from the prow; its wales
Glittering with burnished shields, (2) like scales
Its crew of udal men of war,
Whose snow-white targets shone from far
And many a mailed spearman stout
From the West countries round about,
English and Scotch, a foreign host,
And swordamen from the far French coast.

--------------------

Her er en lille pudsig fortælling om Harald Hårfagers mening om julen:

Ordet JUL kan spores tilbage til 880erne, hvor den norske konge Harald Hårfager ifølge en beretning fra ca. 900, havde besejret en række småkonger ved Hafrsfjorden.
"Ude på havet vil han drikke jul", skrev skjalden Torbjørn Hornklove.

For allerede som barn, havde Harald fået megen lede ved ildhygge i den varme og lumre kvindestue.

----------------------------------------

Harald "Fairhair" Halfdansson (Halvdansson), I, King of Norway MP
Begravet: Haugesund, Rogaland, Norway
Født: cirka 850
Stein, Hole, Buskerud, Norge
Død: cirka 932 (82)
Avaldsnes, Rogaland, Norge
Nærmeste familie:

Son of Halvdan Gudrødsson «the Black» Svarte og Ragnhild "the Wise" Sigurdsdotter
Husband of ?? ??, Ingebjørg's mother; unknown; Åsa (Ása) Håkonsdotter; Svanhild (Svanhildi) Eysteinsdotter; Gyda (Gyða) Eiriksdotter, fra Hordaland og 3 andre
Partner of Tora «Mostaff» Mosterstong
Father of Ingebjørg Haraldsdotter, wife of Halvdan jarl; Thordur "Vikingsson" Haraldsson; Guttorm Haraldsson, Konge i Ranrike; Sigrød (Sigfrod) Haraldsson; Halvdan Haraldson «the Black» Svarte, king of Trondheimen og 19 andre
Half brother of Harald Halvdansson «the Young» den unge
Lagt til av: Anders Helge Eriksson 3. februar 2007
Administrert av: Anders Helge Eriksson og 339 andre
Kurator: Bjørn P. Brox
--------------------

Konge.
Født omkring 860.
Død omkring 932.

Konge av Norge fra før 900 til 932.

Overleveringen fra sagaen vil vite at Harald ble fostret langt hjemmefra, og at det var liten kjærlighet mellom far og sønn. Det kan vel være at Harald ble fostret i Sogn, og at den personlige kunnskapen han på denne måten skaffet seg om Vestlandet, har vært med på å forme en gryende tanke om å legge hele Norge under seg.

Harald Hårfagre samlet Norge - sier sagaene. Vi må konstatere at vi har lite sikker kunnskap om Harald Hårfagre og rikssamlingen. Selv tilnavnet «hårfagre» stemmer neppe. I engelske og franske kilder er det Harald Sigurdsson, i norske kilder kalt «Hardråde», som bærer dette tilnavnet. Tilnavnet må i ettertid ha blitt flyttet over på den første Harald, som også hadde et tilnavn knyttet til håret, nemlig «lufa» - lurvehode.

De danene som angrep England, må også ha omfattet menn fra områder i dagens Norge. Og betegnelsen «dansk tunge» (donsk tunga) blir i kildene brukt dels som fellesbetegnelse for de nordiske språk, dels om de enkelte språk - særlig om norsk og islandsk. Likevel er det klart at skandinavene skilte mellom forskjellige folkegrupper innen Norden, selv om man registrerte likhetspunkter.

Det eldste sikkert tidfestede belegget for betegnelsen «nordmann» finnes i latinsk form i en irsk annalnotis fra året 874. Her står det at kongen i Dublin kalles Ivar, og at han er konge over alle nordmenn i Irland og Britannia. I «Haraldskvedet», som skal være diktet av Haralds hirdskald Torbjørn Hornklove etter slaget i Hafrsfjord omtrent på samme tid som annalnotisen, finner en uttrykket «drottin norðmanna» (nordmennenes herre).

Den eldste kjente beskrivelsen av Norge finnes i den nordnorske høvdingen og kjøpmannen Ottars beretning ved sitt besøk hos kong Alfred den Store av Wessex (871-99). Beretningen er tatt inn i den geografiske innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet. Ottar fortalte at han bodde lengst nord av alle nordmenn, i det fylket som het Hålogaland, men at landet strakk seg videre nordover, der samene holdt til. Han skildrer «nordmennenes land» som det lange og smale kystlandet sørover. Han kunne seile til den byen sør i landet som kaltes Skiringssal på én måned hvis man lå i land om natta og ellers hadde god bør. Han hadde da Norge («Norweg» eller «Norðwegr» - veien mot nord) på babord side hele veien. Fra Skiringssal seilte han på fem dager til byen Hedeby, som hørte under danene. På turen hadde han da på babord side Danmark og på styrbord side åpent hav i tre dager. To dager før han kom til Hedeby, hadde han på styrbord side Jylland og «Sillende» og mange øyer, og i to dager hadde han på babord side de øyene som hørte til Danmark.

Med andre ord: Det er leia rundt kysten som har gitt landet navn - denne brede ferdselsåren, handelsveien som betydde rikdom og makt. Leia som førte til Skiringssal i Vestfold. «Nordmenn» var altså ikke bare en liten gruppe i en del av Norge. Det må ha hersket en forestilling, både blant dem som bodde der, og blant andre, om det norske kystlandet som noe spesielt og skilt fra andre områder, og om at folk i dette området var nordmenn, til forskjell fra andre folk som Ottar også nevner: Svear, daner, kvener, bjarmer og finner. Nordveien og nordmenn kan selvsagt ha vært oppfattet ut fra rent geografiske forhold, og ikke som uttrykk for felles identitet ut over dette. Samtidig hadde folkegruppene i landet egne navn.

På den andre siden ser det ut til at nordmennene, til tross for sin «danske tunge», utgjorde en språklig og kulturell enhet sammenliknet med nabofolkene, noe man mener fremgår av runeinnskrifter, stedsnavn og mytologi. Også de eldste landskapslovene viser kanskje en slik enhet, ettersom disse har langt større likhet innbyrdes enn noen av dem har med tilsvarende svenske eller danske lover.

Kildene er samstemte om at Harald var sønn av Halvdan Svarte, konge på Opplandene. Men vi har ingen entydige opplysninger om hvor Harald selv kom fra. Kildene synes å trekke i ulik retning. Eldre historikere har i stor grad, i likhet med Snorre, ment at Vestfold måtte være utgangspunkt for rikssamlingen. Snorre hevder Harald var fra Vestfold og av ynglingætta, en kongeætt fra svensk Uppland med en utløper til Vestfold. Han bygger dette på skaldekvadet «Ynglingatal», til tross for at Harald selv ikke er nevnt i dette kvadet.

Både i kvad og de eldste sagaene berettes det at Harald etter rikssamlingen holdt til på kongsgårdene sine på Vestlandet - Seim i Nord-Hordland og Årstad, Fitjar på Stord, Avaldsnes på Karmøy og Utstein i Rogaland. Det samme gjorde de etterfølgende «riks»-kongene. Dette skulle kunne forklares ut fra strategiske hensyn, nemlig at de ville holde vestlandshøvdingene og vikingreirene på Vesterhavsøyene under oppsikt.

Beskrivelsen av Harald i Haraldskvedet tyder på at han var sjøkonge, altså vikinghøvding, sågar en stor vikinghøvding ifølge «Glymdråpa». Dette vil naturlig knytte Harald til Vest-Norge, selv om det ikke utelukker Vestfold. Men når hele sagamaterialet knytter Harald til Opplandene på farssiden og til Sogn, der han ble konge etter morfaren, mens kun de yngste sagaene knytter ham til Vestfold, er det rimelig å slutte at vestfold-tilknytningen er en senere konstruksjon, og at Sogn var utgangspunktet for erobringene.

Haraldskvedet er et samtidsbelegg for det siste større slaget Harald måtte utkjempe i Norge. Det har vært en omfattende debatt om hvem som var Haralds motstandere, selv om vi ikke engang vet om dette virkelig var det avgjørende slaget.

Kvadet opplyser at motstanderne kom østfra, de er «øst-kakser». Harald er konge over austmennene, men han bor på Utstein. Motstanderne løp hjem over Jæren, hvilket må bety østover forbi Jæren. «Austmennenes konge» kjemper altså mot noen som også må kunne betegnes som «austmenn», og han kommer nordfra, fra Utstein. Dette er tilsynelatende motstridende opplysninger, og flere tolkningsmuligheter har vært foreslått, tolkninger som bygger på kompliserte resonnementer.

Fastholder vi at utgangspunktet for erobringene var Sogn, vil det være mulig og rimelig at slaget sto mot småkonger eller høvdinger på Vestlandet, eller at Harald forsvarte sitt område mot angrep østfra - det være seg vikværinger eller dansker, eller en kombinasjon av disse. Men når hæren som møtte Harald i Hafrsfjord, besto både av krigerbønder («haulder») og av profesjonelle krigere («berserker» og «ulvhedner»), kompliserer dette bildet. Dette kan nemlig tyde på at Harald angrep et rike som forsvarte seg både ved hjelp av de profesjonelle krigerne til høvdingene i området og ved hjelp av folkeoppbud.

Vi vet ikke hvem Harald vant over i slaget, bare at han erobret landet fra Sogn og sørover, Hordaland, Rogaland og kanskje Agder. Det området han fortrinnsvis oppholdt seg i, var Sørvestlandet. Her hadde han direkte kontroll, men han hadde i kraft av sin styrke trolig overherredømme over tilgrensende områder. Dette innebar at den direkte kontrollen i de underordnete områdene lå hos en lokal hersker. Han skulle anerkjenne overherren, gi ham militær støtte ved behov og kanskje betale tributt som symbol på underordning. Slike «overherredømmer» var vanlige i Europa på denne tiden. Et eksempel er danskekongenes overherredømme over de i dag vest-svenske områdene Bohuslän, Halland og Västergötland, kanskje også over Østfold i Norge. I alle fall regnet Ottar den nåværende norsk-svenske kysten (Østfold-Bohuslän), kanskje også det indre Oslofjord-området, som dansk. Han forteller at når han seilte fra Skiringssal i Vestfold til Hedeby, hadde han Danmark på venstre hånd. I nyere forskning oppfatter man disse områdene og de danske øyene, landet øst for Storebelt, som «danenes grenseområde» (Dan-«mark»). Danenes kjerneområde, danenes land, var Jylland, men tyngdepunktet flyttet seg stadig øst- og nordover. Liknende dansk kontroll har man tenkt seg over Vestfold og det indre Oslofjordområdet. Overherredømmer var ustabile og personavhengige; graden av underordning varierte, og de var ofte kortlivet, noe ikke minst eksempler fra England viser. I tiden rundt Harald Hårfagres erobringer var danskene opptatt med indre oppgjør. Dette kan ha gitt Harald mulighet til å etablere overherredømme i danske interesseområder, for eksempel Vestfold. Liknende herredømme kan ha blitt etablert på Møre. Derimot synes Trøndelag og Nord-Norge å ligge utenfor Haralds maktområde. Her utøvde ladejarlene tilsvarende makt og kom i perioder til å konkurrere med hårfagreætlingene om kontrollen over den vestlige, midtre og nordlige delen av landet.

Snorre, og med ham historikerne på 1800-tallet, mente Harald samlet og hersket over hele Norgesveldet. Men kildematerialet sett under ett tyder mest sannsynlig på at Sørvestlandet var Haralds kjerneområde, og at kontrollen her ga ham makt til å hevde overherredømme over andre landsdeler.

Historikernes syn på årsakene til rikssamlingen har vært ulike. Mest original er Snorre, når han hevder at erobringslysten ble tent i Harald da Gyda avslo å bli én av hans mange koner fordi han bare var småkonge.

Den forklaringen som med visse modifikasjoner lenge har vært sett på som den rimeligste, ble lansert på 1930-tallet av Johan Schreiner d.e. For ham var den historiske utviklingen en følge av samfunnsklassenes økonomiske interesser og motsetninger. I Nord-Norge hadde aristokratiet herredømme. Disse høvdingene kan ha basert mye av sin makt på finneskatten, slik Ottar forteller. Skatten besto av luksusprodukter som ble eksportert sørover til Skiringssal og Hedeby. Følgelig hadde også Vestfold-aristokratiet interesse av denne luksusvareeksporten. Disse to gruppene ville nå sammen med ladejarlen sikre sine handelsinteresser mot de vestnorske vikinghøvdingene, som forstyrret denne trafikken gjennom å kreve avgifter eller drive regelrett plyndring av handelsfartøyene. En allianse mellom Harald og ladejarlen med dette for øye muliggjorde jarlens herredømme i Trøndelag og Haralds på Vestlandet. Denne teorien forutsetter imidlertid enten at Harald hadde herredømmet over Vestfold og handelsinteressene der, eller også at Harald var alliert med danskekongen - dersom denne virkelig kontrollerte Vestfold.

Andreas Holmsen, som overtok dette synet, kom etter hvert til en annen oppfatning. Handelsinteressene var fremdeles avgjørende, men slik Holmsen så det, var det Haralds erobringer som truet trafikken langs kysten. Dette skapte en allianse mellom ladejarlen og danskekongen, som kontrollerte Hedeby.

Det er likevel rimelig å forestille seg at dansk ekspansjonspolitikk i Norge må ha skapt motkrefter. I stedet for å underkaste seg dansk overherredømme kan man ha blitt stimulert til motstand, noe som krevde samarbeid mellom høvdingene. Haralds samling kan altså betraktes som følgen av mobilisering mot en mektig fiende. De økonomiske og samfunnsorganisatoriske forutsetningene for rikssamling og mer sentralisert herskermakt kan ha nådd et slikt utviklingsnivå at Haralds samlingsprosjekt kan ses på som et første skritt nettopp i den retning.

Claus Krag vil tone ned betydningen av Haralds virksomhet og betrakte den på linje med andre vikingkongers erobringer. Behovet for å forklare den som noe ekstraordinært vil da falle bort. Harald må imidlertid, også ifølge Krag, i samtiden ha vært betraktet som en betydelig høvding, noe både kontakten med den engelske kongen Adalstein og senere forestillinger om hårfagreættens arverett til riket viser.

Dateringen av Haralds rikssamling byr på problemer. På slutten av 800-tallet oppfatter Ottar Norge som en geografisk enhet, men antyder intet om politisk enhet eller kongemakt. Ottars beretning står imidlertid i den «geografiske» innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet, og Ottar nevner verken Harald eller andre fyrster.

Dateringen i sagaene er relativ. De oppgir antall vintrer siden en viss begivenhet fant sted, og hvor lenge konger levde og regjerte. Det viser seg imidlertid at sagaenes kronologi ikke stemmer overens, og at de inneholder hull. Islandske «frode» (vise) menn la slaget i Hafrsfjord til begynnelsen av 870-tallet.

Rudolf Keyser (1830-tallet) tar utgangspunkt i slaget ved Svolder i år 1000, og ved å telle seg bakover gjennom antall år kongene ifølge sagaene hersket, kunne han etter noe subjektivt valg fastsette årstallet for slaget i Hafrsfjord til 872. Dette årstallet ble spredt folket gjennom P. A. Munchs historie.

Halvdan Koht (1921) avviste sagaenes datering, men tok også utgangspunkt i år 1000. Fra da av og tilbake til Harald var det så og så mange ætteledd à anslagsvis 30 år. Han kom da til at slaget må ha stått ca. 900. Ved å bruke denne metoden også på Ladejarlætten og andre ætter innen- og utenlands fant han godt samsvar. Ut fra dette skulle Harald være født ca. 865 og ha dødd ca. 945. Denne tidfestingen var lenge akseptert i historikermiljøet.

Den islandske historikeren Ólafia Einarsdóttir har som den første systematisk studert sagakronologi. Hun mener å påvise at sagaskriverne var lærde menn, oftest prestelærde, og med kjennskap til gamle irske dateringssystemer. Sagaenes opplysninger er riktige, hevder hun, men problemet er bruk av forskjellige tidssystemer og måten å regne regjeringstid på. På grunn av dette finnes tilfeller av overlapping og dobbelttelling av tid. Hun kommer til at Haralds dødsår må være 931-32, slik også Are Frode gjorde. Haftsfjordslaget burde da kunne trekkes tilbake til 870-75. Hennes oppfatning om Haralds dødsår synes nå akseptert. Dateringen av slaget i Havsfjord er man fremdeles mer usikker på, men 880-tallet synes akseptabelt for de fleste.

Vi kan se bort fra at Harald var rikskonge med geografisk, politisk, økonomisk og militær makt. Alle forestillinger om sentralisert styre bør glemmes. Kongens maktgrunnlag var hirden, altså profesjonelle krigere som fulgte ham, og muligens stående styrker rundt om i riket. Han hadde intet folkeoppbud, ingen politi- eller rettsmakt, ingen skatteinnkreving.

Kongen var fysisk «allmektig», utøvde makt etter eget forgodtbefinnende og nektet alle andre dette. Det vil si at han forbød økonomisk utnyttelse av sitt område for andre enn seg selv. I «Glymdråþa» fortelles det at Harald straffet «tyver», noe som kan vise til at han beskyttet sitt rike mot vikinger. At hans yngste sønn Håkon ble oppfostret hos kong Adalstein i England, tyder på samarbeid med den engelske kongen mot felles fiender, som kan ha vært vikinger fra vikingrikene på De britiske øyene. Helt sikkert hadde Adalstein og Harald en felles fiende i danskekongen, da danskekongenes ekspansjonslyst rettet seg både mot England og Norge. Inspirasjon og forbilder for etableringen av riket kan Harald ha hentet utenfra - fra Danmark, England eller til og med Frankerriket.

Ifølge Snorre og Egilssagaen tok Harald landskyld (jordleie) av alle bønder, han «tok odelen» fra dem. Denne påstanden er uklar og omdiskutert, den kan neppe tolkes dit hen at Harald så på all jord som sin private eiendom. Slike forestillinger hadde han nok ikke, og heller ikke et administrasjonsapparat som kunne kontrollere dette. Harald gjorde vel det samme som vikinghøvdingene ellers gjorde, krevde mat av bøndene når han trengte det, kanskje kamuflert som gave eller hjelp. Dette var ikke noen form for fast skattlegging, som var ukjent for nordgermanerne på denne tiden. Ved å reise rundt mellom kongsgårdene kunne kongen «høste landet», markere sin makt og øve effektiv kontroll, noe som var det normale også ellers i Europa.

Når Harald stoppet den vilkårlige viking- og voldsaktiviteten i sitt område, var han til nytte for bøndene, og en kan kanskje ane spirene til et nærmere samarbeid mellom kongemakt og bondesamfunn. Det er mulig han fikk bøndene med på å opprette et «veitslesystem», altså frivillige kostytelser, når han reiste rundt. I alle fall fikk han inntekter fra de eiendommene han tok fra sine beseirete motstandere. jordegods og kanskje veitslerett ga underhold for hirden og ham selv. Da kunne det løse godset til de beseirert vikinghøvdingene og småkongene brukes til å belønne hirdmennene med.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga:
«9. Kong Håkon reiste nå tilbake til Trondheimen og ble der vinteren over, der regnet han siden han hadde sitt hjem. Han bygde den største hovedgården sin der, den heter Lade. Den vinteren giftet han seg med Åsa, datter til Håkon jarl Grjotgardsson, kongen satte nå Håkon svært høyt. ...»

«17. Kong Harald fór med hærskjold over store deler av Götaland, han hadde kamp mange ganger der på begge elvesider, og som oftest vant han. I en av disse kampene falt Rane Gautske. Da la kong Harald under seg hele landet nord for Elv og vest for Vennern, og dessuten hele Vermland. Da han nå vendte tilbake derfra, satte han Guttorm hertug igjen der til landevern, og satte mye folk hos ham; selv dro han til Opplandene og bodde der en stund. Derfra gikk han nord over Dovrefjell til Trondheimen, og der var han en lang stund igjen. Nå tok han til å få barn; han og Åsa hadde disse sønnene: Guttorm, som var eldst, Halvdan Svarte og Halvdan Hvite - de var tvillinger, den fjerde het Sigfred. De vokste alle sammen opp i Trondheimen med heder og ære.»

«21. Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks. Harald var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl; deres barn var Olav Geirstadalv(?), Bjørn og Ragnar Rykkel. Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagsson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd.

Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på elleve av konene sine; det nevner Hornkolve:

>«Han vraket holmryger
og hordemøyer,
alle fra Hedmark
og av Håløygætt;
kongen den ættstore
tok kone fra Danmark.»

Kong Haralds barn ble hvert av dem fødd opp der moren kom fra. Guttorm hertug hadde øst vann over den eldste sønnen til kong Harald og gitt ham sitt navn; han knesatte denne gutten og var hans fosterfar, og tok ham med seg øst til Viken, der vokste gutten opp hos Guttorm hertug. Guttorm hertug hadde hele landsstyringen der i Viken og på Opplandene, når kongen ikke var der.»

Snorre utstyrer Harald med hele 20 sønner, og enda et par-tre barn er kjent fra andre kilder. Men Øyvind Skaldespiller sier at Håkon Adalsteinsfostre - som synes å ha vært den lengstlevende av brødrene - hadde åtte brødre i Valhall. Det kan passe med at ni er omtrent det antallet Hårfagresønner som har en klar plass i historien. De vokste opp på forskjellige kanter av landet, alt etter hvor de hadde morsætten sin. Det er uklart hvor sto
--------------------
Konge af Norge ca. 871. Skal have været gift med Ragnhild den Rige af Hedeby, og gennem sin mor muligvis beslægtet med Regnar Lodbrog.

Hustru: Ragnhild

Børn:
1. 1. Erik Blodøkse, d. 954

== Sources ==

==Kilder/Sources:==

* http://no.wikipedia.org/wiki/Harald_H%C3%A5rfagre

* http://en.wikipedia.org/wiki/Harald_I_of_Norway

* http://commons.wikimedia.org/wiki/Category:Monarchs_of_Norway

* Heimskringla
http://lind.no/nor/index.asp?lang=&emne=asatru&vis=s_b_harald_harfagre

* From Snorri Sturluson, Harald Fairhair's saga, in English:
http://lind.no/nor/index.asp?lang=&emne=asatru&vis=s_e_harald_harfagre

* Originaltekst på norrønt (Old Norse original text): [http://www.heimskringla.no/original/heimskringla/haraldssaga.php Haralds saga hins hárfagra]

* Nett-TV Program > Kultur > Norgesglasset > Kongerekka > Del 1 - Harald 1 Hårfagre
http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/119532/

* http://web3.aftenbladet.no/fritid/midten/article417206.ece

* https://avaldsnes.info/en/barn-og-unge/

* http://no.wikipedia.org/wiki/Harald_H%C3%A5rfagre

* http://www.pbase.com/toreide/image/39445700

* http://www.friesian.com/germania.htm#norse

* http://www.friesian.com/germania.htm#orkney

* http://dic.ac

* http://genealogics.org/getperson.php?personID=I00104692&tree=LEO

* https://nbl.snl.no/Harald_1_H%C3%A5rfagre

* http://runeberg.org/faderhist/0033.html

* MedLands: [http://fmg.ac/Projects/MedLands/NORWAY.htm#_Toc360005217 Kings of Norway - Doubtful Lineage].

* [https://books.google.com/books?id=gH3TUhhlvucC&printsec=frontcover#v=onepage&q&f=false Historia Norwegie], edited by Inger Ekrem, Lars Boje Mortensen (2003).

First King of Norway

Little is known of the historical Harald. The only contemporary sources mentioning him are the two skaldic poems Haraldskvæði and Glymdrápa, by Þorbjörn Hornklofi. The first poem describes life at Harald's court, mentions that he took a Danish wife, and that he won a victory at Hafrsfjord. The second relates a series of battles Harald has won. He is not mentioned in any contemporary foreign sources. His life was described in several of the Kings' sagas, but the first of these were not written until the end of the 12th century, over 250 years after his death. Their accounts of Harald and his life differ on several points, and much of the content is clearly mythological. He is credited with having unified Norway into one kingdom. Modern historians assume that his rule was limited to the coastal areas of southern Norway.

SOURCES
Norges kongesagaer av Snorre Sturluson (1179 - 1241)

Notes for Harald Hårfagre
Konge ca år 870 til 933.

Etterkommere av Harald Hårfagre er tatt ut av hefte til Ola Aurenes om "Selvåg-ætta II" fra juli 1938.

1. HARALD'S STRIFE WITH HAKE AND HIS FATHER GANDALF.

Harald (1) was but ten years old when he succeeded his father (Halfdan the Black). He became a stout, strong, and comely man,
and withal prudent and manly. His mother's brother, Guthorm, was leader of the hird, at the head of the government, and commander
(`hertogi') of the army. After Halfdan the Black's death, many chiefs coveted the dominions he had left. Among these King
Gandalf was the first; then Hogne and Frode, sons of Eystein, king of Hedemark; and also Hogne Karuson came from Ringerike.
Hake, the son of Gandalf, began with an expedition of 300 men against Vestfold, marched by the main road through some valleys,
and expected to come suddenly upon King Harald; while his father Gandalf sat at home with his army, and prepared to cross over the
fiord into Vestfold. When Duke Guthorm heard of this he gathered an army, and marched up the country with King Harald against
Hake. They met in a valley, in which they fought a great battle, and King Harald was victorious; and there fell King Hake and most
of his people. The place has since been called Hakadale. Then King Harald and Duke Guthorm turned back, but they found King
Gandalf had come to Vestfold. The two armies marched against each other, and met, and had a great battle; and it ended in King
Gandalf flying, after leaving most of his men dead on the spot, and in that state he came back to his kingdom. Now when the sons
of King Eystein in Hedemark heard the news, they expected the war would come upon them, and they sent a message to Hogne Karuson
and to Herse Gudbrand, and appointed a meeting with them at Ringsaker in Hedemark.

ENDNOTES:
(1) The first twenty chapters of this saga refer to Harald's youth and his conquest of Norway. This portion of the saga
is of great importance to the Icelanders, as the settlement of their Isle was a result of Harald's wars. The second
part of the saga (chaps. 21-46) treats of the disputes between Harald's sons, of the jarls of Orkney, and of the
jarls of More. With this saga we enter the domain of history. -- Ed.

2. KING HARALD OVERCOMES FIVE KINGS.

After the battle King Harald and Guthorm turned back, and went with all the men they could gather through the forests towards
the Uplands. They found out where the Upland kings had appointed their meeting-place, and came there about the time of midnight,
without the watchmen observing them until their army was before the door of the house in which Hogne Karuson was, as well as that
in which Gudbrand slept. They set fire to both houses; but King Eystein's two sons slipped out with their men, and fought for a
while, until both Hogne and Frode fell. After the fall of these four chiefs, King Harald, by his relation Guthorm's success and
powers, subdued Hedemark, Ringerike, Gudbrandsdal, Hadeland, Thoten, Raumarike, and the whole northern part of Vingulmark.
King Harald and Guthorm had thereafter war with King Gandalf, and fought several battles with him; and in the last of them King
Gandalf was slain, and King Harald took the whole of his kingdom as far south as the river Raum.

3. OF GYDA, DAUGHTER OF EIRIE.

King Harald sent his men to a girl called Gyda, daughter of King Eirik of Hordaland, who was brought up as foster-child in the
house of a great bonde in Valdres. The king wanted her for his concubine; for she was a remarkably handsome girl, but of high
spirit withal. Now when the messengers came there, and delivered their errand to the girl, she answered, that she would not throw
herself away even to take a king for her husband, who had no greater kingdom to rule over than a few districts. "And
methinks," said she, "it is wonderful that no king here in Norway will make the whole country subject to him, in the same way as
Gorm the Old did in Denmark, or Eirik at Upsala." The messengers thought her answer was dreadfully haughty, and asked what she
thought would come of such an answer; for Harald was so mighty a man, that his invitation was good enough for her. But although
she had replied to their errand differently from what they wished, they saw no chance, on this occasion, of taking her with
them against her will; so they prepared to return. When they were ready, and the people followed them out, Gyda said to the
messengers, "Now tell to King Harald these my words. I will only agree to be his 1awful wife upon the condition that he shall
first, for my sake, subject to himself the whole of Norway, so that he may rule over that kingdom as freely and fully as King
Eirik over the Swedish dominions, or King Gorm over Denmark; for only then, methinks, can he be called the king of a people."

4. KING HARALD'S VOW.

Now came the messengers back to King Harald, bringing him the words of the girl, and saying she was so bold and foolish that
she well deserved that the king should send a greater troop of people for her, and inflict on her some disgrace. Then answered
the king, "This girl has not spoken or done so much amiss that she should be punished, but rather she should be thanked for her
words. She has reminded me," said he, "of something which it appears to me wonderful I did not think of before. And now,"
added he, "I make the solemn vow, and take God to witness, who made me and rules over all things, that never shall I clip or
comb my hair until I have subdued the whole of Norway, with scat (1), and duties, and domains; or if not, have died in the
attempt." Guthorm thanked the king warmly for his vow; adding, that it was royal work to fulfil royal words.

ENDNOTES:
(1) Scat was a land-tax, paid to the king in money, malt, meal, or flesh-meat, from all lands, and was adjudged by the Thing
to each king upon his accession, and being proposed and accepted as king.

5. THE BATTLE IN ORKADAL.

After this the two relations gather together a great force, and prepare for an expedition to the Uplands, and northwards up the
valley (Gudbrandsdal), and north over Dovrefjeld; and when the king came down to the inhabited land he ordered all the men to be
killed, and everything wide around to be delivered to the flames. And when the people came to know this, they fled every one where
he could; some down the country to Orkadal, some to Gaulardal, some to the forests. But some begged for peace, and obtained it,
on condition of joining the king and becoming his men. He met no opposition until he came to Orkadal. There a crowd of people had
assembled, and he had his first battle with a king called Gryting. Harald won the victory, and King Gryting was made
prisoner, and most of his people killed. He took service himself under the king, and swore fidelity to him. Thereafer all the
people in Orkadal district went under King Harald, and became his men.

6. KING HARALD S LAWS FOR LAND PROPERTY.

King Harald made this law over all the lands he conquered, that all the udal property should belong to him; and that the bondes,
both great and small, should pay him land dues for their possessions. Over every district he set an earl to judge
according to the law of the land and to justice, and also to collect the land dues and the fines; and for this each earl
received a third part of the dues, and services, and fines, for the support of his table and other expenses. Each earl had under
him four or more herses, each of whom had an estate of twenty marks yearly income bestowed on him and was bound to support
twenty men-at-arms, and the earl sixty men, at their own expenses. The king had increased the land dues and burdens so
much, that each of his earls had greater power and income than the kings had before; and when that became known at Throndhjem,
many great men joined the king and took his service.

7. BATTLE IN GAULARDAL.

It is told that Earl Hakon Grjotgardson came to King Harald from Yrjar, and brought a great crowd of men to his service. Then
King Harald went into Gaulardal, and had a great battle, in which he slew two kings, and conquered their dominions; and these were
Gaulardal district and Strind district. He gave Earl Hakon Strind district to rule over as earl. King Harald then proceeded
to Stjoradal, and had a third battle, in which he gained the victory, and took that district also. There upon the Throndhjem
people assembled, and four kings met together with their troops. The one ruled over Veradal, the second over Skaun, third over the
Sparbyggja district, and the fourth over Eyin Idre (Inderoen); and this latter had also Eyna district. These four kings marched
with their men against King Harald, but he won the battle; and some of these kings fell, and some fled. In all, King Harald
fought at the least eight battles, and slew eight kings, in the Throndhjem district, and laid the whole of it under him.

8. HARALD SEIZES NAUMUDAL DISTRICT.

North in Naumudal were two brothers, kings, -- Herlaug and Hrollaug; and they had been for three summers raising a mound or
tomb of stone and lime and of wood. Just as the work was finished, the brothers got the news that King Harald was coming
upon them with his army. Then King Herlaug had a great quantity of meat and drink brought into the mound, and went into it
himself, with eleven companions, and ordered the mound to be covered up. King Hrollaug, on the contrary, went upon the summit
of the mound, on which the kings were wont to sit, and made a throne to be erected, upon which he seated himself. Then he
ordered feather-beds to be laid upon the bench below, on which the earls were wont to be seated, and threw himself down from his
high seat or throne into the earl's seat, giving himself the title of earl. Now Hrollaug went to meet King Harald, gave up to
him his whole kingdom, offered to enter into his service, and told him his whole proceeding. Then took King Harald a sword,
fastened it to Hrollaug's belt, bound a shield to his neck, and made him thereupon an earl, and led him to his earl's seat; and
therewith gave him the district Naumudal, and set him as earl over it ((A.D. 866)). (1)

ENDNOTES:
(1) Before writing was in general use, this symbolical way of performing all important legal acts appears to have entered
into the jurisprudence of all savage nations; and according to Gibbon, chap. 44, "the jurisprudence of the first Romans
exhibited the scenes of a pantomime; the words were adapted to the gestures, and the slightest error or neglect in the
forms of proceeding was sufficient to annul the substance of the fairest claims." -- Ed.

9. KING HARALD'S HOME AFFAIRS.

King Harald then returned to Throndhjem, where he dwelt during the winter, and always afterwards called it his home. He fixed
here his head residence, which is called Lade. This winter he took to wife Asa, a daughter of Earl Hakon Grjotgardson, who then
stood in great favour and honour with the king. In spring the king fitted out his ships. In winter he had caused a great
frigate (a dragon) to be built, and had it fitted-out in the most splendid way, and brought his house-troops and his berserks on
board. The forecastle men were picked men, for they had the king's banner. From the stem to the mid-hold was called rausn,
or the fore-defence; and there were the berserks. Such men only were received into King Harald's house-troop as were remarkable
for strength, courage, and all kinds of dexterity; and they alone got place in his ship, for he had a good choice of house-troops
from the best men of every district. King Harald had a great army, many large ships, and many men of might followed him.
Hornklofe, in his poem called "Glymdrapa", tells of this; and also that King Harald had a battle with the people of Orkadal, at
Opdal forest, before he went upon this expedition.

"O'er the broad heath the bowstrings twang,
While high in air the arrows sang.
The iron shower drives to flight
The foeman from the bloody fight.
The warder of great Odin's shrine,
The fair-haired son of Odin's line,
Raises the voice which gives the cheer,
First in the track of wolf or bear.
His master voice drives them along
To Hel -- a destined, trembling throng;
And Nokve's ship, with glancing sides,
Must fly to the wild ocean's tides. --
Must fly before the king who leads
Norse axe-men on their ocean steeds."

10. BATTLE AT SOLSKEL

King Harald moved out with his army from Throndhjem, and went southwards to More. Hunthiof was the name of the king who ruled
over the district of More. Solve Klofe was the name of his son, and both were great warriors. King Nokve, who ruled over
Raumsdal, was the brother of Solve's mother. Those chiefs gathered a great force when they heard of King Harald, and came
against him. They met at Solskel, and there was a great battle, which was gained by King Harald (A.D. 867). Hornklofe tells of this battle: --

"Thus did the hero known to fame,
The leader of the shields, whose name
Strikes every heart with dire dismay,
Launch forth his war-ships to the fray.
Two kings he fought; but little strife
Was needed to cut short their life.
A clang of arms by the sea-shore, --
And the shields' sound was heard no more."

The two kings were slain, but Solve escaped by flight; and King Harald laid both districts under his power. He stayed here long
in summer to establish law and order for the country people, and set men to rule them, and keep them faithful to him; and in
autumn he prepared to return northwards to Throndhjem. Ragnvald Earl of More, a son of Eystein Glumra, had the summer before
become one of Harald's men; and the king set him as chief over these two districts, North More and Raumsdal; strengthened him
both with men of might and bondes, and gave him the help of ships to defend the coast against enemies. He was called
Ragnvald the Mighty, or the Wise; and people say both names suited him well. King Harald came back to Throndhjem about winter.

11. FALL OF KINGS ARNVID AND AUDBJORN.

The following spring (A.D. 868) King Harald raised a great force in Throndhjem, and gave out that he would proceed to South More.
Solve Klofe had passed the winter in his ships of war, plundering in North More, and had killed many of King Harald's men;
pillaging some places, burning others, and making great ravage; but sometimes he had been, during the winter, with his friend
King Arnvid in South More. Now when he heard that King Harald was come with ships and a great army, he gathered people, and was
strong in men-at-arms; for many thought they had to take vengeance of King Harald. Solve Klofe went southwards to
Firdafylke (the Fjord district), which King Audbjorn ruled over, to ask him to help, and join his force to King Arnvid's and his
own. "For," said he, "it is now clear that we all have but one course to take; and that is to rise, all as one man, against King
Harald, for we have strength enough, and fate must decide the victory; for as to the other condition of becoming his servants,
that is no condition for us, who are not less noble than Harald. My father thought it better to fall in battle for his kingdom,
than to go willingly into King Harald's service, or not to abide the chance of weapons like the Naumudal kings." King Solve's
speech was such that King Audbjorn promised his help, and gathered a great force together and went with it to King Arnvid,
and they had a great army. Now, they got news that King Harald was come from the north, and they met within Solskel. And it was
the custom to lash the ships together, stem to stem; so it was done now. King Harald laid his ship against King Arnvid's, and
there was the sharpest fight, and many men fell on both sides. At last King Harald was raging with anger, and went forward to
the fore-deck, and slew so dreadfully that all the forecastle men of Arnvid's ship were driven aft of the mast, and some fell.
Thereupon Harald boarded the ship, and King Arnvid's men tried to save themselves by flight, and he himself was slain in his ship.
King Audbjorn also fell; but Solve fled. So says Hornklofe: --

"Against the hero's shield in vain
The arrow-storm fierce pours its rain.
The king stands on the blood-stained deck,
Trampling on many a stout foe's neck;
And high above the dinning stound
Of helm and axe, and ringing sound
Of blade and shield, and raven's cry,
Is heard his shout of `Victory!'"

Of King Harald's men, fell his earls Asgaut and Asbjorn, together with his brothers-in-law, Grjotgard and Herlaug, the sons of Earl
Hakon of Lade. Solve became afterwards a great sea-king, and often did great damage in King Harald's dominions.

12. KING VEMUND BURNT TO DEATH.

After this battle (A.D. 868) King Harald subdued South More; but Vemund, King Audbjorn's brother, still had Firdafylke. It was
now late in harvest, and King Harald's men gave him the counsel not to proceed south-wards round Stad. Then King Harald set Earl
Ragnvald over South and North More and also Raumsdal, and he had many people about him. King Harald returned to Throndhjem. The
same winter (A.D. 869) Ragnvald went over Eid, and southwards to the Fjord district. There he heard news of King Vemund, and came
by night to a place called Naustdal, where King Vemund was living in guest-quarters. Earl Ragnvald surrounded the house in which
they were quartered, and burnt the king in it, together with ninety men. The came Berdlukare to Earl Ragnvald with a complete
armed long-ship, and they both returned to More. The earl took all the ships Vemund had, and all the goods he could get hold of.
Berdlukare proceeded north to Throndhjem to King Harald, and became his man; and dreadful berserk he was.

13. DEATH OF EARLS HAKON, AND ATLE MJOVE.

The following spring (A.D. 869) King Harald went southwards with his fleet along the coast, and subdued Firdafylke. Then he
sailed eastward along the land until he came to Vik; but he left Earl Hakon Grjotgardson behind, and set him over the Fjord
district. Earl Hakon sent word to Earl Atle Mjove that he should leave Sogn district, and be earl over Gaular district, as he had
been before, alleging that King Harald had given Sogn district to him. Earl Atle sent word that he would keep both Sogn district
and Gaular district, until he met King Harald. The two earls quarreled about this so long, that both gathered troops. They
met at Fialar, in Stavanger fiord, and had a great battle, in which Earl Hakon fell, and Earl Atle got a mortal wound, and his
men carried him to the island of Atley, where he died. So says Eyvind Skaldaspiller: --

"He who stood a rooted oak,
Unshaken by the swordsman's stroke,
Amidst the whiz of arrows slain,
Has fallen upon Fjalar's plain.
There, by the ocean's rocky shore,
The waves are stained with the red gore
Of stout Earl Hakon Grjotgard's son,
And of brave warriors many a one."

14. HARALD AND THE SWEDISH KING EIRIK.

King Harald came with his fleet eastward to Viken and landed at Tunsberg, which was then a trading town. He had then been four
years in Throndhjem, and in all that time had not been in Viken. Here he heard the news that Eirik Eymundson, king of Sweden, had
laid under him Vermaland, and was taking scat or land-tax from all the forest settlers; and also that he called the whole
country north to Svinasund, and west along the sea, West Gautland; and which altogether he reckoned to his kingdom, and
took land-tax from it. Over this country he had set an earl, by name Hrane Gauzke, who had the earldom between Svinasund and the
Gaut river, and was a mighty earl. And it was told to King Harald that the Swedish king said he would not rest until he had
as great a kingdom in Viken as Sigurd Hring, or his son Ragnar Lodbrok, had possessed; and that was Raumarike and Vestfold, all
the way to the isle Grenmar, and also Vingulmark, and all that lay south of it. In all these districts many chiefs, and many
other people, had given obedience to the Swedish king. King Harald was very angry at this, and summoned the bondes to a Thing
at Fold, where he laid an accusation against them for treason towards him. Some bondes defended themselves from the
accusation, some paid fines, some were punished. He went thus through the whole district during the summer, and in harvest he
did the same in Raumarike, and laid the two districts under his power. Towards winter he heard that Eirik king of Sweden was,
with his court, going about in Vermaland in guest-quarters.

15. HARALD AT A FEAST OF THE PEASANT AKE.

King Harald takes his way across the Eid forest eastward, and comes out in Vermaland, where he also orders feasts to be
prepared for himself. There was a man by name Ake, who was the greatest of the bondes of Vermaland, very rich, and at that time
very aged. He sent men to King Harald, and invited him to a feast, and the king promised to come on the day appointed. Ake
invited also King Eirik to a feast, and appointed the same day. Ake had a great feasting hall, but it was old; and he made a new
hall, not less than the old one, and had it ornamented in the most splendid way. The new hall he had hung with new hangings,
but the old had only its old ornaments. Now when the kings came to the feast, King Eirik with his court was taken into the old
hall; but Harald with his followers into the new. The same difference was in all the table furniture, and King Eirik and his
men had the old-fashioned vessels and horns, but all gilded and splendid; while King Harald and his men had entirely new vessels
and horns adorned with gold, all with carved figures, and shining like glass; and both companies had the best of liquor. Ake the
bonde had formerly been King Halfdan the Black s man. Now when daylight came, and the feast was quite ended, and the kings made
themselves ready for their journey, and the horses were saddled, came Ake before King Harald, leading in his hand his son Ubbe, a
boy of twelve years of age, and said, "If the goodwill I have shown to thee, sire, in my feast, be worth thy friendship, show
it hereafter to my son. I give him to thee now for thy service." The king thanked him with many agreeable words for his friendly
entertainment, and promised him his full friendship in return. Then Ake brought out great presents, which he gave to the king,
and they gave each other thereafter the parting kiss. Ake went next to the Swedish king, who was dressed and ready for the road,
but not in the best humour. Ake gave to him also good and valuable gifts; but the king answered only with few words, and
mounted his horse. Ake followed the king on the road and talked with him. The road led through a wood which was near to the
house; and when Ake came to the wood, the king said to him, "How was it that thou madest such a difference between me and King
Harald as to give him the best of everything, although thou knowest thou art my man?" "I think" answered Ake, "that there
failed in it nothing, king, either to you or to your attendants, in friendly entertainment at this feast. But that all the
utensils for your drinking were old, was because you are now old; but King Harald is in the bloom of youth, and therefore I gave
him the new things. And as to my being thy man, thou art just as much my man." On this the king out with his sword, and gave Ake
his deathwound. King Harald was ready now also to mount his horse, and desired that Ake should be called. The people went to
seek him; and some ran up the road that King Eirik had taken, and found Ake there dead. They came back, and told the news to King
Harald, and he bids his men to be up, and avenge Ake the bonde. And away rode he and his men the way King Eirik had taken, until
they came in sight of each other. Each for himself rode as hard as he could, until Eirik came into the wood which divides
Gautland and Vermaland. There King Harald wheels about, and returns to Vermaland, and lays the country under him, and kills
King Eirik's men wheresoever he can find them. In winter King Harald returned to Raumarike, and dwelt there a while.

16. HARALD'S JOURNEY TO TUNSBERG.

King Harald went out in winter to his ships at Tunsberg, rigged them, and sailed away eastward over the fiord, and subjected all
Vingulmark to his dominion. All winter he was out with his ships, and marauded in Ranrike; so says Thorbjorn Hornklofe: --

"The Norseman's king is on the sea,
Tho' bitter wintry cold it be. --
On the wild waves his Yule keeps he.
When our brisk king can get his way,
He'll no more by the fireside stay
Than the young sun; he makes us play
The game of the bright sun-god Frey.
But the soft Swede loves well the fire
The well-stuffed couch, the doway glove,
And from the hearth-seat will not move."

The Gautlanders gathered people together all over the country.

17. THE BATTLE IN GAUTLAND.

In spring, when the ice was breaking up, the Gautlanders drove stakes into the Gaut river to hinder King Harald with his ships
from coming to the land. But King Harald laid his ships alongside the stakes, and plundered the country, and burnt all around; so says Horn klofe: --

"The king who finds a dainty feast,
For battle-bird and prowling beast,
Has won in war the southern land
That lies along the ocean's strand.
The leader of the helmets, he
Who leads his ships o'er the dark sea,
Harald, whose high-rigged masts appear
Like antlered fronts of the wild deer,
Has laid his ships close alongside
Of the foe's piles with daring pride."

Afterwards the Gautlanders came down to the strand with a great army, and gave battle to King Harald, and great was the fall of men.
But it was King Harald who gained the day. Thus says Hornklofe: --

"Whistles the battle-axe in its swing
O'er head the whizzing javelins sing,
Helmet and shield and hauberk ring;
The air-song of the lance is loud,
The arrows pipe in darkening cloud;
Through helm and mail the foemen feel
The blue edge of our king's good steel
Who can withstand our gallant king?
The Gautland men their flight must wing."

18. HRANE GAUZKE'S DEATH.

King Harald went far and wide through Gautland, and many were the battles he fought there on both sides of the river, and in
general he was victorious. In one of these battles fell Hrane Gauzke; and then the king took his whole land north of the river
and west of the Veneren, and also Vermaland. And after he turned back there-from, he set Duke Guthorm as chief to defend the
country, and left a great force with him. King Harald himself went first to the Uplands, where he remained a while, and then
proceeded northwards over the Dovrefjeld to Trondhjem, where he dwelt for a long time. Harald began to have children. By Asa he
had four sons. The eldest was Guthorm. Halfdan the Black and Halfdan the White were twins. Sigfrod was the fourth. They were
all brought up in Trondhjem with all honour.

19. BATTLE IN HAFRSFJORD.

News came in from the south land that the people of Hordaland and Rogaland, Agder and Telemark, were gathering, and bringing
together ships and weapons, and a great body of men. The leaders of this were Eirik king of Hordaland; Sulke king of Rogaland, and
his brother Earl Sote: Kjotve the Rich, king of Agder, and his son Thor Haklang; and from Telemark two brothers, Hroald Hryg
and Had the Hard. Now when Harald got certain news of this, he assembled his forces, set his ships on the water, made himself
ready with his men, and set out southwards along the coast, gathering many people from every district. King Eirik heard of
this when he same south of Stad; and having assembled all the men he could expect, he proceeded southwards to meet the force which
he knew was coming to his help from the east. The whole met together north of Jadar, and went into Hafersfjord, where King
Harald was waiting with his forces. A great battle began, which was both hard and long; but at last King Harald gained the day.
There King Eirik fell, and King Sulke, with his brother Earl Sote. Thor Haklang, who was a great berserk, had laid his ship
against King Harald's, and there was above all measure a desperate attack, until Thor Haklang fell, and his whole ship was
cleared of men. Then King Kjotve fled to a little isle outside, on which there was a good place of strength. Thereafter all his
men fled, some to their ships, some up to the land; and the latter ran southwards over the country of Jadar. So says Hornklove, viz.: --

"Has the news reached you? -- have you heard
Of the great fight at Hafersfjord,
Between our noble king brave Harald
And King Kjotve rich in gold?
The foeman came from out the East,
Keen for the fray as for a feast.
A gallant sight it was to see
Their fleet sweep o'er the dark-blue sea:
Each war-ship, with its threatening throat
Of dragon fierce or ravenous brute (1)
Grim gaping from the prow; its wales
Glittering with burnished shields, (2) like scales
Its crew of udal men of war,
Whose snow-white targets shone from far
And many a mailed spearman stout
From the West countries round about,
English and Scotch, a foreign host,
And swordamen from the far French coast.

# Abbrev: The Saga Library
Title: The Saga Library
REFN: 61
TYPE: ROOTS III
_MASTER: Y
# Abbrev: Norwegian Encyclopedia
Title: Aschehougs Konversasjons Leksikon
REFN: 61
TYPE: ROOTS III
_MASTER: Y
# Abbrev: History of the Vikings
Title: A History of the Vikings
# Abbrev: Hagen.GED
Title: GEDCOM file imported on 26 Jul 1999.
Author: Greg Hagen

1 NAME Fairhair //
2 GIVN Fairhair
2 SURN
2 NICK Fairhair

King of Vestfold, King of Norway, had many wives and concubines, undertook conquest of Norway to win Gytha, and until successful refused for ten years to cut or comb hair (called Lufa, "the Slovenly"), became 1st King of all Norway abt. 883/890, cut hair after conquest (then called "Fairhair"), won Gytha, d. abt. 936.
MISC: Harald inherited three small domains from his father in eastern, central, and western Norway, and set out to conquer the rest of Norway. According to the medieval saga, he was motivated by the refusal of Gyda (another petty king's daughter) to marry him until he had conquered all of Norway. According to the story, King Harald declared that he would not cut or comb his hair until he had conquered all of Norway. When he finally had victory about ten years later, he then had his hair done and was called "Fairhair." The chieftains of western Norway were the hardest to defeat, but Harald attained his victory in the Battle of Hafrsfjord about 885. Harald was a strong ruler, and managed to unite Norway. At Harald's death, his sons divided Norway with the favorite son, Eric Bloodaxe, as the overking, but dissensions and wars disrupted the unity of the country.
Alternatively, there are references that spell his first name "Harold," and list his death date as being 933 or 945.
He succeeded to the throne of his father's kingdom as a child in 860.

Age at death: Over 72.

He was the first king of United Norway.

Harald I Hårfagre ( Luva ),
sønn av Halvdan Svarte og Ragnhild,
datter til Tyrne Klakk-Haraldsdotter fra Jylland
"Gift" med,: Åsa, datter til Håkon Grjotgardsson mor til : Guttorm, Halvdan Kvite, Halvdan Svarte og Sigfred
Gyda, "den storlåtne møya" mor til : Ålov, Rørek, Sigtrygg, Frode og Torgils.
Ragnhild Eiriksdotter fra Jylland mor til : Eirik Blodøks
Svanhild, datter til Øystein jarl mor til : Olav Geirstadalv, Bjørn Farmann og Ragnar Rykkel.
Åshild, datter til Ring Dagsson mor til : Dag, Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd.
Snøfrid, datter til finnen Svåse. mor til : Gudrød Ljome og Halvdan Hålegg
Tora Mosterstong, tjenestejente mor til : Håkon I den gode

Harald 1. Hårfagre Gno. Leveår: ca. 860-940. Første rikskongen i Norge. Regjeringsår: ca. 890-940. Dronninger: Gyda Eiriksdatter (norsk), Åsa (norsk), Ragnhild Eiriksdatter (dansk). Haraldr lúfa, Haraldr hárfagri. Sønn av Halvdan Svarte, var opprinnelig konge over Viken og Opplandene. Gjennom et samarbeid med ladejarlen Håkon Grjotgardsson søkte han å vinne kontroll over hele Norge, dvs. kystområdet fra Viken og nordover. Snorre forteller at da Harald Hårfagre la under seg Norge, vant han over 7 konger i Trøndelagsfylkene, 2 i Namdal, 1 på Nordmøre, 1 på Sunnmøre, 2 i Fjordane, 1 i Hordaland, 1 i Rogaland, 1 i Agder. Kongeriket Sogn hadde Harald Hårfagre arvet. følge tradisjonen skal han ha oppnådd å bli anerkjent som nordmennenes konge ved slaget i Hafrsfjord.

Heimskringla :
Harald Hårfagres saga
Home <http://home.online.no/~olhov/index.html>
Tilbake til forrige <http://home.online.no/~olhov/svarte.html>
Snorre skriver :
1.
Harald fikk kongedømme etter faren da han var ti år gammel. Han var stor og sterk og vakker som få, klok og kraftig i handlinger. Hans morbror Guttorm ble fører for hirden og stod for hele landsstyringen ; han var hertug for hæren. Da Halvdan Svarte var død, var det mange høvdinger som gjorde innfall i det riket han etterlot seg. Først var det kong Gandalv, og så brødrene Hogne og Frode, sønner til kong Øystein på Hedmark. Hogne Kåruson gikk over store deler av Ringerike. Og nå la Hake Gandalvsson i veg inn i Vestfold med tre hundre mann, han tok den øvre vegen gjennom noen daler og tenkte å komme uventet over kong Harald ; kong Gandalv satt i Londe og derfra tenkte han å sette over fjorden til Vestfold.. Men Guttorm hertug fikk greie på dette, og han samlet hær og gikk med kong Harald ; de vendte seg først opp i landet mot Hake, ham møtte de i en dal, og der ble det strid, kong Harald vant ; der falt kong Hake og en stor del av hans menn. Siden heter det Hakedal der. Etter dette vendte kong Harald og Guttorm hertug tilbake ; men da var kong Gandalv kommet over til Vestfold, og nå gikk begge parter mot hverandre. Da de møttes, ble det hard strid, kong Gandalv flyktet, men mistet størsteparten av hæren, og slik kom han seg da inn i sitt eget rike. Da sønnene til kong Øystein på Hedmark fikk høre om dette, ventet de snart å få en hær imot seg de også. De sendte bud til Hogne Kåruson og Gudbrand herse, og satte dem stevne i Ringsaker på Hedmark.
2.
Etter disse kampene drog kong Harald og Guttorm hertug og alt det folk de kunne få, av sted ; de ville til Opplanda, og tok vegen mest gjennom skogene. De fikk spurt hvor opplandskongene hadde satt hverandre stevne, og kom dit ved midnatt ; vaktmennene merket ingen ting før hæren var kommet utenfor det huset Hogne Kåruson var i, og like ens utenfor der Gudbrand sov ; de satte ild på begge husene, men Øysteinssønnene kom seg ut med sine menn, og det ble en kort strid hvor de falt begge to, både Hogne og Frode. Etter at disse fire høvdingene hadde falt, tok kong Harald under seg med hjelp av sin frende Guttorm og med hans kraft og pågåenhet Ringerike og Hedmark, Gudbrandsdalen og Hadeland, Toten og Romerike og hele den nordre delen av Vingulmark. Etterpå hadde kong Harald og guttorm hertug ufred og strid med kong Gandalv falt i den siste kampen, og kong Harald tok hele riket sør til Raumelv under seg.
3.
Kong Harald sendte sine menn etter ei jente som het Gyda, datter til kong Eirik fra Hordaland, hun var i Valdres hos en mektig bonde til oppfostring. Harald ville ha henne til frille, for hun var vakker, men nokså stor på det. Da sendemennene kom dit hun var, kom de fram med sitt ærend for henne ; hun svarte som så at hun ville ikke kaste bort sin møydom på å ta til mann en konge som ikke hadde større rike å styre over enn noen få fylker ; " og jeg synes det er underlig, " sier hun, " at det ikke fins noen konge som vil vinne hele Norge og bli enekonge over det, slik som kong Gorm i Danmark eller Eirik i Uppsala." Sendemennene syntes hun svarte fælt overmodig, de spør henne hva hun kunne mene med å svare slik, og sier at Harald er en så mektig konge at han var fullt ut god nok for henne. Men da hun svarte dem på en helt annen måte enn de hadde tenkt, så de seg ingen utveg denne gang til å få henne med bort, når hun ikke sjøl ville det, og så gjorde de seg ferdige til å reise igjen. Da de skulle dra av sted, ble de fulgt ut. Da talte Gyda med sendemennene, bad dem ta de ord med til kong Harald at bare på ett vilkår ville hun samtykke i å bli hans kone ; hvis han ville gjøre så mye for hennes skyld at han la under seg hele Norge og rådde for det riket like fritt som kong Eirik for Sveavelde eller kong Gorm for Danmark, "først da," sa hun, "mener jeg han med rette kan kalles en folkekonge."
Gyda svarer sendemennene.

4.
Sendemennene kom nå tilbake til kong Harald og sa ham hva jenta hadde svart ; de sa hun var både frekk og uvettig, så det var til pass om kongen sendte en stor hær etter henne og tok henne så hun så hun fikk skam av det. Da svarte kong Harald at Gyda hadde ikke sagt noe galt eller gjort noe som burde hevnes, han sa hun skulle ha takk for de ord hun sendte, "hun har mint meg om noe, " sier han, "som jeg nå synes det er underlig jeg ikke har tenkt på før." Og så sa han : "Jeg gjør det løfte, og jeg tar Gud til vitne, han som skapte meg og rår for alt, at aldri skal jeg skjære håret eller kjemme det før jeg har vunnet hele Norge med skatter og skylder og fullt styre, eller også dø." For disse ordene takket Guttorm hertug ham, og sa det var kongelig verk å holde sitt ord.
5.
Nå samlet de to frendene en stor hær og dro av sted, først til Opplanda og så nordover gjennom Gudbrandsdalen, og videre nord over Dovrefjell. Da han kom ned i bygda der, lot han alle menn drepe og bygda brenne, og da folk fikk vite dette, flyktet alle som kunne, noen ned i Orkdalen, noen i Gauldalen og noen til skogs ; noen bad om fred, og det fikk alle som kom til kongen og ble hans menn. De møtte ingen motstand før de kom til Orkdalen, der hadde folk samlet seg mot dem, og der hadde de sin første strid, med en konge som het Gryting. Kong harald vant, og Gryting ble fanget en stor del av hæren hans ble drept ; han sjøl gikk i kong Haralds tjeneste og svor troskapsed. Etterpå gikk hele folket i Orkdølafylket under kong Harald og ble hans menn.
6.
Kong Harald innførte den rett overalt hvor han vant rike under seg, at han tok all odel under seg som sin eiendom og lot alle bønder både store og små betale landskyld. I hvert fylke satt han en jarl, som skulle dømme etter lov og landsrett og kreve inn bøter og landskyld ; jarlen skulle ha en tredjedel av skatter og skylder til sitt hushold og andre utgifter. Hver jarl skulle ha under seg fire herser eller flere, og hver av dem skulle ha tjue mark veitsle ; hver jarl skulle stille seksti hærmenn i kongens hær, og hver herse tjue mann. Slik hadde kong Harald økt skatter og landskyld at jarlene hans hadde mer makt enn kongene hadde hatt før, og da dette ble kjent omkring i Trondheimen, kom mange stormenn til kong Harald og ble hans menn.
7.
Det blir fortalt at Håkon jarl Grjotgardsson kom til kong Harald ute på Ørlandet og hadde med mange folk til hjelp for kong Harald. Deretter drog kong Harald inn i Gauldalen og kjempet der og felte to konger og tok rikene deres, det var Gauldalafylke og Strindafylke. Han gav Håkon jarl herredømme over Strindafylke. Så gikk kong Harald inn i Stjørdalen, og der hadde han den tredje kamp og seiret og tok det fylket. Så samlet inntrønderne seg, der kom det sammen fire konger med hver sin hær, den ene rådde for Verdalen, den andre for Skogn, den tredje for Sparbyggjafylke, den fjerde for Inderøy - han hadde Øynafylke. Disse fire kongene gikk med hær mot kong Harald, han holdt slag med dem og vant, og noen av disse kongene falt, og andre flyktet. Kong Harald hadde til sammen åtte slag eller flere i Trondheimen, og da han hadde felt åtte konger, tok han hele Trondheimen under seg.
8.
Nord i Namdalen var det to brødre som var konger, Herlaug og Rollaug. De holdt på i tre somrer å gjøre en stor haug, denne haugen var murt opp av stein og bygd med kalk og treverk. Da haugen var ferdig, fikk brødrene høre at kong Harald kom med en hær mot dem. Da lot kong Herlaug en mengde mat og drikke kjøre inn i haugen, så gikk han inn der sjøl tolvte. Siden lot han haugen kaste igjen. Kong Rollaug gikk opp på en haug der kongene brukte å sitte, der lot han kongshøgsetet gjøre i stand og satte seg i det, så lot han legge dyner på fotpallen, der jarlene brukte sitte, og så veltet kongen seg ut av høgsetet og ned i jarlsetet og gav seg sjøl jarls navn. Etterpå gikk Rollaug og møtte kong Harald, gav ham hele sitt rike og bød seg til å bli hans mann og fortalte alt han hadde gjort. Da tok kong Harald et sverd og festet det i beltet hans, han hengte også et skjold om halsen på ham og gjorde ham til jarl og leide ham til høgsetet. Han gav ham så Namdølafylke og satte ham til jarl over det.
9.
Kong Harald reiste nå tilbake til Trondheimen og ble der vinteren over, der reknet han siden at han hadde heimen sin. Han bygde den største hovedgarden sin der, den heter Lade. Den vinteren giftet han seg med Åsa, datter til Håkon jarl Grjotgardsson, kongen satte nå Håkon svært høyt. Om våren lot kong Harald skip gjøre i stand. Han hadde latt bygge en stor drake om vinteren, staselig utstyrt, der satte han hirden og berserkene. Han var mest nøye i valg av stavnbuer, for de hadde kongens merke. Fra stavnen og bakover til øserommet het det rausn, der var berserkene. Ingen andre fikk være i kong Haralds hird enn slike som var bedre enn andre i kraft og mot i all sin ferd, bare de fikk være på hans skip ; men så hadde han også godt utvalg, og kunne velge seg hirdmenn fra alle fylkene. Han hadde en stor hær og mange store skip, og mange stormenn fulgte ham. Hornklove sier i Glymdråpa <http://home.online.no/~olhov/kvad.html> at kong Harald hadde kjempet med orkdølene på Oppdalsskogen før han hadde denne leidangen ute.
10.
Kong Harald seilte flåten ut av Trondheimen og vendte sørover mot Møre. Den kongen som rådde for Mørefylke, het Huntjov, sønnen hans het Solve Klove, de var store hærmenn. Kongen som rådde for Romsdal, het Nokkve, han var Solves morfar. Disse høvdingene drog sammen en stor hær da de fikk høre om Harald, og kom imot ham ; de møttes ved Solskjel, der ble det et stort slag og kong Harald vant. Så sier Hornklove : se kvad <http://home.online.no/~olhov/kvad.html> Begge kongene falt, men Solve kom seg unna ved flukt. Nå la kong Harald under seg disse to fylkene og ble der lenge om sommeren og satte lov og rett for folk, men om høsten brøt han opp og reiste nord til Trondheimen igjen. Ragnvald Mørejarl, sønn til Øystein Glumra, var blitt kong Haralds mann da om sommeren. Kong Harald satte ham til høvding over disse to fylkene, Nordmøre og Romsdal, og gav ham rett til hjelp av både av stormenn og bønder, likeså skip nok til å verge landet for ufred. Han ble kalt Ragnvald jarl den mektige eller den rådsnare, og de sier at begge navnene var sanne. Kong Harald var i Trondheimen vinteren som fulgte.
11.
Våren etter rustet kong Harald en stor hær fra Trondheimen, og sa at med den ville han segle til Sunnmøre. Solve Klove hadde ligget ute på hærskip om vinteren og herjet omkring på Nordmøre, drept mange av kong Haralds menn, og ranet noen ; ei tid på vinteren hadde han vært hos sin frende kong Arnvid på Sunnmøre også. Da de fikk høre at kong Harald kom, samlet de folk og fikk mange med seg, for det var mange som syntes de hadde noe å hevne på kong Harald. Solve Klove reiste sør i Fjordane til kong Audbjørn, som rådde der, og bad han om hjelp, bad at han skulle komme med hæren sin og hjelpe ham og kong Arnvid ; han sier : "Det er lett å se at vi nå alle bare har ett valg ; vi kan reise oss mot kong Harald alle sammen, da har vi stor nok styrke, og skjebnen får rå for seieren, ellers må vi bli Haralds treller, og det er ikke et vilkår for menn som ikke har ringere navn enn Harald sjøl. Min far syntes det var bedre å falle i kamp for sitt kongedømme, enn å bli kong Haralds undermann." Solve ordla seg slik at Audbjørn lovte å komme ; han drog sammen en hær og seilte nord til kong Arnvid, og nå hadde de en svær hær. Da fikk de vite at kong Harald var kommet nordfra. De møttes innenfor Solskjel. Det var skikk når man kjempet om bord at man skulle binde sammen skipene og kjempe om stavnene ; slik ble det gjort her også. Kong Harald la sitt skip mot skipet til kong Arnvid, der ble kampen kvassest, og folk falt tett på begge sider, men til slutt ble kong Harald så vill og vred at han gikk fram i rausn på skipet sitt, og sloss der så hardt at alle frambyggene på Arnvids skip veik bakover helt til masta, og noen falt. Kong Harald gikk over på skipet, og kong Arnvids menn tok flukten, Arnvid sjøl falt på skipet sitt. Kong Audbjørn falt også, men Solve flyktet. Så sier Hornklove : se kvad <http://home.online.no/~olhov/kvad.html> Av kong Haralds menn falt Asgaut og Asbjørn, hans jarler, og mågene hans, Grjotgard og Herlaug, sønner til Håkon Ladejarl. Solve var i viking i lang tid etterpå og gjorde ofte stor skade i kong Haralds rike.
Slaget ved Solskjel.

12.
Kong Harald la under seg Sunnmøre. Vemund, kong Audbjørns bror, hadde ennå styret i Firdafylke. Dette var langt utpå høsten, og kong Harald og hans menn ble enige om at han ikke skulle seile sør om Stad seinhøstes. Så satte kong Harald Ragnvald jarl over Nordmøre og Sunnmøre og Romsdal, han hadde da mye folk omkring seg. Kong Harald vendte tilbake til Trondheimen. Samme vinter tok Ragnvald jarl den indre vegen over Eid og derfra sør til Fjordane, han hadde speidere ute etter kong Vemund, og kom så om natta til et sted som heter Naustdal, der var kong Vemund på veitsle. Ragnvald jarl kringsatte huset og brente kongen inne med nitti mann. Etterpå kom Berle-Kåre til Ragnvald jarl med et langskip med fullt mannskap, de seilte begge to nord til Møre. Ragnvald jarl tok de skipene som kong Vemund hadde eid, og alt det løsøre han fikk tak på. Berle-Kåre reiste nordover til kong Harald og ble hans mann. Han var en stor berserk. Våren etter seilte Harald sørover langs kysten og la under seg Firdafylke. Siden seilte han østover langs land og kom fram øst i Viken ; han satte Håkon jarl Grjotgardsson etter seg og gav ham styret i Firdafylke. Da sendte Håkon jarl bud til Atle den mjove, at han skulle dra bort fra Sogn og være jarl på Gaular som han før hadde vært, sa at kong Harald hadde gitt ham Sygnafylke. Atle jarl sendte det til svar at han ville beholde både Sygnafylke og Gaular til han fikk talt med kong Harald. Jarlene trettet om dette, til de begge samlet hær, de møttes på Fjaler i Stavnesvåg, og der hadde de en stor strid. Der falt Håkon jarl, og Atle jarl ble såret dødelig ; de seilte inn til Atløy med ham, og der døde han. Så sier Øyvind Skaldespille : se kvad <http://home.online.no/~olhov/kvad.html>
13.
Kong Harald kom med hæren øst i Viken og la til i Tønsberg, der var det kjøpstad. Da hadde han vært fire år i Trondheimen, og i den tid hadde han ikke kommet til Viken. Nå fikk han høre at sveakongen Eirik Emundsson hadde lagt under seg Värmland og tok skatter av alle skogbygdene der ; han reknet det også for Västergøtland helt nord til Svinesund, og likeså hele landet i vest langs med havet der, alt dette reknet sveakongen for sitt rike og tok skatter av det. Han hadde satt en jarl som het Rane Gautske over det ; hans rike gikk fra Svinesund til Göta älv, det var en mektig jarl. Kong Harald fikk høre at sveakongen hadde sagt, han skulle ikke gi seg før han hadde like stort rike i Viken som Sigurd Ring eller Ragnar Lodbrok, sønnen hans, hadde hatt før, og det var Romerike og Vestfold helt vest til Grenmar, og likeså Vingulmark og alt sønnafor der. I alle disse fylkene hadde folk så gått over til å lystre sveakongen. Dette likte Harald slett ikke ; han stevnte straks ting med bøndene der i Folden og reiste sak mot dem for landssvik mot seg. Noen av bøndene fikk bevist sin uskyld, andre måtte ut med bøter, og noen fikk straff. Slik fór han over det fylket om sommeren. Om høsten reiste han opp på Romerike, og der gikk alt på samme måte. Da det ble vinter, fikk han vite at Eirik sveakonge rei omkring på veitsle i Värmland med hirden sin.
14.
Kong Harald tok av sted øst gjennom Eidskogen og kom fram til Värmland ; der lot han folk gjøre veitsler for seg. Det var en mann som het Åke, han var den mektigste bonden i Värmland, steinrik, men gammel dengang. Han sendte bud til kong Harald og bad ham til gjestebud, kongen lovte å komme til avtalt tid. Åke bad også kong Eirik til gjestebudet, og satte samme stevnedag for ham. Åke hadde ei stor gjestestue, men den var gammel ; nå lot han bygge ei anna ny stue, som ikke var mindre, og la stor omhu i byggingen ; hele denne stua lot han kle med nye åklær, men den gamle stua fikk gamle åklær. Da nå kongene kom til gjestebudet, fikk Eirik og hans folk plass i den gamle stua, men Harald og hans folk i den nye. Hele bordbunaden var også delt slik at Eiriks menn hadde gamle kar og horn, men de var da forgylt og fint utstyrt ; kong Haralds menn derimot fikk bare nye kar og horn og alle var gullbeslått. Men alt var pusset og blankt, og drikken var like god begge steder. Åke hadde før vært Halvdan Svartes mann. Da nå dagen kom da gjestebudet var slutt, skulle kongene av sted, og hestene ble tatt fram. Da gikk Åke fram til Harald og leide med seg sin sønn, som var tolv år gammel og het Obbe. Åke sa : "Herre, om De synes den er vennskap verdt, den gode vilje jeg har vist Dem her i gjestebudet, så lønn min sønn for dette ; jeg gir Dem ham til tjenestemann." Kongen takket ham med mange vakre ord for gjestfriheten og lovte til gjengjeld sitt fulle vennskap. Deretter kom Åke fram med store gaver som han gav kongen. Så gikk Åke til sveakongen ; da var kong Eirik kledd og reiseferdig, han var ikke videre blid. Åke kom nå fram med gode kostbare ting og gav ham. Kongen svarte ikke stort og steig til hest. Åke fulgte ham på veg og talte med ham, det var en skog ikke langt borte, og vegen gikk gjennom den. Da Åke kom til skogen, spurte kongen ham : "Hvorfor gjorde du forskjell på den gjestfriheten du viste kong Harald og meg, slik at han skulle ha det beste av alle ting ; du vet jo du er min mann." "Jeg trodde ikke, konge," sier Åke, "at det skortet på gjestfrihet mot Dem og Deres menn her i dette gjestebudet ; men når det var gammelt utstyr der hvor De drakk, så var det for det at De har blitt gammel nå ; men kong Harald står i livets blomst, og derfor gav jeg ham nytt utstyr. Men siden du minte meg om at jeg skulle være din mann, så vet jeg ikke mer om det enn at du like mye er min mann." Da drog kongen sverdet, hogg ham i hjel og rei så bort. Da kong Harald var ferdig til å stige til hest, bad han folk kalle på Åke bonde. De lette etter ham, og noen løp dit hvor kong Eirik hadde ridd, der fant de Åke død. De kom tilbake og sa det til kongen. Da han fikk høre det, ropte han til sine menn at de skulle hevne Åke bonde ; kong Harald rei etter samme veg som Eirik hadde ridd, til de fikk øye på hverandre ; da rei begge så hardt de kunne til kong Eirik kom til den skogen som skiller mellom Götaland og Värmland. Da vendte kong Harald tilbake til til Värmland, la det landet under seg og drepte kong Eiriks menn hvor han kom over dem. Om vinteren tok kong Harald tilbake til Romerike.
15.
Kong Harald drog ut til Tønsberg til skipene sine om vinteren ; han gjorde dem klare, seilte øst over fjorden, og la så hele Vingulmark under seg. Han var ute på hærskip hele vinteren og herjet i Ranrike. Så sier Torbjørn Hornklove : se kvad <http://home.online.no/~olhov/kvad.html> Gøtene hadde samlet seg over hele landet til forsvar.
16.
Om våren i isløsningen stengte gøtene Göta älv med staker, så kong Harald ikke skulle kunne komme opp i landet med skipene. Kong Harald seilte opp i elva med skipene og la til ved stakene, han herjet landet på begge elvesider og brente bygda. Så sier Hornklove : se kvad <http://home.online.no/~olhov/kvad.html> Deretter rei gøtene ned med stor hær og kjempet mot kong Harald ; det ble stort mannefall, men kong Harald fikk seier. Så sier Hornklove : se kvad <http://home.online.no/~olhov/kvad.html>
17.
Kong Harald fór med hærskjold over store deler av Götaland, han hadde kamp mange ganger der på begge elvesider, og som oftest vant han. I en av disse kampene falt Rane Gautske. Da la kong Harald under seg hele landet nord for Elv og vest for Vänern, og dessuten hele Värmland. Da han så vendte tilbake derfra, satte han Guttorm hertug igjen der til landevern, og satte mye folk hos ham. Sjøl dro han til Opplanda og bodde der en stund. Derfra gikk han nord over Dovrefjell til Trondheimen, og der var han en lang stundigjen. Nå tok han til å få barn ; han og Åsa hadde disse sønnene : Guttorm, som var eldst, Halvdan Svarte og Halvdan Kvite - de var tvillinger, den fjerde het Sigfred. De vokste alle sammen opp i Trondheimen med heder og ære.
18.
Det kom rykter sørfra om at horder og ryger, egder og teler samlet seg og gjorde reisning, de hadde både skip og våpen og mange folk ; opphavsmennene var Eirik Hordalandskonge, Sulke konge på Rogaland og Sote jarl, bror hans, Kjøtve den rike, konge på Agder, og Tore Haklang, sønn hans ; fra Telemark kom to brødre, Roald Rygg og Hadd den harde. EDa Harald fikk høre om dette, drog han sammen en hær, satte skip på sjøen og rustet seg og hæren, seilte så søretter langs land og fikk mange mann med seg fra hvert fylke. Da han kom sør for stad, fikk kong Eirik høre om det. Da hadde han også fått sammen den hær han kunne vente å få, han seilte så sørover for å møte den hæren som han visste skulle komme østfra og hjelpe ham. Hele hæren møttes nord for Jæren, og seilte inn i Hafrsfjord. Der lå alt kong Harald med sin hær ; det ble straks et stort slag ; kampen var både hard og lang, men enden ble at kong Harald vant seier, og kong Eirik og kong Sulke og Sote jarl, bror hans, falt. Tore Haklang hadde lagt sitt skip mot kong Haralds, og Tore var en stor berserk ; der ble det en skarp og hard strid før Tore Haklang falt ; da var hele skipet hans ryddet. Da flyktet kong Kjøtve også, opp på en holme, der det var lett og verge seg. Siden flyktet hele hæren deres, noen om bord i skipene, men noen løp opp på land og tok landevegen sør over Jæren. Så sier Hornklove : se kvad <http://home.online.no/~olhov/kvad.html>
Slaget i Hafrsfjord.

19.
Etter dette slaget fikk kong Harald ingen motstand i Norge ; da var alle de verste fiendene hans falt. Men noen flyktet fra landet, og det var en svær mengde mennesker, og da ble store øde land bygd. Da ble Jemtland og Helsingland bygd, begge disse landene var forresten noe bygd av nordmenn før også. I den ufreden som var da kong Harald la landet under seg i Norge, ble de funnet og bygd landene ute i havet, Færøyene og Island ; da var det også utferd til Hjaltland. Mange stormenn i Norge flyktet fredløse for kong Harald og fór i vester- viking, de var på Orknøyene eller Suderøyene om vinteren, men om sommeren herjet de i Norge og gjorde stor skade på landet. Men det var mange av stormennene som gikk i kong Haralds tjeneste også, og ble hans menn og bygde landet med ham.
20.
Kong Harald var nå blitt enekonge over hele Norge. Da mintes han hva hun hadde sagt til ham, den storlåtmne møya. Han sendte menn etter henne og lot henne føre til seg, og giftet seg med henne. De fikk disse barna : Ålov var eldst, så kom Rørek, så Sigtrygg, Frode og Torgils.
21.
Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk ei kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland ; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks. Han var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl ; deres barn var Olav Geirstadalv, Bjørn og Ragnar Rykkel. Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagsson ovenfra Ringerike ; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd. Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, gav han slipp på ni av konene sine ; det nevner Hornklove : se kvad <http://home.online.no/~olhov/kvad.html> Kong Haralds barn ble hvert av dem fødd opp der mora kom fra. Guttorm hertug hadde øst vann over den eldste sønnen til kong Harald og gitt ham sitt navn ; han knesatte denne gutten og var hans fosterfar, og tok ham med øst i Viken, der vokste gutten opp hos Guttorm hertug. Guttorm hertug hadde hele landsstyringen der i Viken og på opplanda, når kongen ikke var der.
22.
Kong Harald fikk høre at vikinger herjet over hele Vestlandet, de holdt til vest for havet om vinteren. Han hadde leidang ute hver sommer, og så vel etter på øyer og utskjær, men bare vikingene fikk øye på flåten hans, flyktet de alle sammen og de fleste rett til havs. Men kongen ble lei av det, og så var det en sommer at kong Harald seilte med hæren vest over havet. Han kom først til Hjaltland og drepte alle vikingene der, de som ikke rømte unna. Så seilte han sør til Orknøyene og rensket helt for vikinger der. Etterpå seilte han helt til Suderøyene og herjet ; han drepte mange vikinger, som før hadde hær å rå over ; han hadde mang en strid og oftest seier. Så herjet han i Skottland, og hadde kamper der ; men da han kom vest til Man, så hadde folk alt hørt der hvordan han hadde herjet rundt om, og så flyktet alle sammen inn til Skottland, og det var helt tomt for folk ; alt de kunne flytte av gods var også tatt med, og da kong Harald og hans menn gikk i land, fikk de ikke noe hærfang. Så sier Hornklove : se kvad <http://home.online.no/~olhov/kvad.html> Den gang falt Ivar, sønn til Ragnvald Mørejarl, og i vederlag gav kong Harald Ragnvald jarl Orknøyene og Hjaltland da han seilte østover igjen. Ragnvald gav begge landene til sin bror Sigurd, og han ble igjen der vest, da kongen seilte østover. Kongen gav først Sigurd jarledømme. Da kom Torstein Raud, sønn til Olav Kvite og Aud den djuptenkte, til Sigurd og slo seg i lag med ham. De herjet i Skottland og tok Katanes under seg, og Suderland, helt til Ekkjalsbakke. Siguird jarl drepte Melbridge Tann, en skotsk jarl ; han bandt hodet hans ved salreima, og tanna som stakk ut av hodet, slo imot tjukkleggen på ham ; det kom verk i såret og han døde av det ; han er hauglagt på Ekkjalsbakke. Nå rådde Guttorm, sønn hans, for øyene ett år, men så døde han barnløs. Siden slo vikinger seg ned på øyene, dansker og nordmenn.
23.
Kong Harald var i gjestebud på Møre hos Ragnvald jarl ; da hadde han lagt hele landet under seg. Da gikk kongen i bad der. Og nå lot kong Harald håret sitt greie, og Ragnvald jarl skar håret hans ; da hadde det ikke vært skåret eller kjemmet på ti år. Før kalte de ham Harald Luva, men nå gav Ragnvald jarl ham nytt navn, og kalte ham Harald Hårfagre. Alle som så ham, sa at det var virkelig sant navn, for han hadde et hår som var både stort og vakkert.
24.
Ragnvald Mørejarl var den kjæreste venn kong Harald hadde, og kongen satte ham høyt. Ragnvald jarl var gift med Hild, datter ti Rolv Nevja ; deres sønner var Rolv og Tore. Ragnvald jarl hadde noen frillesønner også ; en het Haddad ; en annen Einar og en tredje Rollaug ; de var voksne da de ektefødte brødrene deres var barn ennå. Rolv var en stor viking ; han var så svær av vekst at ingen hest kunne bære ham, derfor gikk han til fots overalt. Han ble kalt Gange-Rolv. Han herjet ofte i austerveg. En sommer han kom østfra til Viken fra vikingtog, hogg han strandhogg der. Kong Harald var i Viken ; han ble alvorlig sint, da han fikk høre om dette, for han hadde strengt forbudt å rane innenlands. Kongen lyste på tinget at han gjorde Rolv fredløs i Norge. Da Hild, Rolvs mor, fikk vite dette, drog hun til kongen og bad om fred for Rolv, men kongen var så sint at det nyttet henne ikke å be. Da kvad Hild dette : se kvad <http://home.online.no/~olhov/kvad.html> Gange-Rolv seilte siden vest over havet til Suderøyene ; derfra seilte han vest til Valland og herjet der, og vant seg et stort jarlerike, som han bygde for en stor del med nordmenn, og det heter Normandi siden. Jarlene i Normandi er kommet av Rolvs ætt. Sønn til Gange-Rolv var Vilhjalm, far til Rikard, far til Rikard den andre, far til Robert Langspade, far til Vilhjalm Bastard, Englands konge. Fra ham er alle Englands-kongene ættet siden. Dronning Ragnhild levde i tre år etter at hun kom til Norge ; etter hennes død kom Eirik, hennes og kong Haralds sønn til oppfostring hos Tore Roaldsson herse i Fjordane, og der vokste han opp.
Hild ber for sin sønn Gange-Rolv.

25.
En vinter var kong Harald og tok veitsler på Opplanda, da lot han gjøre julegjestebud for seg på Tofte. Julaften kom Svåse på døra mens kongen satt til bords, og sendte bud inn til kongen at han skulle komme ut til ham. Kongen ble sint for denne budsendingen, og samme mann som hadde båret budet inn, bar kongens vrede ut. Men Svåse bad ham likevel gå inn en gang til i samme ærend, og si at han var den finnen som kongen hadde gitt lov til å sette gammen sin på den andre siden av bakken der. Kongen gikk ut, og det ble til at han lovte å bli med finnen hjem ; og så gikk han over bakken, enda noen av hans menn rådde til og andre ifra. Da han kom dit, stod Snøfrid opp, datter til Svåse, den fagreste kvinne en kunne se ; hun bød kongen en bolle full av mjød, han tok det alt sammen og handa hennes med, og straks var det som het ild kom i kroppen på ham, og han ville ligge med henne med en gang, samme natta. Men Svåse sa at det skulle det ikke bli noe av med hans gode vilje, uten kongen festet henne og giftet seg med henne på lovlig måte. Kongen festet Snøfrid og giftet seg med henne, og elsket henne så bort i ørske at han gikk ifra all ting, riket og alt det han burde se etter der. De fikk fire sønner, den ene var Sigurd Rise, så Halvdan Hålegg, Gudrød Ljome og Ragnvald Rettilbeine. Så døde Snøfrid. Men hun skiftet ikke på noen måte farge, hun var like rød som da hun levde. Kongen satt alltid over henne, og trodde hun skulle komme til å livne opp igjen. Slik gikk det tre år ; han sørget over at hun var død, og alle folk i landet sørget over at han var gal. For å lege denne galskapen kom Torleif Spake dit som lege, han var så klok at han leget galskapen med å snakke kongen etter munnen først, på denne måten : "Det er ikke så underlig, konge, at du minnes så vakker ei kvinne og så ættstor som hun var, og holder henne i ære på puter og skarlagen, slik hun bad deg om, men du ærer både henne og deg sjøl mindre enn det sømmer seg med dette at hun ligger så altfor lenge i de samme klærne, det var mye riktigere at hun ble flyttet, og klærne skiftet under henne." Men straks de flyttet henne ut av senga, slo stank og vondlukt og alle slags fæle dunster opp fra kroppen ; da fikk de gjort opp bål i en fart, og hun ble brent, men først ble hele kroppen blå, og ormer og øgler, frosker og padder veltet ut av den, alskens ekkelt kryp. Slik sank hun i aske, men kongen steig fra dårskap til vett og forstand, og styrte siden riket og ble sterk som før, hadde glede av sine menn og de av ham og riket av begge.
26.
Etter at kong Harald hadde fått visshet for at finnejenta hadde brukt svik, ble han så sint at han jagde fra seg sønnene han hadde med henne og ville ikke se dem mer. Men Gudrød Ljome drog til Tjodolv den kvinværske, som var fosterfar hans, og bad han følge med seg til kongen, for Tjodolv var en kjær venn av kongen. Kongen var da på Opplanda. De drog av sted og kom til kongen seint på aftenen, satte seg ytterst ved døra, og lot ingen se hvem de var. Kongen gikk framme på golvet og så på benkene, han hadde et slags gjestebud, og mjøden var blandet. Da mumlet han dette fram for seg : se kvad <http://home.online.no/~olhov/kvad.html> Tjodolv slo ned hetta, og da kjente kongen ham og bød ham velkommen. Da bad Tjodolv at kongen ikke skulle slå vrak på sønnene sine ; "de ville nok gjerne hatt bedre morsætt om du hadde gitt dem det". Kopngen lovte ham dette og bad ham ta Gudrød med seg hjem igjen, der han hadde vært før ; Sigurd og Halvdan sendte han til Ringerike, og Ragnvald til Hadeland. De gjorde som kongen bød, og ble sterke og modige karer alle sammen, vel opplært og kyndige i idretter. Kong Harald satt nå i ro hjemme i landet, og det var fred og gode år.
27.
Ragnvald jarl på Møre fikk vite at hans bror Sigurd var falt, og at det nå satt vikinger der i landet. Da sendte han sønnen Hallad vestover ; han fikk jarlsnavn og hadde med seg en stor hær vestover, og da han kom til Orknøyene, slo han seg ned på øyene, men både høst og vinter og vår dreiv vikinger rundt der, rante på nesene og hogg strandhogg. Da ble Hallad lei av å sitte der på øyene, han veltet sg ut av jarledømmet og tok odelsbonderett ; siden seilte han hjem til Norge. Da Ragnvald jarl hørte dette, brukte han seg fælt for det Hallad hadde gjort, sa at hans sønner liknet nok ikke på foreldrene. Da svarte Einar : "Du synes ikke jeg er videre verdt, og jeg har lite kjærlighet å skilles fra. Jeg kan dra vestover til øyene, om du vil gi meg litt hjelp. Jeg skal love deg en ting som du sikkert blir svært glad for, jeg skal aldri komme til Norge mer." Ragnvald jarl sa at han likte godt at han likte godt det at han aldri ville komme igjen, "for jeg har ikke større håp om at dine frender får ære av deg, for alle i morsætta di er trellebårne." Ragnvald jarl gav Einar et langskip og fant mannskap til det for ham. Så seilte Einar vest over havet. Da han kom til Orknøyene, lå det to skip med vikinger der, det var Tore Treskjegg og Kalv Skurva ; Einar la straks til strid med dem og seiret ; de falt begge to. Da ble dette sagt : se kvad <http://home.online.no/~olhov/kvad.html> Han ble kalt Torv-Einar, fordi han lot sdkjære torv og brukte den til ved, for det var ingen skog på Orknøyene. Siden ble Einar jarl på øyene, og han var en mektig mann ; han var stygg og enøyd ; men han så likevel skarpere enn mange andre.
28.
Guttorm hertug satt oftest i Tønsberg og hadde styringen over hele Viken, når kongen ikke var til stede ; han stod for landvernet der. Det var svært utsatt for vikinger, og det var ufred oppe i Götaland hele tida så lenge kong Eirik Emundsson levde. Han døde da kong Harald Hårfagre hadde vært konge i Norge i ti år.
29.
Etter Eirik var Bjørn, sønn hans, konge i Svitjod i femti år ; han var far til Eirik den seiersæle og Olav, far til Styrbjørn. Guttorm hertug døde sottedød i Tønsberg ; da gav kong Harald styringen over hele dette riket til sin sønn Guttorm, og satte ham til høvding der.
30.
Da kong Harald var førti år gammel, var mange av sønnene hans voksne karer, de var tidlig modne alle sammen. Da gikk det etter hvert slik at de ble misnøyde med at kongen ikke gav dem noe rike, men satte en jarl i hvert fylke ; de mente jarlene var av lavere ætt enn de sjøl var. En vår la de av sted, Halvdan Hålegg og Gudrød Ljome, med en stor flokk og kom uventet over Ragnvald Mørejarl, kringsatte huset hans og brente ham inne med seksti mann. Så tok Halvdan tre langskip, fant mannskap til dem og seilte vest over havet. Gudrød satte seg fast i de landene som Ragnvald jarl hadde hatt før. Men da kong Harald hørte dette, drog han straks mot Gudrød med en stor hær, og Gudrød så ingen annen utveg enn å gi seg over til kong Harald, og kongen sendte ham øst til Agder. Kong Harald satte Tore, sønn til Ragnvald jarl, over Møre, og giftet ham med Ålov, dattera si, hun som ble kalt Årbot. Tore jarl Teiande fikk da samme riket som hans far Ragnvald hadde hatt.
31.
Halvdan Hålegg kom helt uventet vest til Orknøyene, og Einar jarl flyktet straks fra øyene ; han kom tilbake samme høst og kom da uventet på Halvdan. De møttes, der ble det en kort kamp og Halvdan flyktet, da var det nesten natt. Einar og hans folk lå uten telt den natta, og om morgenen, da det tok til å lysne, lette de etter flyktninger rundt på øyene og drepte alle, der de fikk tak på dem. Da sa Einar : "Neimen om jeg vet hva det er jeg ser der ute på Rinansøy, om det er fugl eller mann, snart reiser det seg opp, og snart legger det seg ned". Så drog de dit bort, og der fant de Halvdan Hålegg og tok ham til fange. Einar jarl kvad denne strofen om aftenen, før han gikk til kamp : se kvad <http://home.online.no/~olhov/kvad.html> Da gikk Einar bort til Halvdan ; han ristet ørn på ryggen hans på denne måten : han stakk sverdet inn i brysthulen ved ryggraden og skar alle ribbeina over ned til lendene, og drog lungene ut der ; det var Halvdans bane. Da kvad Einar : se kvad <http://home.online.no/~olhov/kvad.html> Etterpå satte Einar jarl seg fast igjen på Orknøyene, som han før hadde hatt. Da nå dette ble kjent i Norge, gremmet de seg, brødrene til Halvdan, og mente det var noe som burde hevnes, og mange andre sa at det var sant nok. Men da Einar jarl hørte det, så kvad han : se kvad <http://home.online.no/~olhov/kvad.html>
32.
Kong Harald bød ut mannskap og drog sammen en stor hær og seilte siden vest til Orknøyene. Men da Einar jarl fikk høre at kongen var kommet østfra, tok han over til Katanes. Da kvad han en strofe : se kvad <http://home.online.no/~olhov/kvad.html> Så gikk det menn og sendebud mellom kongen og jarlen, det kom da så langt at de satte hverandre stevne og møttes sjøl, og jarlen la alt under kongens dom. Kong Harald dømte Einar jarl og alle orknøyingene til å betale seksti mark i gull ; bøndene syntes det var altfor stor bot, så tilbød jarlen dem at han skulle betale alt sammen alene, men så skulle all odel på øyene bli hans eiendom ; dette gikk de med på, mest av den grunn at de fattige hadde ikke stort jord, og de rike tenkte de kunne vel løse odelen sin igjen så snart de ville. Jarlen greide ut hele bota til kongen, og kongen drog hjem igjen om høsten. Lenge etterpå var det slik på Orknøyene at jarlene eide all odel, helt til Sigurd Lodvesson gav odelen tilbake.
33.
Guttorm, kong Haralds sønn, hadde landvern ute i Viken, han seilte med hærskip ytre leia. Da han lå i Elvkvislene, kom Solve Klove dit og la til strid med ham, der falt Guttorm. Halvdan Svarte og Halvdan Kvite lå i viking og herjet rundt i austerveg. De hadde en stor strid i Estland, der falt Halvdan Kvite. Eirik var til oppfostring hos hersen Tore Roaldsson i Fjordane ; det var han Harald var mest glad i av sønnene sine, og ham satte han høyest. Da Eirik var tolv år gammel, gav kong Harald ham fem langskip, og så drog han på hærferd, først i austerveg og så sørover omkring i Danmark og Frisland og i Saksland, han var borte i tre år. Etterpå seilte han vest over havet og herjet omkring i Skottland og Bretland, Irland og Valland og var borte fire år til. Etterpå drog han nord til Finnmark og helt til Bjarmeland, der hadde han en stor strid og vant seier. Da han kom tilbake til Finnmark, fant hans menn i en gamme ei kvinne så vakker at de aldri hadde sett noe liknende ; hun sa til dem at hun het Gunnhild, og at far hennes bodde på Hålogaland og het Ossur Tote, "jeg har vært her," sa hun, "for å lære trolldom av to finner, de viseste som er her i Finnmark ; nå er de ute på veiding, men de vil ha meg begge to, og begge er de så kloke at de kan følge spor som hunder både på tø og skare, og de er så gode på ski at ikke noe kan komme unna dem, verken dyr eller mennesker, og alt de skyter på, det treffer de. Slik har de gjort det av med alle som er kommet her i nærheten. Og om de blir sinte, så snur jorda seg opp ned når de ser på den, og om de setter øynene på noe levende, så faller det dødt ned. Nå må dere for all del ikke komme i vegen for dem, men jeg skal gjemme dere her i gammen, så får vi friste om vi skulle få drept dem." De gikk med på dette, og hun gjemte dem. Hun tok en linsekk, som de syntes det var aske i ; hun stakk handa ned i den og sådde med dette rundt gammen, både utenfor og inni. Litt etter kom finnene hjem. De spør hva det er som er kommet dit, hun sier, det er ikke kommet noe ; det syntes finnene var underlig, for de hadde fulgt spor helt til gammen, men så fant de ikke noe lenger. Så gjorde de opp ild og laget seg mat, og da de var mette, reidde Gunnhild opp senga si ; men de tre siste nettene hadde det gått slik for seg at Gunnhild hadde sovet, og de to hadde våkt over hverandre av skinnsyke. Da sa hun :"Kom nå hit og ligg en på hver side av meg." Det ville de gjerne, og gjorde så, hun holdt en arm om halsen på hver av dem. De sovnet straks, men hun vekte dem, de sovnet fort igjen, og nå så fast at hun knapt fikk vekt dem ; enda en gang sovnet de, og nå fikk hun slett ikke på noen måte vekt dem. Hun satte dem opp, og de sov videre. Da tok hun to selbelger og trakk over hodene på dem og bandt hardt og sterkt til nedenfor hendene. Nå gjorde hun tegn til kongsmennene ; de sprang fram og brukte våpen på finnene og fikk drept dem og drog dem ut av gammen. Resten av natta ble det slikt tordenvær at de kunne ikke gå noe sted, men om morgenen drog de til skipet, de tok Gunnhild med seg og førte henne til Eirik. Nå seilte Eirik og hans menn sør til Hålogaland. Han stevnte Ossur Tote til seg ; Eirik sa han ville ha datter hans til kone, det sa Ossur ja til. Eirik fikk så Gunnhild og tok henne med seg sør i landet.
34.
Kong Harald var nå femti år gammel, og mange av sønnene hans var voksne og noen døde. Mange av dem var fælt ustyrlige å ha innenlands, og de var uforlikte seg imellom ; de dreiv kongens jarler fra eiendommene deres, og drepte noen av dem. Kong Harald lyste da til stort ting øst i landet og stevnte opplendingene dit. Da gav han sønnene sine kongsnavn og gjorde det til lov at hans ættmenn skulle få kongedømme hver etter sin far, og jarledømme skulle den ha som var kommet av hans ætt på morsida. Han delte landet mellom dem, lot dem få Vingulmark, Romerike, Vestfold og Telemark ; dette gav han til Olav, Bjørn, Sigtrygg, Frode og Torgils ; Hedmark og Gudbrandsdalen gav han til Dag og Ring og Ragnar ; til Snøfridssønnene gav han Ringerike, Hadeland og Toten og det som hører til der ; Guttorm hadde han gitt styringen over Ranrike fra Göta älv til Svinesund ; han hadde satt ham til landvern der øst ved landegrensa, som vi skreiv før. Kong harald sjøl var oftest på Vestlandet, Rørek og Gudrød var mest i hirden hos kongen og hadde store veitsler i Hordaland og Sogn. Eirik var hos kong Harald, far sin ; det var ham han var mest glad i av sønnene, og han satte ham høyest ; til ham gav han Hålogaland og Nordmøre og Romsdal. Nord i Trondheimen gav han styringen til Halvdan Svarte og Halvdan Kvite og Sigrød. Han gav sønnene sine det halve med seg i inntektene fra hvert av disse fylkene, dessuten skulle de sitte i et høgsete som var ett trinn høyere enn jarlenes og ett trinn lavere enn hans eget. Men det sete eslet hver eneste av sønnene seg etter hans dager ; han sjøl eslet Eirik det, og trønderne eslet Halvdan Svarte det, og vikværingene og opplendingene unte dem det best som var hos dem i deres landsdel. Av dette ble det ny ufred mellom brødrene igjen. Og ettersom de syntes de hadde for lite rike, så drog de på hærtog ; slik er det alt sagt at Guttorm falt i Elvkvislene for Solve Klove. Siden fikk Olav det riket han hadde hatt. Halvdan Kvite falt i Estland, Halvdan Hålegg falt på Orknøyene. Til Torgils og Frode gav kong Harald hærskip, de dro i vesterviking og herjet omkring i Skottland og Bretland og Irland. De var de første nordmenn som tok Dublin. Det sies at noen gav Frode gift så han døde, men Torgils var konge i Dublin lenge, til han ble sveket av irerne og falt der.
35.
Eirik Blodøks tenkte å bli overkonge over alle brødrene sine, og slik ville kong Harald også at det skulle bli ; far og sønn var mye sammen. Ragnvald Rettilbeine hadde Hadeland, han lærte trolldom og ble seidmann. Kong Harald kunne ikke like seidmenn. I Hordaland var det en seidmann som het Vitgeir, og kongen sendte bud til ham og bad ham slutte å seide. Han svarte og kvad : se kvad <http://home.online.no/~olhov/kvad.html> Men da kong Harald hørte dette sagt, drog Eirik Blodøks på hans bud til Opplanda og kom til Hadeland. Han brente inne sin bror Ragnvald med åtti seidmenn. Den gjerningen fikk han stor ros for. Gudrød Ljome var gjest i Kvine for å hilse på sin fosterfar Tjodolv en vinter ; han hadde ei skute med fullt mannskap og ville seile nordover til Rogaland. Da satte det inn med sterk storm, men Gudrød hadde hastverk og brukte seg for han måtte vente. Da kvad Tjodolv : se kvad <http://home.online.no/~olhov/kvad.html> Gudrød drog likevel, hva så Tjodolv sa ; men da de kom ut for Jæren, gikk skipet under med dem, og de druknet alle sammen.
36.
Bjørn, kong Haralds sønn, rådde da i Vestfold, han satt for det meste i Tønsberg, og var lite på hærferd. Til Tønsberg kom det mange kjøpmannsskip både der fra Viken og lenger nordfra landet, og sør fra Danmark og fra Saksland. Kong Bjørn hadde også kjøpskip ute i fart på andre land og skaffet seg på den måten kostbare saker og andre varer som han syntes han trengte. Brødrene hans kalte ham farmann eller kjøpmann. Bjørn var en klok mann, rolig og sindig, og så ut til å bli en god høvding, han fikk seg et godt og høvelig gifte, og han fikk en sønn som het Gudrød. Eirik Blodøks kom fra austerveg med hærskip og stort følge. Han krevde at broren Bjørn skulle gi ham de skatter og skylder som kong Harald eide der i Vestfold ; men før hadde det vært skikk at Bjørn sjøl førte skatten til kongen eller sendte menn med den. Slik ville han det skulle være nå også og ville ikke gi den fra seg. Men Eirik trengte mat og telter og drikk. Brødrene trettet om dette med strie ord, men Eirik fikk ingenting likevel og drog ut av byen. Bjørn drog også ut av byen om kvelden og opp til Sem. Eirik vendte tilbake, drog etter Bjørn opp til Sem om natta, og kom dit mens de satt over drikken ; Eirik kringsatte huset, men Bjørn og hans menn gikk ut og kjempet ; der falt Bjørn og mange menn med ham. Eirik tok stort hærfang, og drog nord i landet. Denne gjerningen var vikværingene fælt misnøyde med, og Eirik ble ille likt der ; det gikk ord om at kong Olav nok ville hevne Bjørn, om han kunne komme til. Kong Bjørn ligger i Farmannshaugen i Sem.
Farmannshaugen.

37.
Kong Eirik drog vinteren etter nord til Møre og tok veitsle på Selva innenfor Agdenes ; men da Halvdan Svarte hørte om det, kom han dit med en hær og kringsatte huset. Eirik sov i et hus for seg, og kom seg ut og til skogs sjøl femte, men Halvdan og hans menn brente opp garden og alt folk som var der inne. Med disse tidender kom Eirik til kong Harald. Kongen ble styggelig sint for dette, han samlet en hær og drog mot trønderne, men da Halvdan Svarte fikk høre det, bød han ut folk og skip og fikk en stor hær og seilte ut til Stadsbygd innenfor Torshaug. Kong Harald lå da med sin hær ute ved Reinsletta. Nå sendte de menn til hverandre. Det var en gjæv mann som het Guttorm Sindre, han var nå i følge med Halvdan Svarte, men før hadde han vært hos kong Harald, og han var en kjær venn for begge to. Guttorm var en stor skald, han hadde laget et kvede om hver av kongene, både far og sønn ; de hadde bydd ham lønn for det, han hadde ikke villet ha noen, men hadde bedt om at de skulle oppfylle en bønn for ham, og det hadde de lovt. Han gikk nå til kong Harald og talte om forlik mellom dem, han rettet en bønn til hver av dem, og det var at de skulle forlike seg, og så høyt satte kongene ham at på hans bønn ble de forlikt. Mange andre gjæve menn støttet ham i denne saken. Forliket gikk ut på at Halvdan skulle få hele det rike han før hadde hatt, men han skulle også la sin bror Eirik være i fred. Om det som er sagt her, har Jorunn Skaldmøy laget et vers i Sendebit : se kvad <http://home.online.no/~olhov/kvad.html>
38.
Håkon Grjotgardsson Ladejarl hadde styringen over hele Trondheimen, når kong Harald var annensteds i landet, og Håkon var den mann kongen satte høyest i Trøndelag. Etter Håkons fall fikk hans sønn Sigurd riket og ble jarl i Trondheimen, han bodde på Lade. To av Haralds sønner, Halvdan Svarte og Sigrød, vokste opp hos ham, de hadde før vært hos Håkon, hans far. De var på lag jevnaldrende, Sigurd og Haraldssønnene. Sigurd jarl ble gift med Bergljot, datter av Tore jarl Teiande, hennes mor var Ålov Årbot, datter til Harald Hårfagre. Sigurd jarl var en usedvanlig klok mann. Da kong Harald tok til å bli gammel, slo han seg ofte ned på en av de storgardene han hadde, Ålrekstad i Hordaland, eller på Seim eller Fitjar, eller Utstein, eller på Avaldsnes på Karmøy. Da kong Harald var nesten sytti år gammel, fikk han en sønn med ei kvinne som het Tora og ble kalt Mosterstong ; hennes ætt var fra Moster, og hun hadde gode frender, hun var skyld til Horda-Kåre. Hun var ei staut kvinne og svært vakker ; hun ble reknet som kongens tjenestejente. Det var mange den gang som gjorde tjeneste hos kongen, enda de var av god ætt, både menn og kvinner. Når det gjaldt storfolks barn, var det skikk å være svært nøye med hvem som skulle øse vann over dem og gi dem navn. Da det nå lei mot den tid Tora ventet hun skulle føde barn, ville hun reise til kong Harald, han var da nord på Seim, og hun var på Moster. Hun seilte så nordover på Sigurd jarls skip. De lå ved land om natta, og der fødte Tora barnet oppe på hella ved landgangen ; det ble en gutt. Sigurd jarl øste vann over gutten og kalte han opp etter sin egen far Håkon Ladejarl ; gutten ble snart vakker og stor av vekst og liknet svært på sin far. Harald lot gutten følge mora, og de to var på kongsgarden mens gutten var liten.
39.
Kongen i England den gang het Adalstein, han hadde nettop overtatt kongedømme da ; han ble kalt den seiersæle og den troende. Han sendte menn til Norge, de skulle gå til kong Harald med en sending som denne : sendemannen gikk fram for kongen ; så rakte han kongen et sverd, det var prydet med gull på hjalt og handtak, og hele slira var også prydet med gull og sølv og innlagt med kostelige edelsteiner. Sendemannen holt sverdhjaltet fram mot kongen og sa : "Her er et sverd, som kong Adalstein bad deg ta imot." Kongen tok om handtaket, og staks sa sendemannen : "Nå tok du slik som kongen vår ville, og nå skal du være hans undermann, siden du tok i sverdet hans." Kong Harald skjønte nå at dette var gjort til spott og spe, og han ville ikke være noen annen manns undermann, men han sanset likevel å gå fram på sin vanlige måte : hver gang sinnet skjøt opp i ham, eller han ble vred, styrte han seg først og lot sinnet renne av seg, og siden så han på saken uten å være sint. Det gjorde han nå også, og talte med sine venner om det, og alle var enige om at det første som var å gjøre, var å la sendemennene reise hjem uskadde.
40.
Neste sommer sendte kong Harald et skip vest til England og satte Hauk Håbrok til styresmann. Han var ei stor kjempe og kongens kjære venn ; han gav ham sønnen Håkon med seg. Hauk drog da vest til England til kong Adalstein og kom til ham i London ; der var det gjestebud og stor stas. Da de kom tl hallen, sa Hauk til sine menn hvordan de skulle bære seg at når de gikk inn. Han sa at den som gikk først inn, skulle gå sist ut, og alle skulle stå i ei rekke foran bordet, og hver skulle ha et sverd på venstre side og feste kappa slik at en ikke kunne se sverdet. Så gikk de inn i hallen, det var tretti mann. Hauk gikk fram til kongen og hilste på ham. Kongen bød ham velkommen. Da tok Hauk gutten og satte ham på kneet hos kong Adalstein. Kongen så på gutten, og spurte Hauk hvorfor han gjorde dette. Hauk svarte :"Kong Harald bad om du ville ta et tjenestebarn til oppfostring for ham." Kongen ble fælt sint og greip sverdet han hadde på seg og drog det, som han ville drepe gutten. "Du har nå iallfall knesatt ham," sa Hauk, "og nå kan du myrde ham om du har lyst, men du rydder ikke alle Haralds sønner av vegen med det." Så gikk Hauk ut, og alle hans menn fulgte, de tok vegen til skipet og satte til havs, så snart de kunne, og kom tilbake til Norge og til kong Harald. Og nå var han vel nøyd, for folk bruker å si at den som har en annens barn til oppfostring, står under ham i verdighet. I slike sammenstøt mellom kongene kunne en merke det at hver av dem gjerne ville være større enn den andre, men ingen av dem mistet noe av sin verdighet for den saks skyld, og hver var overkonge i sitt rike til sin dødsdag.
41.
Kong Adalstein lot Håkon døpe, og lærte ham rett tro og gode seder og allslags høvisk opptreden. Kong Adalstein var meget glad i ham, mer enn i noen av sine frender, og likedan ble de glade i ham alle andre han kjente. Han ble siden kalt Adalsteinsfostre. Han kunne mye og var svær i idretter ; han var større og sterkere og vakrere enn noen annen mann, klok og veltalende og en god kristen. Kong Adalstein gav Håkon et sverd, hjaltene var av gull på det og likeså handtaket, men klingen var likevel bedre ; med den hogg Håkon en kvernstein igjennom helt inn til øyet ; siden det ble sverdet kalt kvernbit. Det er det beste sverd som noen gang er kommet til Norge, det hadde Håkon til sin dødsdag.
42.
Kong Harald var nå åtti år gammel, han ble så tungfør at han ikke syntes han orket å reise rundt i landet mer eller styre med kongens saker. Da leide han Eirik, sønn sin, til høgsetet og gav ham makten over hele landet. Men da de andre sønnene til Harald fikk høre det, så satte Halvdan Svarte seg i kongshøgsetet ; han tok styringen over hele Trondheimen, og i det hadde han alle trønderne med seg. Etter Bjørn kjøpmanns fall hadde hans bror Olav fått riket i Vestfold, og han hadde hos seg Gudrød, sønn til Bjørn. Olavs sønn het Tryggve, Gudrød og han var fosterbrødre og nokså jevnaldrende, begge hadde gode evner og var fulle av framferd. Tryggve var større og sterkere enn noen annen. Da nå vikværingene hørte at hordene hadde tatt Eirik til overkonge, tok de Olav til overkonge der i Viken, og han tok makten der. Dette likte slett ikke Eirik. To år seinere døde Halvdan Svarte plutselig i et gjestebud, inne i Trondheimen, og folk sa at Gunnhild kongemor hadde kjøpt ei trollkyndig kone til å gi ham gift i drikken. Etter dette tok trønderne Sigrød til konge.
43.
Kong Harald levde i tre år etter at han hadde gitt Eirik enevelde over riket ; da var han i Rogaland eller Hordaland, på de storgardene han hadde der. Eirik og Gunnhild hadde en sønn som kong Harald øste vann over og gav sitt navn, han sa at den gutten skulle være konge etter Eirik, sin far. Kong Harald giftet de fleste av døtrene sine med jarler innenlands, og fra dem er det kommet store ætter. Kong Harald døde sottedød i Rogaland, han er hauglagt på Haug ved Karmsund. I Haugesund står en kirke, og like ved kirkegården i nordvest er kong Harald Hårfagres haug ; vest for kirken ligger gravsteinen til kong Harald, den som lå over grava inne i haugen, og steinen er tretten og en halv fot lang og nesten to alen brei. Midt i haugen var kong Haralds grav ; der stod det en stein ved hodet og en ved føttene og hella var lagt oppå dem, og så var det bygd en mur av stein på begge sider under. De steinene som var i haugen den gang, og som vi talte om her, de står nå på kirkegården der. Lærde menn sier at Harald Hårfagre har vært en uvanlig vakker mann å se til, sterk og stor og gavmild på gull som få, vennesæl og godt likt av sine menn. Han var en stor stridsmann den første del av sitt liv, og man tyder det nå slik at det var dette som var meningen med det store treet hans mor drømte om før han ble født, og som var rødt som blod nede ved rota ; når treleggen oppover var fager og grønn, så var det tegn på blomstringen i hans rike, men øverst var treet hvitt, og derav kunne en se at han skulle bli gammel og hvithåret ; kvistene og greinene på treet varslet om hans avkom, som skulle bre seg over hele landet, og av hans ætt har alltid kongene i Norge vært siden.
44.
Året etter kong Haralds død tok kong Eirik alle de inntektene kongen hadde på Vestlandet, og Olav tok alt øst i Viken, og Sigrød bror deres hadde alt i Trøndelag. Dette var Eirik svært misnøyd med, og det gikk ord om at han ville bruke makt mot brødrene sine for å få eneherredømme over hele landet, slik som faren hadde gitt ham. Men da Olav og Sigrød hørte det, gikk det sendemenn mellom dem ; dernest satte de hverandre stevne, og Sigrød kom om våren øst til Viken, og han og Olav møttes i Tønsberg og ble der en stund. Samme vår bød Eirik ut en stor hær med mange skip og styrte øst til Viken Kong Eirik fikk så god bør at han seilte dag og natt, og ingen fikk vite noe om ham. Da han kom til Tønsberg, gikk Olav ogSigrød med sin hær ut øst for byen og fylkte der på bakken. Eirik hadde mye større hær, og han seiret. Olav og Sigrød falt begge to. Det er en haug over hver av dem der på bakken hvor de lå, da de var falt. Eirik drog omkring i Viken og la den under seg og ble der lenge om sommeren. Tryggve og Gudrød flyktet til Opplanda. Eirik var en stor mann, vakker, sterk og svært modig, en stor hærmann, og seiersæl ; han hadde et ustyrlig sinn, var grusom, uvennlig og fåmælt. Kona hans, Gunnhild, var ei framifrå vakker kvinne, klok og trollkyndig, blid i sin tale, men full av baktanker og grusom. Barna til Eirik og Gunnhild var disse : Gamle, som var eldst, så Guttorm, Harald, Ragnfrød, Ragnhild, Erling, Gudrød, Sigurd Sleva. Alle Eiriks barn var vakre og lovte godt

[large-G675.FTW]

Heimskringla says son of Halfdan the Black and of Ragnhild daughter ofKing
Sigurd Hart of Ringrealm, i.85.3=4.
See Europäisch Stammtafeln Bund II tafel 75.

http://www.nermo.org/slekt/d0034/g0000058.html#I1851

RESIDENCE: Bodde på Utsteinsøy ved Moster
OCCUPATION: Konge 865-933

BIRTH: 0850, (860 ?)
DEATH: 0933, Rogaland (av sykdom) (940 ?)
BURIAL: (Haug) Gar ved Karmsund

Harald the Fairhaired (aka Harald Finehair or Haarfarge), w

Harald Hårfagre (ca. 850933) (Haraldr hárfagri) var Norges konge ca. år 872933, etter å ha vært konge over deler av landet fra 860/865. I noen oversikter regnes derfor hans regentskap fra 865. Årstall fra denne perioden må uansett sees som antydninger, mer enn som absolutte fakta.

[rediger] Som konge
Han var ifølge Snorre den første kongen som styrte over hele Norge, han vant mange slag og la under seg i tillegg til Norge øyene i vest og Värmland i dagens Sverige. Det mest kjente slaget han vant er ifølge Snorre Sturlasson slaget i Hafrsfjord, tradisjonelt tidfestet til 872. Her vant han over en allianse av småkonger på Vestlandet og Sørlandet, og han kunne dermed legge under seg kystlandet fra Viken til Stadt.

Ifølge et sagn gjengitt i Harald Hårfagres saga var Haralds motiv for rikssamlingen at han ønsket å ekte Gyda Eiriksdatter. Harald hadde forelsket seg i denne kongsdatteren (datter til Kong Eirik av Hordaland), som ble fostret opp av en rik bonde i Valdres. Han sendte sine sendemenn for å hente henne, men hun ville ikke ha Harald, fordi han ikke var mektig nok. Hun lurte på hvorfor han ikke hadde lagt hele Norge under seg. Han ble slett ikke fornærmet av det hun sa, men tok utfordringen, og lovte å ikke klippe seg før han hadde samlet hele landet under seg. Allerede for 200 år siden begynte historikerne å regne fortellingen som ikke noe annet enn en legende.

Harald Hårfagre styrte ikke hele det nåværende Norge. Hans opprinnelige maktbase var i Vestfold, og etter sine erobringer kontrollerte han Viken (området rundt Oslofjorden), Sørlandet og Vestlandet. Hans alliansepartnere Ragnvald Mørejarl og de mektige ladejarlene i Trøndelag kontrollerte det meste av det nordenfjeldske Norge. Det indre av Østlandet og Hålogaland, kyststripa i Nordland og Troms, var ikke i det hele tatt under hans kontroll.

Han var kjent for å styre landet med hard hånd. Landnåmet på Island blir i sagaene forklart med Harald Hårfagres ±ovstyre», eller harde styre.

[rediger] Tilnavnet ±Hårfagre»
Tilnavnet ±Hårfagre» fikk han etter at han hadde lovet Gyda å ikke klippe håret før hele Norge var samlet til ett rike. Gyda sa også at hun ville gifte seg med Harald dersom han fikk samlet Norge. Det gikk mange år, men da han endelig nådde målet, sendte han sine folk til Gyda og minnet henne på hva hun hadde sagt til ham. De tok henne med til Harald, og de giftet seg.

Etter slaget i Hafrsfjord dro Harald til Ragnvald Jarl på Møre. Da var han ikke klipt på 10 år, men her kunne han endelig la håret falle. Det sies at Han lot håret falle på Bremsnes på Averøya. På det stedet står det i dag et stort tre med en steinmur rundt, som et minne. Det var Ragnvald Jarl som da ga han tilnavnet ±Hårfagre».

[rediger] Harald Hårfagres død
Da Harald var 80 år gammel, gav han kronen til sin sønn Eirik Blodøks, fordi han selv begynte å bli svak. Han levde enda tre år, men døde da sottedød (av sykdom). Sagnet sier at han er gravlagt under Haraldsstøtten i Haugesund.

[rediger] Familie og barn
Hans far var Halvdan Svarte (Gudrødsson), hans mor var Ragnhild Sigurdsdatter. Han ble født ca. år 850, og døde i ca. år 933. Farsslekten kom ifølge Snorre fra Ynglingeætten, og var en mektig slekt, siden de skal stamme fra guden Frøy selv.

Harald Hårfagre hadde mange barn, med forskjellige kvinner. Hvor mange han fikk er ukjent. Etter Haralds død, ble det å stamme fra Harald Hårfagre politisk opportunt: det ga arverett til kongemakten. Å ha Harald Hårfagre som oldefar ga uendelig mye mer legitimitet til et maktprosjekt, enn å stamme fra en av de mange tilfeldige småkongene han la under seg. Det er mer enn sannsynlig at mange av de slektslinjene som senere tiders høvdinger viste til, hadde blitt redigert av hensyn til dette.

Følgende oversikt over Haralds barn må derfor tas med en klype salt.

Med Gyda Eiriksdatter:

Ålov Årbot
Rørek Haraldsson
Sigtrygg Haraldsson
Frode Haraldsson
Torgils Haraldsson
Med Åsa Håkonsdatter:

Guttorm Haraldsson
Halvdan Svarte Haraldsson
Halvdan Kvite Haraldsson
Sigrød Haraldsson
Med Ragnhild Eiriksdatter:

Eirik Blodøks
Med Svanhild Øysteinsdatter:

Bjørn Farmann
Olav Haraldsson Geirstadalf
Ragnar Rykkel
Med Åshild Ringsdatter:

Ring Haraldsson
Dag Haraldsson
Gudrød Skirja
Ingegjerd Haraldsdatter (kanskje Tora Mosterstong var hennes mor)
Med Snøfrid Svåsedatter:

Sigurd Haraldsson Rise
Halvdan Hålegg
Gudrød Ljome
Ragnvald Rettilbeine
Med Tora Mosterstong

Håkon den gode (Håkon Adalsteinsfostre)

RESEARCH NOTES:
First king of united Norway 860/890-932/3; lived in Utsteins”y ved Moster
8 "wives", 20 known sons

SOURCE NOTES:
http://home.sol.no/~nermo/slekt/d0011/g0000012.html#I1513
http://home.sol.no/~torsolhe/valjerd.htm
http://fadness.com/12_ancestry.htm
http://www.look.no/anita/slekt/webcards/wc02/wc02_483.htm

Harald I "Hårfager" Norges förste egentlige kung som vann en seger över
många småkungar vid Havsfjord i sydvästra Norge i slutet av 800-talet.

Saga1, 170. Gift 1: Ragnhild Eiriksdtr. Gift 2: Svanhild Øy steinsdtr.
Gift 3 : Åshild Ringsdtr. Gift 4 : Gyda Eiriksdt r. Gift 5 : Snøfrid
Svåsedtr. Gift 6 : Tora Mosterstong. Gi ft 7 : Åsa Håkonsdtr. Gift 8 :
Åshild dagsdtr. Harald død e sottedød i Rogaland, hauglagt ved garden Gar
ved Karmsund.

Harald Hårfagre (ca. 848-933) (Haraldr hárfagri) var Norges konge ca. år 872-933, etter å ha vært konge over deler av landet fra 860/865. I noen oversikter regnes derfor hans regentskap fra 865. Årstall fra denne perioden må uansett sees som antydninger, mer enn som absolutte fakta.

Som konge
Han var ifølge Snorre den første kongen som styrte over hele Norge, han vant mange slag og la under seg i tillegg til Norge øyene i vest og Värmland i dagens Sverige. Det mest kjente slaget han vant er ifølge Snorre Sturlasson slaget i Hafrsfjord, tradisjonelt tidfestet til 872. Her vant han over en allianse av småkonger på Vestlandet og Sørlandet, og han kunne dermed legge under seg kystlandet fra Viken til Stadt.

Ifølge et sagn gjengitt i Harald Hårfagres saga var Haralds motiv for rikssamlingen at han ønsket å ekte Gyda Eiriksdatter. Harald hadde forelsket seg i denne kongsdatteren (datter til Kong Eirik av Hordaland), som ble fostret opp av en rik bonde i Valdres. Han sendte sine sendemenn for å hente henne, men hun ville ikke ha Harald, fordi han ikke var mektig nok. Hun lurte på hvorfor han ikke hadde lagt hele Norge under seg. Han ble slett ikke fornærmet av det hun sa, men tok utfordringen, og lovte å ikke klippe seg før han hadde samlet hele landet under seg. Allerede for 200 år siden begynte historikerne å regne fortellingen som ikke noe annet enn en legende.

Harald Hårfagre styrte ikke hele det nåværende Norge. Hans opprinnelige maktbase var i Vestfold, og etter sine erobringer kontrollerte han Viken (området rundt Oslofjorden), Sørlandet og Vestlandet. Hans alliansepartnere Ragnvald Mørejarl og de mektige ladejarlene i Trøndelag kontrollerte det meste av det nordenfjeldske Norge. Det indre av Østlandet og Hålogaland, kyststripa i Nordland og Troms, var ikke i det hele tatt under hans kontroll.

Han var kjent for å styre landet med hard hånd. Landnåmet på Island blir i sagaene forklart med Harald Hårfagres ?ovstyre?, eller harde styre.

Tilnavnet ?Hårfagre?
Tilnavnet ?Hårfagre? fikk han etter at han hadde lovet Gyda å ikke klippe håret før hele Norge var samlet til ett rike. Gyda sa også at hun ville gifte seg med Harald dersom han fikk samlet Norge. Det gikk mange år, men da han endelig nådde målet, sendte han sine folk til Gyda og minnet henne på hva hun hadde sagt til ham. De tok henne med til Harald, og de giftet seg.

Etter slaget i Hafrsfjord dro Harald til Ragnvald Jarl på Møre. Da var han ikke klipt på 10 år, men her kunne han endelig la håret falle. Det sies at Han lot håret falle på Bremsnes på Averøya. På det stedet står det i dag et stort tre med en steinmur rundt, som et minne. Det var Ragnvald Jarl som da ga han tilnavnet ?Hårfagre?.

Harald Hårfagres død
Da Harald var 80 år gammel, gav han kronen til sin sønn Eirik Blodøks, fordi han selv begynte å bli svak. Han levde enda tre år, men døde da sottedød (av sykdom). Sagnet sier at han er gravlagt under Haraldsstøtten i Haugesund.

Familie og barn
Hans far var Halvdan Svarte (Gudrødsson), hans mor var Ragnhild Sigurdsdatter. Han ble født ca. år 850, og døde i ca. år 933. Farsslekten kom ifølge Snorre fra Ynglingeætten, og var en mektig slekt, siden de skal stamme fra guden Frøy selv.

Harald Hårfagre hadde mange barn, med forskjellige kvinner. Hvor mange han fikk er ukjent. Etter Haralds død, ble det å stamme fra Harald Hårfagre politisk opportunt: det ga arverett til kongemakten. Å ha Harald Hårfagre som oldefar ga uendelig mye mer legitimitet til et maktprosjekt, enn å stamme fra en av de mange tilfeldige småkongene han la under seg. Det er mer enn sannsynlig at mange av de slektslinjene som senere tiders høvdinger viste til, hadde blitt redigert av hensyn til dette.

Følgende oversikt over Haralds barn må derfor tas med en klype salt.

Med Gyda Eiriksdatter:

Ålov Årbot
Rørek Haraldsson
Sigtrygg Haraldsson
Frode Haraldsson
Torgils Haraldsson
Med Åsa Håkonsdatter:

Guttorm Haraldsson
Halvdan Svarte Haraldsson
Halvdan Kvite Haraldsson
Sigrød Haraldsson
Med Ragnhild Eiriksdatter:

Eirik Blodøks
Med Svanhild Øysteinsdatter:

Bjørn Farmann
Olav Haraldsson Geirstadalf
Ragnar Rykkel
Med Åshild Ringsdatter:

Ring Haraldsson
Dag Haraldsson
Gudrød Skirja
Ingeborg Haraldsdatter
Ingegjerd Haraldsdatter (kanskje Tora Mosterstong var hennes mor)
Med Snøfrid Svåsedatter:

Sigurd Haraldsson Rise
Halvdan Hålegg
Gudrød Ljome
Ragnvald Rettilbeine
Med Tora Mosterstong

Håkon den gode (Håkon Adalsteinsfostre)

Konge av Norge.

Norske konger s.31
Oseberg dronningensgrav s.46
Skandinavisk historisk magasin #3 s.33

var konge i Norge.

Harald Hårfagre (ca. 850–933) (Haraldur hinn hárfagri) var Norges konge ca. år 872–933.

Han var den første kongen som styrte over hele Norge, han vant mange slag og la under seg i tillegg til Norge øyene i vest og Värmland i Sverige. Det mest kjente slaget han vant er slaget i Hafrsfjord, trolig i år 872. Der underla han seg store deler av Vestlandet og Sørlandet.

Det sies at det var Gyda som fikk ham til å begynne samlingen av Norge. Harald hadde forelsket seg i denne kongsdatteren (datter til Kong Eirik av Hordaland), som ble fostret opp av en rik bonde i Valdres. Han sendte sine sendemenn for å hente henne, men hun ville ikke ha Harald, fordi han ikke var mektig nok. Hun lurte på hvorfor han ikke hadde lagt hele Norge under seg. Han ble slett ikke fornærmet av det hun sa, men tok utfordringen, og lovte å ikke klippe seg før han hadde samlet hele landet under seg.

Han var kjent for å styre landet med hard hånd.

Tilnavnet ±Hårfagre» fikk han etter at han hadde samlet Norge til ett rike. Da han hadde nådd målet sitt om å samle riket under seg, sendte han sine folk til Gyda og minnet henne på hva hun hadde sagt til ham. De tok henne med til Harald, og de giftet seg.

Etter samlingen dro Harald til Ragnvald Jarl på Møre. Da var han ikke klipt på 10 år, men her kunne han endelig la håret falle. Det var Ragnvald Jarl som da ga han tilnavnet ±Hårfagre».

Da Harald var 80 år gammel, gav han kronen til sin sønn Eirik Blodøks, fordi han selv begynte å bli svak. Han levde enda tre år, men døde da sottedød (av sykdom). Han er hauglagt på Haug ved Karmsund.

Hans far var Halvdan Svarte (Gudrødsson), hans mor var Ragnhild Sigurdsdotter. Han ble født ca. år 850, og døde i ca. år 933. Farsslekten kom ifølge Snorre fra Ynglingeætten, og var en mektig slekt, siden de skal stamme fra guden Frøy selv.

Harald Hårfagre hadde mange barn, med forskjellige kvinner. Hvor mange han fikk er ukjent. Etter Haralds død, ble det å stamme fra Harald Hårfagre politisk opportunt: det ga arverett til kongemakten. Å ha Harald Hårfagre som oldefar ga uendelig mye mer legitimitet til et maktprosjekt, enn å stamme fra en av de mange tilfeldige småkongene han la under seg. Det er mer enn sannsynlig at mange av de slektslinjene som senere tiders høvdinger viste til, hadde blitt redigert av hensyn til dette.

KNOWN AS "THE FAIRHAIRED"

Harald Hårfagre (ca 865–ca 933) Harald var sønn av Halvdan Svarte, som var konge over Vestfold og Oppland. Det var mange konger i Norge, men Haralds slekt var sterkest, blant annet fordi de nedstammet fra Ynglingene, og dermed fra selveste Odin. Harald arvet store områder, og han vant flere slag som gjorde ham til konge over størsteparten av Norge. Det avgjørende slaget sto i Hafrsfjord. Når slaget sto, vet vi ikke sikkert, men det var en gang mellom 872 og 900. Fra da av og fram til han døde rundt 933, styrte han Norge med hard hånd, men hadde aldri fullstendig kontroll over hele riket. I kongesagaene er det mange historier om Harald. Mest kjent er den om at han lovet den vakre Gyda at han ikke skulle klippe håret før han hadde samlet Norge til ett rike. Gyda ville ikke gifte seg med noen småkonge! Harald var litt av en kvinnebedårer og hadde mange barn, med forskjellige kvinner. Hvor mange vet vi ikke. Mange slektsforskere i Norge i dag ender opp med å finne ut at de stammer fra den godeste Harald. Å spore slekta si så langt tilbake er imidlertid nesten en umulighet.

1st cousin 38 generations removed

(vers 860 - vers 940)
king Harald Hårfagre (Haraldr hinn hárfagri b. 849) after he became king over all of Norway.

Harald Ier Halvdansson Aux Beaux Cheveux de Norvège cf ci-dessus (vers 860 - vers 940) épousa Svanhild de Heidmark (vers 860 - ?)
- Olav de Norvège, roi de Vige (vers 890- 932) Roi de Norvège. Se retire du pouvoir vers 933

Harald enade Norge genom krig mot landets många fylkeskungar. Han lade Orkney och Hjaltland under norsk välde och insatte jarlar där, men hans arbete var förgäves eftersom hans efterträdare senare förlorade öarna.

Han var den första kungen som styrde över hela Norge. Han vann många slag och lade under sig i tillägg till Norge öarna i väst och Värmland i Sverige. Det mest kända slaget han vann är slaget i Hafrsfjord, omkring år 900 alternativt redan år 872.[1] Där underlade han sig stora delar av Vestlandet och Sørlandet.

Det sägs att det var Gyda Eriksdotter som fick honom till att börja samlingen av Norge. Harald hade förälskat sig i denna konungadotter, dotter till Kung Eirik av Hordaland, som blev uppfostrad av en rik bonde i Valdres. Han skickade sina sändemän för att hämta henne, men hon ville inte ha Harald, eftersom han inte var mäktig nog. Hon funderade på varför han inte hade lagt hela Norge under sig. Han antog utmaningen, och lovade att inte klippa sig förrän han hade samlat hela landet under sig och kallades därefter Harald kalufsen eller Harald med huvan.

Han var känd for att styra landet med hård hand. Hans hårda styre drev många norska stormän att efter slaget vid Hafrsfjord dra österut över kölen till Jämtland och Hälsingland, samt över havet till Island, Skottland och Irland. Vissa begav sig även till Orkney, varifrån de bedrev plundring mot Norge under somrarna. Detta var en av anledningarna till att Harald Hårfagre senare erövrade öarna.

Smeknamnet "Hårfagre"

Då kung Harald nått sitt mål och enat hela Norge, sände han sitt folk till Gyda och påminde henne om vad hon hade sagt till honom. De tog henne med till Harald, och de gifte sig.

Efter giftermålet for Harald till Ragnvald Jarl på Møre. Då hade han inte klippt sig på 10 år, men här kunde han äntligen låta håret falla. Det sägs att han lät håret falla på Bremsnes på Averøya. På det stället står det i dag ett stort träd med en stenmur runt, som ett minne. Det var Ragnvald Jarl som då gav honom smeknamnet Hårfagre.

Harald Hårfagres död

Då Harald var 80 år gammal, delade han Norge mellan sina tjugo söner, med Eirik Blodyx som överkonung. Han levde endast tre år till, och dog då av sotdöd. Han är begravd i kungshögen Haug vid Karmsund i Norge.

Familj och barn

Hans far var Halvdan Svarte (Gudrødsson) kung av Agder-Vestfold, hans mor var Ragnhild Sigurdsdotter (dotter till kung Harald Guldskegg i Sogn). Han föddes cirka 850, och dog cirka 933. På hans fars sida kommer, i följd, Snorre från Ynglingaätten, det var en mäktig släkt, det sägs att de härstammar från guden Frej själv. Halvdan Svartes anor räknas via Ingjald Illråde till Ynglingaätten i Uppsala

Harald Hårfagre hade många barn, med många kvinnor. Hur många barn han fick är okänt. Att ha Harald Hårfagre som farfar gav mycket mer legitimitet till ett maktprojekt än att härstamma från en av de många tillfälliga "småkungar" han lade under sig. Det är därför troligt att många av de släktlinjer som senare tiders hövdingar kände till har blivit redigerade med hänsyn till detta.

Översikten över Haralds giftermål och barn bör därför tas med en nypa salt.

Källa: http://sv.wikipedia.org/wiki/Harald_H%C3%A5rfager
Källa: http://ulf.lrsn.se/index.html

He was the King who was first to rule all of Norway. He ruled from 860 to 940.

Harald I, King of Norway also went by the nick-name of Harald 'Schoenharr' (?) (or in English, Harald 'the Fairhaired'). He gained the title of King Harald I of Norway in 858. He abdicated as King of Norway in 928.

"HAARFAGRE"; KING OF NORWAY

Harald the Fairhaired (aka Harald Finehair or Haarfarge), was at the sea battle of Hafrsfjord in 872 hwn Harald, King of Vestfold on the Oslo fjord, defeated a coalition of other minor kings and united Norway under his rule, according the Henrikson, the Chronicler. Many of Harald's followers left the country at this time, rather be under his rule, and went to the Swedish Province of Jamtland and to Iceland.

Harald Haarfarge, or the Fair Haired, was the ancestor of most of the Royal Houses of Modern-day Europe. Most of today's royal houses descend from this man.

Harald the Fairhaired died age 85, one of the few Viking kings to die in old age.

Harald Haarfargre, he of the thick hair, first over-all King of Norway, died in 934, ancestor of the Kings of Norway, overlords of Man the Isles until 1266 (Scotland); and ancestor of all the Royal Houses of Europe.

1 NAME Fairhair //
2 GIVN Fairhair
2 SURN
2 NICK Fairhair

King of Vestfold, King of Norway, had many wives and concubines, undertook conquest of Norway to win Gytha, and until successful refused for ten years to cut or comb hair (called Lufa, "the Slovenly"), became 1st King of all Norway abt. 883/890, cut hair after conquest (then called "Fairhair"), won Gytha, d. abt. 936.
MISC: Harald inherited three small domains from his father in eastern, central, and western Norway, and set out to conquer the rest of Norway. According to the medieval saga, he was motivated by the refusal of Gyda (another petty king's daughter) to marry him until he had conquered all of Norway. According to the story, King Harald declared that he would not cut or comb his hair until he had conquered all of Norway. When he finally had victory about ten years later, he then had his hair done and was called "Fairhair." The chieftains of western Norway were the hardest to defeat, but Harald attained his victory in the Battle of Hafrsfjord about 885. Harald was a strong ruler, and managed to unite Norway. At Harald's death, his sons divided Norway with the favorite son, Eric Bloodaxe, as the overking, but dissensions and wars disrupted the unity of the country.
Alternatively, there are references that spell his first name "Harold," and list his death date as being 933 or 945.
He succeeded to the throne of his father's kingdom as a child in 860.

Age at death: Over 72.

He was the first king of United Norway.

Heeft u aanvullingen, correcties of vragen met betrekking tot Haraldr Hårfagre "Harald Hårfagre" Hálfdanarson?
De auteur van deze publicatie hoort het graag van u!

Tijdbalk Haraldr Hårfagre "Harald Hårfagre" Hálfdanarson

Deze functionaliteit is alleen beschikbaar voor browsers met Javascript ondersteuning.

Klik op de namen voor meer informatie. Gebruikte symbolen:

grootouders ouders

ouders

broers/zussen

kinderen

Voorouders (en nakomelingen) van Haraldr Hårfagre Hálfdanarson

Gudrød «the Hunter» Halvdansson
± 780-821

Åsa Haraldsdotter av Agder
± 794-± 834

Harald "Goldbeard" of Sogn of Sogn
± 810-????

Sölvör Hundolfsdottir
± 815-????

Halvdan «the Black» Gudrødsson
810-± 862

Ragnhild Haraldsdotter
± 830-± 879

Haraldr Hårfagre Hálfdanarson
± 850-± 932

(1) ± 864

?? ??



					Ingebjørg Haraldsdotter ± 865-920

(2) ± 885

Svanhild Eisteino duktė
< 850-> 892



					Bjørn Farmand Haraldson > 870-927

(3) 880

Gyda Eriksdatter fra Hordaland fra Hordaland
± 852-932



					Aalov Haraldsdatter Årbot 875-932

Toon totale kwartierstaat

Visualiseer een andere verwantschap

Bronnen

Aanknopingspunten in andere publicaties

Bekijk alle
aanknopingspuntenDeze persoon komt ook voor in de publicatie:

Over de familienaam Hálfdanarson

Bekijk de informatie die Genealogie Online heeft over de familienaam Hálfdanarson.
Bekijk de informatie die Open Archieven heeft over Hálfdanarson.
Bekijk in het Wie (onder)zoekt wie? register wie de familienaam Hálfdanarson (onder)zoekt.

De publicatie Stamboom Den Hollander en Van Dueren den Hollander is opgesteld door Kees den Hollander.neem contact op

Wilt u bij het overnemen van gegevens uit deze stamboom alstublieft een verwijzing naar de herkomst opnemen:
Kees den Hollander, "Stamboom Den Hollander en Van Dueren den Hollander", database, Genealogie Online (https://www.genealogieonline.nl/stamboom-den-hollander-en-van-dueren-den-hollander/I3950516705030063754.php : benaderd 9 mei 2024), "Haraldr Hårfagre "Harald Hårfagre" Hálfdanarson (± 850-± 932)".

Doorzoek alle personen

Doorzoek alle publicaties

Doorzoek helpteksten

Doorzoek Open Archieven

Doorzoek Wie (onder)zoekt wie?

Doorzoek discussies

Doorzoek alle websites

Stamboom Den Hollander en Van Dueren den Hollander » Haraldr Hårfagre "Harald Hårfagre" Hálfdanarson (± 850-± 932)

Persoonlijke gegevens Haraldr Hårfagre "Harald Hårfagre" Hálfdanarson

Gezin van Haraldr Hårfagre "Harald Hårfagre" Hálfdanarson

Notities over Haraldr Hårfagre "Harald Hårfagre" Hálfdanarson

Tijdbalk Haraldr Hårfagre "Harald Hårfagre" Hálfdanarson

Voorouders (en nakomelingen) van Haraldr Hårfagre Hálfdanarson

Bronnen

Aanknopingspunten in andere publicaties

Over de familienaam Hálfdanarson