Sweyn "Forkbeard" (Sweyn "Forkbeard") ""Tveskaeg"" Haraldsson King of Denmark and England (960-1014) » Stamboom Den Hollander en Van Dueren den Hollander

Persoonlijke gegevens Sweyn "Forkbeard" (Sweyn "Forkbeard") ""Tveskaeg"" Haraldsson King of Denmark and England

Bronnen 1, 2, 3, 4, 5

Roepnaam is "Tveskaeg".
Hij is geboren in het jaar 960Jelling
Danmark.
Hij werd gedoopt.
Alternatief: Hij werd gedoopt in Jelling Jutland Denmark.
Alternatief: Hij werd gedoopt in Denmark.
Alternatief: Hij werd gedoopt in het jaar 966 in Oddesund Kirke, nu Føns Kirke, Odense amt.
Alternatief: Hij werd gedoopt in het jaar 976.
Alternatief: Hij werd gedoopt in het jaar 976.
Gedoopt (op 8-jarige leeftijd of later) door het priesterschapsgezag van de LDS-kerk.
Alternatief: Gedoopt (op 8-jarige leeftijd of later) door het priesterschapsgezag van de LDS-kerk.
Alternatief: Gedoopt (op 8-jarige leeftijd of later) door het priesterschapsgezag van de LDS-kerk op 21 juni 1881.
Alternatief: Gedoopt (op 8-jarige leeftijd of later) door het priesterschapsgezag van de LDS-kerk op 21 juni 1881.
Geëmigreerd in het jaar 976.
Beroepen:

unknown in King of Denmark.
Konge i Danmark, England og Norge.
Konge.
Dansk konge 980 - 1014 og Engelsk konge 1013 - 1014.
Konge av England.
King of Denmark then King of England.
Kung.
Unknown GEDCOM info: Konge af Danmark 986 - 1014, af Norge fr Unknown GEDCOM info: 0 Ægtesk. opløst.
konge.
King.
kung i Danmark 985 - 1014.
Roi, de Danemark, 986, de Norvège, 1002, d'Angleterre, 1013.
Danakonungur.
Konge af Danmark, Norge og England.
Kung av Danmark.
kung i Danmark 985 - 1014.
in het jaar 985 Konge af Danmark in Danmark.
in het jaar 986 KingDenmark.
in het jaar 987 Konge af Danmark, Norge og England.
in het jaar 988 King of DenmarkDenmark.
in het jaar 999 King in Norway.
in het jaar 1013 KingEngland.
in het jaar 1014 unknown.
in het jaar 1014 unknown.
Dansk konge 980 - 1014 og Engelsk konge 1013 - 1014, Kung av Danmark, Konge: 986 - 1014, King of Denmark, Kung av Danmark 985-992 och 993-1014. Kung av England 1013-1014, Konge Av Danmark, Kung av Danmark 986-987, och 1000-1014. Kung av England 1013-1014.

Woonachtig in het jaar 1014: Gainsborough.
(Misc Event) in het jaar 1003Wilton
Wiltshire United Kingdom.
(Misc Event) in het jaar 1004Norfolk United Kingdom.
(Misc Event) in het jaar 1006Wallingford
Oxfordshire United Kingdom.
(Misc Event) van 1009 tot 1012United Kingdom.
(Misc Event) in het jaar 1012.
(Misc Event) in het jaar 1013London
England.
(Misc Event) november 1013London
England.
(Misc Event) in het jaar 1014Plouigneau
Brittany France.
Hij is overleden op 3 februari 1014 in Gainsbough, hij was toen 54 jaar oudGainsborough
England United Kingdom.
Hij is begraven rond februari 1014 in Hellig Trefoldigheds KirkeRoskilde
Danmark.
Een kind van Harald "Bluetooth" Jelling en Gyrid Olafsdotter

Gezin van Sweyn "Forkbeard" (Sweyn "Forkbeard") ""Tveskaeg"" Haraldsson King of Denmark and England

(1) Hij is getrouwd met Sigrid Tostesdotter.

Zij zijn getrouwd in het jaar 999, hij was toen 39 jaar oudKungälv Municipality
Sweden.

Kind(eren):

Estrid Margrethe Svendsdatter Jelling 997-1074

(2) Hij heeft/had een relatie met Świętosława «Gunhilda» Mieszkówna.

Kind(eren):

Gyda Sveinsdotter ± 980-1000
Gunnhild Sveynsdottir > 975-1014

Notities over Sweyn "Forkbeard" (Sweyn "Forkbeard") ""Tveskaeg"" Haraldsson King of Denmark and England

Name Prefix: Tveskjaeg Name Suffix: I, Of Denmark "Forkbeard" King of Denmark (c. 987–1014) and Viking conqueror of Norway and England. or Sweyn Forkbeard. He rebelled against his father, Harald Bluetooth (987), chasinghim from Denmark. With Swedish and Norwegian allies, he defeated Olaf I Tryggvason (c. 1000), becoming virtual ruler of Norway. Sweyn led raids on England in1003–04 and became king after a successful military campaign in 1013, forcing Ethelred II into exile. Norway reverted to Norwegian rule after Sweyn's death,but the Anglo-Danish empire continued under his son Canute the Great .

following the St. Brice's Day massacre of England's Danish inhabitants (November 1002 the king himself led the Danish fleet in a full-scale invasion, and the Danes landed at Sandwich and turned towards London. But the Londoners are said to have destroyed the bridges that spanned the river Thames "London Bridges are falling down",and Sweyn suffered heavy losses and had to withdraw.

Date of residence: 986
Place of residence: Konge af Danmark
Konge i Danmark 986-1014. Han vandt herred?mmet over Norge ca. 1002
efter at han sammen med Erik Jarl og Kong Olof af Sverige besejrede
Olaf Trygvesen i slaget ved Svold. Han foretog mange togter til
England og erobrede det meste af dette land 1013. Det antages, at han

anlagde vikingeborgene Aggersborg, Trelleborg, Fyrkat og Nonnebakken.

Om Svend er s?n af Tove eller af en frille, er ganske uvist. Efter at

have slet faderen omkring 986 bliver Svend konge i Danmark, fra 1002

tillige i Norge og fra 1013 endelig ogs¯ i England. Svends omd?mme
iflg kirkelig tradition er d¯rligt, men dette skyldes nok, at han
gjorde kraftig modstand mod at give sig ind under Bremer-kirken, hvis

organisation bryder sammen efter den handlekraftige ?rkebiskop
Adaldags d?d i 988. Tv?rtimod indkaldte han pr?ster og munke fra
England. 988 udstedes et nyt privillegiebrev til bisperne i ¯rhus,
Ribe, Schleswig og Odense: De m¯ bos?tte sig hvor de vil i det tyske
rige - s¯ Svend m¯ have smidt dem p¯ porten. Omkring ¯rtusindskiftet
var der tilbage i Danmark kun bispen i Ribe, Odinkar, der var i slgt

med kongehuset, men som havde fet en fuld kirkelig uddannelse b¯de i

England, Frankrig og Bremen. Han var energisk og fik samlet alle
bispestolene i Danmark under sig. Svends v?sentlige virke l¯ i
England, som det lykkedes ham endeligt at erobre i 1013. Under de
mange kampe blev vikingeh?rene flere gange k?bt bort med 'daneg?ld' i

stadig st?rre bel?b, i 1005/6 s¯ledes ca 10 tons s?lv. Svend var dog
ogs¯ hjemme, bla for at klare de politiske stridigheder med kong Olav

Trygveson af Norge. Det endte med slaget ved Svold i ¯r 1000, hvor
Svend i en forenet fl¯de med Erik jarl af Norge og Olov Skötkonung af

Sverige slog Olav Trygvesons fl¯de, og hvor denne blev dr?bt. Svolds
beliggenhed er ikke lokaliseret, m¯ske ligger den i n?rheden af
Rügen, m¯ske er det Ven i ?resund. Svend var gift et par gange og
havde sandsynligvis nogle friller.
Fra Steen Thomsens database dec 1997
Toke Palnatoke Palnesens plejeson

Konge af England 1013 - 1014

Tveskæg (d. 1014), konge af Danmark efter at han i 980erne havde forjaget sin fader, Harald 1. Blåtand til Venden, hvor denne døde senest 987. Efter i slaget ved Svold omkring år 1000 at have besejret nordmændene stod Svend som Nordens førende konge, og han satte derefter for alvor gang i vikingetogterne til England. Omkring 1013 havde han fast greb om et stort landområde i det nordøstlige England, hvori York var hovedbyen. Her døde han i 1014; men hans lig blev siden ført tilbage til Danmark.
(Kilde: www.kongehuset.dk)

Konge. Født ca. 960. Død 03.02.1014 i Gainsborough.
Konge av Danmark ca. 985 - 1014.
Konge av England 1013 - 1014.
Svend var leder av en sterk opposisjon mot sin far, kong Harald, mot slutten av dennes levetid. Så vidt man kan se, var denne opposisjon grunnet på at Danmark, ved innførelsen av kristendommen under kong Harald, hadde kommet såsterkt under innflytelse av erkebispsetet i Bremen. Den ønsket også å gjenoppta vikingtokter til England i stor stil. Omkring 986 kom spenningen til utbrudd. Kong Harald ble jaget fra Danmark og døde i Jumne (Jomsborg i Vengland), hvoretter Svend ble konge.
Ifølge noen primærkilder, bl.a. Snorre, var Svend også gift med Sigrid Storråde (960 - 1020), datter til Skoglar-Toste. Sigrid skulle være enke etter Erik VII Segersäll av Sverige og mor til Estrid. Andre primærkilder oppgir atdenne enken var en polsk prinsesse. Gunhild av Polen er også nevnt lenge etter det angivelige giftemålet med Sigrid. Flere forskere er derfor av den mening at Sigrid er en oppdiktet person, og at Gunhld var Svends eneste kone.
Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:
?34. Svein, sønn til kong Harald, han som siden ble kalt Tjugeskjegg, krevde rike av far sin kong Harald; men det gikk da som før, at kong Harald ville ikke dele Danevelde i to, og ville ikke gi ham noe rike. Da fikk Svein seg hærskip, og sa at han ville i viking. Men da hele flåten hans var kommet sammen, og dessuten Palna-Toke av jomsvikingene hadde kommet for å hjelpe ham, så seilte Svein til Sjælland og inn i Isefjorden. Der lå kong Harald, far hans, med skipene sine, han skulle ut i leidang. Svein la til strid med ham, det ble et stort slag; folk gikk over til kong Harald, så Svein kom til å kjempe mot overmakt, og så flyktet han. Kong Harald fikk sår der, og døde av dem. Deretter ble Svein tatt til konge i Danmark.
Dengang var Sigvalde jarl over Jomsborg i Vendland, han var sønn av kong Strut-Harald, som hadde rådd for Skåne før. Heming og Torkjel Høye var brødre til Sigvalde. Bue Digre fra Bornholm var også en av høvdingene for jomsvikingene, og bror hans som het Sigurd; Vagn var også med der, sønn til Åke og Torgunna, søstersønn til Bue. Sigvalde jarl hadde engang tatt kong Svein til fange og tatt ham med til Jomsborg i Vendland og tvunget ham til å slutte fred med Burislav, venderkongen, og til å la Sigvalde sette vilkårene for freden. Sigvalde var gift med Astrid, datter til kong Burislav. Og hvis kong Svein ikke gikk med på dette, sa Sigvalde, ville han overgi ham til venderne. Kongen visste at da ville de pine ham til døde, og derfor ga han samtykke til at Sigvalde skulle sette vilkårene for forliket. Jarlen dømte at Svein skulle gifte seg med Gunnhild, datter til kong Burislav, og Burislav skulle få Tyra, datter til Harald og søster til kong Svein; begge skulle få ha hver sitt rike, og det skulle være fred mellom landene. Så dro kong Svein hjem til Danmark med Gunnhild, sin kone. Sønnene deres var Harald og Knut den mektige. Den tid truet danene stadig med å dra med hær mot Håkon jarl i Norge.?
?91. Svein Tjugeskjegg, danekonge, var gift med Gunnhild, datter til Burislav venderkonge. Men ved den tid det er fortalt om her foran, hendte det at Gunnhild ble syk og døde. Og litt senere ble kong Svein gift med Sigrid Storråde, datter til Skoglar-Toste og mor til sveakongen Olav Svenske. Med mågskapen kom det stort vennskap mellom kongene og mellom dem og Eirik Håkonsson jarl.?
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:
?130. Knut den mektige, som noen kaller Knut den gamle, var konge både over England og over Danevelde på den tiden. Knut den mektige var sønn til Svein Tjugeskjegg Haraldsson. Hans ætt hadde rådd over Danmark i lange tider. Harald (Blåtann) Gormsson, farfar til Knut, hadde tatt Norge etter Harald Gunnhildssons fall og hadde tatt skatter derfra og satt Håkon jarl den mektige til å styre landet. Svein danekonge, sønn til Harald, hadde også rådd over Norge og hadde satt Eirik Håkonsson jarl til å styre landet. ...?
Ethelred II ?den Rådville? var konge av England fra 978 til 1016. På hans tid ble England hjemsøkt av den senere norske kongen Olav Tryggvasson og andre vikinger, og Ethelred måtte flere ganger ut med svære pengesummer til dem.Angrepene ble fortsatt av Olavs våpenbror, Svein Tjugeskjegg, og engelskmennene måtte på ny finne seg i å kjøpe seg fri for vikingenes herjinger. Pengene som skulle til, ble innkrevet som skatt, den såkalte ?danegeld?.
Men i 1002 gikk den uberegnelige Ethelred til det grusomme og troløse skritt å la alle dansker i den angelsaksiske delen av England drepe. Grunnen var et rykte om at danskene pønsket på å rydde ham selv og hele hans ætt av veien. Da tok Svend en forferdelig hevn ved år etter år å sette i gang plyndringstog som ble fulgt av nye utpressinger. Sammen med ham kom også den senere norske kongen Olav Haraldsson, som etter sin død fikk navnet Olav ?den Hellige?. Til slutt måtte Ethelred flykte ut av landet, og Svend lot seg utrope til konge av England.

Konge av Danmark ca. 985 - 1014.
Konge av England 1013 - 1014.
Svend var leder av en sterk opposisjon mot sin far, kong Harald, mot slutten av dennes
levetid. Så vidt man kan se, var denne opposisjon grunnet på at Danmark, ved innførelsen av
kristendommen under kong Harald, hadde kommet så sterkt under innflytelse av erkebispsetet
i Bremen. Den ønsket også å gjenoppta vikingtokter til England i stor stil. Omkring 986 kom
spenningen til utbrudd. Kong Harald ble jaget fra Danmark og døde i Jumne (Jomsborg i
Vengland), hvoretter Svend ble konge.
Ifølge noen primærkilder, bl.a. Snorre, var Svend også gift med Sigrid Storråde (960 -
1020), datter til Skoglar-Toste. Sigrid skulle være enke etter Erik VII Segersäll av Sverige og
mor til Estrid. Andre primærkilder oppgir at denne enken var en polsk prinsesse. Gunhild av
Polen er også nevnt lenge etter det angivelige giftemålet med Sigrid. Flere forskere er derfor av
den mening at Sigrid er en oppdiktet person, og at Gunhld var Svends eneste kone.
Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:
?34. Svein, sønn til kong Harald, han som siden ble kalt Tjugeskjegg, krevde rike av far
sin kong Harald; men det gikk da som før, at kong Harald ville ikke dele Danevelde i to, og
ville ikke gi ham noe rike. Da fikk Svein seg hærskip, og sa at han ville i viking. Men da hele
flåten hans var kommet sammen, og dessuten Palna-Toke av jomsvikingene hadde kommet
for å hjelpe ham, så seilte Svein til Sjælland og inn i Isefjorden. Der lå kong Harald, far hans,
med skipene sine, han skulle ut i leidang. Svein la til strid med ham, det ble et stort slag; folk
gikk over til kong Harald, så Svein kom til å kjempe mot overmakt, og så flyktet han.
Kong Harald fikk sår der, og døde av dem. Deretter ble Svein tatt til konge i Danmark.
Dengang var Sigvalde jarl over Jomsborg i Vendland, han var sønn av kong
Strut-Harald, som hadde rådd for Skåne før. Heming og Torkjel Høye var brødre til Sigvalde.
Bue Digre fra Bornholm var også en av høvdingene for jomsvikingene, og bror hans som het
Sigurd; Vagn var også med der, sønn til Åke og Torgunna, søstersønn til Bue. Sigvalde jarl
hadde engang tatt kong Svein til fange og tatt ham med til Jomsborg i Vendland og tvunget
ham til å slutte fred med Burislav, venderkongen, og til å la Sigvalde sette vilkårene for freden.
Sigvalde var gift med Astrid, datter til kong Burislav. Og hvis kong Svein ikke gikk med på
dette, sa Sigvalde, ville han overgi ham til venderne. Kongen visste at da ville de pine ham til
døde, og derfor ga han samtykke til at Sigvalde skulle sette vilkårene for forliket. Jarlen dømte
at Svein skulle gifte seg med Gunnhild, datter til kong Burislav, og Burislav skulle få Tyra,
datter til Harald og søster til kong Svein; begge skulle få ha hver sitt rike, og det skulle være
fred mellom landene. Så dro kong Svein hjem til Danmark med Gunnhild, sin kone. Sønnene
deres var Harald og Knut den mektige. Den tid truet danene stadig med å dra med hær mot
Håkon jarl i Norge.?
?91. Svein Tjugeskjegg, danekonge, var gift med Gunnhild, datter til Burislav
venderkonge. Men ved den tid det er fortalt om her foran, hendte det at Gunnhild ble syk og
døde. Og litt senere ble kong Svein gift med Sigrid Storråde, datter til Skoglar-Toste og mor til
sveakongen Olav Svenske. Med mågskapen kom det stort vennskap mellom kongene og
mellom dem og Eirik Håkonsson jarl.?
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:
?130. Knut den mektige, som noen kaller Knut den gamle, var konge både over England
og over Danevelde på den tiden. Knut den mektige var sønn til Svein Tjugeskjegg
Haraldsson. Hans ætt hadde rådd over Danmark i lange tider. Harald (Blåtann) Gormsson,
farfar til Knut, hadde tatt Norge etter Harald Gunnhildssons fall og hadde tatt skatter derfra og
satt Håkon jarl den mektige til å styre landet. Svein danekonge, sønn til Harald, hadde også
rådd over Norge og hadde satt Eirik Håkonsson jarl til å styre landet. ...?
Ethelred II ?den Rådville? var konge av England fra 978 til 1016. På hans tid ble
England hjemsøkt av den senere norske kongen Olav Tryggvasson og andre vikinger, og
Ethelred måtte flere ganger ut med svære pengesummer til dem. Angrepene ble fortsatt av
Olavs våpenbror, Svein Tjugeskjegg, og engelskmennene måtte på ny finne seg i å kjøpe seg
fri for vikingenes herjinger. Pengene som skulle til, ble innkrevet som skatt, den såkalte
?danegeld?.
Men i 1002 gikk den uberegnelige Ethelred til det grusomme og troløse skritt å la alle
dansker i den angelsaksiske delen av England drepe. Grunnen var et rykte om at danskene
pønsket på å rydde ham selv og hele hans ætt av veien. Da tok Svend en forferdelig hevn
ved år etter år å sette i gang plyndringstog som ble fulgt av nye utpressinger. Sammen med
ham kom også den senere norske kongen Olav Haraldsson, som etter sin død fikk navnet
Olav ?den Hellige?. Til slutt måtte Ethelred flykte ut av landet, og Svend lot seg utrope til
konge av England.

King Swegn Forkbeard Reigned 1013 - 1014 The First Viking King Of England Swegn was duly elected king of England in 1013 by the Witan. England would sooner have a Danish king than Aethelred. It shows the depth to which England had sunk during the reign of Aethelred the Unready that they were prepared to accept Swegn as king. Within a year, he had died. This left England without a king. The witan approached Aethelred again who returned for a further two years before he died in 1016.

After deposing his father, Harald Gormsson, Blue-Tooth, from the throne, Svein became king of Denmark in 985. From 994, on, he made a career out of attacking England and received the notorious Danegeld paid by Æthelred II. In 1013, Svein returned to England, not for more Danegeld, but with the idea of capturing the throne. On this expedition, he took with him, his son, Knut Sveinsson, who would later rule England as Canute I. The thought of engaging Svein and his son, Knut, in battle apparently did not thrill Æthelred, and caused him to vacate his throne in favor of a safe haven in Normandy. The vacant throne was seized by Svein, who held it for a mere five weeks. He died in February, 1014.

King Swegn Forkbeard Reigned 1013 - 1014 The First Viking King Of England Swegn was duly elected king of England in 1013 by the Witan. England would sooner have a Danish king than Aethelred. It shows the depth to which England had sunk during the reign of Aethelred the Unready that they were prepared to accept Swegn as king. Within a year, he had died. This left England without a king. The witan approached Aethelred again who returned for a further two years before he died in 1016.

After deposing his father, Harald Gormsson, Blue-Tooth, from the throne, Svein became king of Denmark in 985. From 994, on, he made a career out of attacking England and received the notorious Danegeld paid by Æthelred II. In 1013, Svein returned to England, not for more Danegeld, but with the idea of capturing the throne. On this expedition, he took with him, his son, Knut Sveinsson, who would later rule England as Canute I. The thought of engaging Svein and his son, Knut, in battle apparently did not thrill Æthelred, and caused him to vacate his throne in favor of a safe haven in Normandy. The vacant throne was seized by Svein, who held it for a mere five weeks. He died in February, 1014.

From: http://www.camelotintl.com/heritage/sweyn.html:

King of Denmark from 986, King of Norway from 995 and King of England (in all but name) in the latter months of 1013.

Sweyn was married twice, his first wife, Gunhilda, bore him five children: Gytha, Harald, Cnut, Thyra and Estrith. His second marriage, to Sigfrid, produced no children.

Sweyn instigated Danish raids on England in the year 1009. This led to Ethelred II offering, in 1012, what would in modern times be known as protection money. This payment was called Danegeld.

Upon receipt of this Danegeld Sweyn made plans for an all out invasion of England. In 1013, with Sweyn in personal command, his naval forces invaded England.

His forces soon overwhelmed the English, whose King had fled to Normandy. Sweyn reigned but briefly though as he died in 1014 at Gainsborough in Lincolnshire as a result of falling from his mount. It is romantically proposed that he fell as a result of an hallucination that he was in single combat with his most hated of enemies, Edward.

Sveyn I Harldsson, Forkbeard, King of Denmark, King of England

Sveyn (Swein) was born in Denmark in 965. He was the son of Harald
II Bluetooth Gormsson,
King of Denmark and Gyrid Olafsdottir

King of Denmark, 985-1014. He made an expedition against England and in 994
extorted a large amount of tribute money. Following a massacre of Danes in
England in 1002, he conducted a further series of raids and in 1013 led an
invasion to effect a permanent conquest. The fall of London and the flight of
the English King Ethelred to Normandy made Sweyn the master of England in
1014. After his death, the English throne was eventually passed to his son
Canute II in 1016. Sweyn "died suddenly" at Gainsborough.

Sweyn I of Denmark
From Wikipedia, the free encyclopedia

Sweyn I Forkbeard
King of Denmark, England, and Norway

Reign 986-February 3, 1014 (Denmark)
999- February 3, 1014 (Norway)
1013-February 3, 1014 (England)
Born c. 960
Denmark
Died February 3, 1014
England
Buried Roskilde Cathedral
Consort Gunhild[1](Gunhild of Wenden, Sigrid the Haughty ???)
Father Harald Bluetooth
Mother Gunhilde

Sweyn I Forkbeard, in the Anglo-Saxon Chronicles, also known as Swegen and Tuck, (Old Norse: Sveinn Tjúguskegg, Norwegian: Svein Tjugeskjegg, Swedish: Sven Tveskägg; Danish: Svend Tveskæg, originally Tjugeskæg or Tyvskæg), (c. 960 – February 3, 1014), was king of Denmark and England, as well as parts of Norway. He was a Viking leader and the father of Canute the Great. On his father Harald Bluetooth's death in late 986 or early 987, he became King of Denmark; in 1000, with allegiance of the Trondejarl, Erik of Lade, he was ruler over most of Norway. After a long effort at conquest, and shortly before his death, in 1013 he became King of England. For the last months of his life, he was the Danish sovereign of a North Sea empire, which only his son Cnut was to rival in northern Europe.

Contents [hide]
1 Forkbeard's Cognomen
2 The Church and Currency
3 Life and Legacy
4 Ruler of England
5 Religion
6 Family tree
7 References
8 In literature
9 External links
10 See also

[edit] Forkbeard's Cognomen
Sweyn Forkbeard's nickname, which was probably used during his lifetime, unlike many royal nicknames, refers to the habit of dividing his beard on the middle. This was fashionable at the time, particularly in England, where Sweyn may have picked up the idea.[citation needed]

[edit] The Church and Currency

One of Sweyn's coins. The inscription reads, "ZVEN REX DAENOR", which translates as, "Sweyn, king of Danes"On the northern edges of the relatively recent domain known as the Holy Roman Empire, with its roots in Charlemagne's conquests hundreds of years prior to Sweyn's time, Sweyn Forkbeard had coins made with an image in his likeness. The Latin inscription on the coins produced read, "ZVEN REX DAENOR", which translates as, "Sweyn, king of Danes".[2]

Sweyn's father, Harald Bluetooth, was the first of the Scandinavian kings to officially accept Christianity, in the early or mid-960s. According to Adam of Bremen, an 11th century historian, Harald's son Sweyn was baptised Otto, paying tribute to the German king Otto I[3] who was the first Holy Roman Emperor. Forkbeard is never known to have officially made use of this Christian name though. He did not use it on the coins he proudly sent forth, and when he was given the English crown by the Witenagomot of Anglo-Saxon nobles, in 1013, he took the crown as king Sweyn[citation needed].

[edit] Life and Legacy
Many details about Sweyn’s life are contested. There is an ongoing dispute among scholars over the extent of trust historians may place in the various, too often contradictory, accounts of his life given in the sources from his era of history, such as the Anglo-Saxon Chronicle, Adam of Bremen's Gesta Hammaburgensis Ecclesiae Pontificum, and the Heimskringla, a 13th century work by Icelandic author Snorri Sturluson.[4] Contrary accounts of Sweyn's later life also appear in the Encomium Emmae, an 11th century Latin encomium in honour of his son king Cnut's queen Emma, of Normandy, along with Chronicle of World and English History by Florence of Worcester, another 11th century author.

The Battle of Svolder. Painting by Otto Sinding (1842-1909).
The map shows the division of Norway after the Battle of Svolder according to Heimskringla. Eirik Hákonarson ruled the purple area as a fiefdom from, Sweyn Forkbeard. The yellow area was, under Sveinn Hákonarson, his half-brother, held as a fief of Olof Skötkonung, the Swedish king. The red area was under direct Danish control, with Sweyn ruling it as a Danish extension.Some historians, such as Lauritz Weibull, have argued that Sweyn’s wife described in the sagas - Swedish dowager queen Sigrid the Haughty- is purely fictional, whereas others have accepted her existence on the evidence of the Norse sagas. Weibull's conclusion is shared by Den Store Danske Encyklopædi which identifies the queen as Gunhild.[1] In some of the old sources, such as the Jómsvíkinga saga, Sweyn appears as an illegitimate son of Harald Bluetooth, raised by the legendary Jomsviking and jarl of Jomsborg, Palnatoke. Sweyn is also depicted as a rebellious son, who lead an uprising against his father, in 987, and chased him out of the court, forcing him to abandon his kingdom. Harald apparently spent the rest of his days with the Slavs, in Wendland,[5] within modern-day Germany.

Many negative accounts build on Adam of Bremen's writings; Adam is said to have watched Sweyn and Scandinavia in general with an "unsympathetic and intolerant eye" according to some scholars.[6] Adam accused Forkbeard of being a rebellious pagan who persecuted Christians, betrayed his father and expelled German bishops from Scania and Zealand. According to Adam, Sweyn was therefore sent into exile by his father's German friends and deposed in favor of king Eric the Victorious of Sweden, whom Adam wrote ruled Denmark until his death in 994 or 995. Historians generally have found problems with these claims Adam made, such as that Sweyn was driven into exile in Scotland for a period as long as fourteen years. As many scholars point out, he built churches in Denmark throughout this period, such as Lund and Roskilde, while he led Danish raids against England too.[7]

[edit] Ruler of England
According to the chronicles of John of Wallingford, Sweyn was involved in raids against England during 1002-1005, 1006-1007, and 1009-1012, to revenge the St. Brice's Day massacre of England's Danish inhabitants in November 1002, a massacre often seen as large-scale ethnic cleansing of the Danes in England orchestrated by Ethelred the Unready. Sweyn is thought to have had a personal interest in these raids due to his sister, Gunhilde, being amongst the victims, according to Mike Ashley, in British Monarchs: "Probably his [Ethelred's] worst decision was the St. Brice's day massacre on 13 November 1002...he ordered the killing of every Dane who lived in England, except the Anglo-Danes in the Danelaw. The massacre brought back to English shores the Danish commander Swein, whose sister and brother-in-law had been killed in the massacre".[8]

According to Michael Lapidge, in "Swein Forkbeard" (The Blackwell Encyclopaedia of Anglo-Saxon England), Sweyn was active in Wessex and East Anglia in 1003-1004, but a 1005 famine forced him to return home.[9]

Sweyn and the Jomsvikings at the funeral of his father Harald BlatandSome scholars have argued that Sweyn's participation may have been prompted by his state of impoverishment, after having been forced to pay a hefty ransom, and that he was in need of the income from the raids.[7] He acquired massive sums of Danegeld through the raids, and in 1013, he is reported to have personally led his forces in a full-scale invasion.[10]

The contemporary Peterborough Chronicle (also called the Laud Manuscript), one of the Anglo-Saxon Chronicles, states that "before the month of August came king Sweyn with his fleet to Sandwich. He went very quickly about East Anglia into the Humber's mouth, and so upward along the Trent till he came to Gainsborough. Earl Uhtred and all Northumbria quickly bowed to him, as did all the people of Lindsey, then the people of the Five Boroughs. He was given hostages from each shire. When he understood that all the people had submitted to him, he bade that his force should be provisioned and horsed; he went south with the main part of the invasion force, while some of the invasion force, as well as the hostages, were with his son Canute. After he came over Watling Street, they went to Oxford, and the town-dwellers soon bowed to him, and gave hostages. From there they went to Winchester, and the people did the same, then eastward to London."[11]

But the Londoners are said to have destroyed the bridges that spanned the river Thames ("London Bridge is falling down"), and Sweyn suffered heavy losses and had to withdraw. The chronicles tells that "king Sweyn went from there to Wallingford, over the Thames to Bath, and stayed there with his troops; Ealdorman Aethelmaer came, and the western Thegns with him. They all bowed to Sweyn and gave hostages."

London had withstood the assault of the Danish army, but the city was now alone, isolated within a country which had completely surrendered. Sweyn Forkbeard was accepted as King of England following the flight to Normandy of King Ethelred the Unready in late 1013. With the acceptance of the Witan, London had finally surrendered to him, and he was declared king on Christmas day.

Sweyn was based in Gainsborough, Lincolnshire, and began to organize his vast new kingdom, but he died there on February 3, 1014, having ruled England unopposed for only five weeks. His embalmed body was subsequently returned to Denmark, to be buried in the church he built in Roskilde.[12] He was succeeded as King of Denmark by his elder son, Harald II, but the Danish fleet proclaimed his younger son Canute king. In England, the councillors had sent for Æthelred, who upon his return from exile in Normandy in the spring of 1014 managed to drive Canute out of England. However, Canute returned to become King of England in 1016, while also ruling Denmark, Norway, parts of Sweden, Pomerania, and Schleswig.

[edit] Religion
Adam of Bremen's writings regarding Sweyn and his father may have been compromised by Adam's desire to emphasize Sweyn's father, Harald, as a candidate for sainthood, and he claims that Sweyn, who was baptized along with his father, was a heathen. This may have been true, as much of Scandinavia was pagan at the time, though there is no data to corroborate the assertion. German and French records support that Harald Bluetooth was baptized.

According to Adam, Sweyn was punished by God for supposedly leading the uprising which led to king Harald's death, and had to spend "fourteen years" abroad - perhaps a Biblical reference from an ecclesiastical writer. Adam purports that Sweyn was shunned by all those with whom he sought refuge, but was finally allowed to live for a while in Scotland. The Scottish king at the time was apparently known in Europe as a heathen and a murderer, and Adam's intention is obviously to show that Sweyn belonged with heathens and murderers and was not fit to rule a Christian country. He only achieves success as a ruler once he accepts Christ as his saviour.

Sweyn was tolerant of paganism while favoring Christianity, at least politically. By allowing English ecclesiastical influence in his kingdom, he was purposely spurning the Hamburg-Bremen archbishop, and since German bishops were an integral part of the secular state, Sweyn's preference for the English church may thus have been a political move to preempt any threat against his independence posed by the German kings.[13] However, contrary to Adam's writings, he does not appear to have reestablished paganism; there is no evidence of a reversion to pagan burial practices during Sweyn's reign.[14] Whether King Sweyn was a heathen or not, he did enlist priests and bishops from England rather than from Hamburg[13] and this may have given Adam of Bremen further cause to dislike him. It also may have been because there were ample converted priests of a Danish origin from the Danelaw in England, while Sweyn really had few connections to Germany or its priests.

Sweyn must have known that once the Archbishop of Hamburg-Bremen gained influence in Denmark, the German Emperor Otto II would not be far behind; his Slavic neighbours to the south-east had all but been under an annex of Germany once Otto's father Otto I had divided their lands into Bishoprics and put them under the "care" of the Holy Roman emperor. Sweyn may have envisaged the same happening to his own territory.

[edit] Family tree
Harald Bluetooth Mieszko Dubrawka William Spro

Sweyn Gunhilda Gunnora Richa

Aelgifu of Northampton Canute Emma of Normandy Ethelred the Unready Aelflaed, 1st wife Richard Judi

Sweyn Knutsson Harold Harefoot Gunhilda of Denmark Alfred Aetheling Edmund II Ealdgyth Robert Herle

Gytha Thorkelsdóttir+ Godwin, Earl of Wessex Harthacanute Edward Agatha William Matil

Sweyn Harold II Tostig Edith Edward the Confessor Edgar Ætheling Cristina

Gyrth, Gunnhilda, Aelfgifu, Leofwine & Wulfnoth Malcolm Margaret

Other children Edith of Scotland Henry

+Said to have been a great-granddaughter of Canute's grandfather Harald Bluetooth, but this was probably a fiction intended to give her a royal bloodline.

[edit] References
^ a b Den Store Danske Encyklopædi identifies the consort of Sweyn I as Gunhild, and considers the Sigrid the Haughty of the sagas to be based on her, but predominantly a work of "complete fiction". She subsequently married Sweyn II, who later divorced her on orders from the church, since both of them were grandchildren of the Slavic consort of Eric the Victorious of Sweden. Source: Den Store Danske Encyklopædi, CD-ROM edition, entries Gunhild and Sigrid Storråde.
^ Ministry of Foreign Affairs of Denmark (2006). Coinage in Denmark. Official web site. Retrieved 12 Oct. 2006
^ Adam of Bremen Gesta II.3. Ed. Schmeidler, trans. Tschan, pg. 56
^ Howard, Ian, Swein Forkbeard’s Invasions and the Danish Conquest of England, 991– 1017. first edn., Woodbridge&Boydell (2003), ISBN 0-85115-928-1.
^ "Sweyn I" (2006). In Encyclopædia Britannica. Retrieved October 12, 2006, from Encyclopædia Britannica Online.
^ Sørensen, M. P. (2001). "Religions Old and New". The Oxford Illustrated History of the Vikings. Ed. P. H. Sawyer. Oxford University Press (2001), pg. 202
^ a b Lund, Niels (2001). "The Danish Empire and the End of the Viking Age". The Oxford Illustrated History of the Vikings. Ed. P. H. Sawyer. Oxford University Press, 2001, p. 167-181. ISBN 0-19-285434-8.
^ Ashley, Mike, British Monarchs; A complete genealogy, gazeteer and biographical Encyclopaedia of the Kings and Queens of Britain, Robinson Publishing (1998) p.483
^ Lapidge considers it uncertain whether Sweyn actually supported the raid of 1006-1007 and the raid led by Thorkell the Tall in 1009-1012, commenting that "whatever the case, he was quick to exploit the disruption caused by Thorkell's army." (p.467).
^ Hunter Blair, Peter (2003). An Introduction to Anglo-Saxon England. Cambridge University Press, 2003. ISBN 0-521-53777-0.
^ The Anglo-Saxon Chronicle. Everyman Press: London, 1912. Translation by James Ingram (London, 1823) and J.A. Giles (London, 1847). Online Medieval and Classical Library Release #17. Retrieved 12 Oct. 2006.
^ Lapidge, Michael (2001). "Swein Forkbeard". In The Blackwell Encyclopaedia of Anglo-Saxon England. Ed. Michael Lapidge, John Blair, et al. Blackwell Publishing: London, 2001, p.437. ISBN 0-631-15565-1.
^ a b Lund, Niels (1986). "The armies of Swein Forkbeard and Cnut: leding or li(th)" Anglo-Saxon England 15 (1986), p. 39-40.
^ Peter Sawyer (1987). "The process of Scandinavian Christianization in the tenth and eleventh centuries". In The Christianization of Scandinavia, Birgit Sawyer, et al, ed. (Kungälv: Viktoria Bokforlag, 1987), p. 80.

[edit] In literature
Lund, Niels (1997). Harald Blåtands Død (The Death of Harold Bluetooth). Roskilde Museum's publishing house, Denmark 1997.
Ashley, Mike (1998). British Monarchs. Robinson Publishing, 1998.

[edit] External links
Northvegr (Scanidinavian) - A History of the Vikings (Search)
Vikingworld (Danish) - Swein Forkbeard (Svend Tveskæg)

[edit] See also
Sweyn Forkbeard
Born: c. 960 Died: February 3, 1014
Regnal titles
Preceded by
Harald I/III King of Denmark
985/986-1014 Succeeded by
Harald II
King of Norway
985/986-995
(Håkon Jarl was de facto ruler) Succeeded by
Olaf Trygvasson
Preceded by
Olaf Trygvasson King of Norway
1000-1014
with Eiríkr Hákonarson
Sveinn Hákonarson Succeeded by
Olaf the Saint
Preceded by
Ethelred II King of England
1013-1014 Succeeded by
Ethelred II

Sveyn I Harldsson, Forkbeard, King of Denmark, King of England

Sveyn (Swein) was born in Denmark in 965. He was the son of Harald
II Bluetooth Gormsson,
King of Denmark and Gyrid Olafsdottir

King of Denmark, 985-1014. He made an expedition against England and in 994
extorted a large amount of tribute money. Following a massacre of Danes in
England in 1002, he conducted a further series of raids and in 1013 led an
invasion to effect a permanent conquest. The fall of London and the flight of
the English King Ethelred to Normandy made Sweyn the master of England in
1014. After his death, the English throne was eventually passed to his son
Canute II in 1016. Sweyn "died suddenly" at Gainsborough.

Sveyn I Harldsson, Forkbeard, King of Denmark, King of England

Sveyn (Swein) was born in Denmark in 965. He was the son of Harald
II Bluetooth Gormsson,
King of Denmark and Gyrid Olafsdottir

King of Denmark, 985-1014. He made an expedition against England and in 994
extorted a large amount of tribute money. Following a massacre of Danes in
England in 1002, he conducted a further series of raids and in 1013 led an
invasion to effect a permanent conquest. The fall of London and the flight of
the English King Ethelred to Normandy made Sweyn the master of England in
1014. After his death, the English throne was eventually passed to his son
Canute II in 1016. Sweyn "died suddenly" at Gainsborough.

Sveyn I Harldsson, Forkbeard, King of Denmark, King of England

Sveyn (Swein) was born in Denmark in 965. He was the son of Harald
II Bluetooth Gormsson,
King of Denmark and Gyrid Olafsdottir

King of Denmark, 985-1014. He made an expedition against England and in 994
extorted a large amount of tribute money. Following a massacre of Danes in
England in 1002, he conducted a further series of raids and in 1013 led an
invasion to effect a permanent conquest. The fall of London and the flight of
the English King Ethelred to Normandy made Sweyn the master of England in
1014. After his death, the English throne was eventually passed to his son
Canute II in 1016. Sweyn "died suddenly" at Gainsborough.

Date of residence: 986
Place of residence: Konge af Danmark
Konge i Danmark 986-1014. Han vandt herred?mmet over Norge ca. 1002
efter at han sammen med Erik Jarl og Kong Olof af Sverige besejrede
Olaf Trygvesen i slaget ved Svold. Han foretog mange togter til
England og erobrede det meste af dette land 1013. Det antages, at han

anlagde vikingeborgene Aggersborg, Trelleborg, Fyrkat og Nonnebakken.

Om Svend er s?n af Tove eller af en frille, er ganske uvist. Efter at

have slet faderen omkring 986 bliver Svend konge i Danmark, fra 1002

tillige i Norge og fra 1013 endelig ogs¯ i England. Svends omd?mme
iflg kirkelig tradition er d¯rligt, men dette skyldes nok, at han
gjorde kraftig modstand mod at give sig ind under Bremer-kirken, hvis

organisation bryder sammen efter den handlekraftige ?rkebiskop
Adaldags d?d i 988. Tv?rtimod indkaldte han pr?ster og munke fra
England. 988 udstedes et nyt privillegiebrev til bisperne i ¯rhus,
Ribe, Schleswig og Odense: De m¯ bos?tte sig hvor de vil i det tyske
rige - s¯ Svend m¯ have smidt dem p¯ porten. Omkring ¯rtusindskiftet
var der tilbage i Danmark kun bispen i Ribe, Odinkar, der var i slgt

med kongehuset, men som havde fet en fuld kirkelig uddannelse b¯de i

England, Frankrig og Bremen. Han var energisk og fik samlet alle
bispestolene i Danmark under sig. Svends v?sentlige virke l¯ i
England, som det lykkedes ham endeligt at erobre i 1013. Under de
mange kampe blev vikingeh?rene flere gange k?bt bort med 'daneg?ld' i

stadig st?rre bel?b, i 1005/6 s¯ledes ca 10 tons s?lv. Svend var dog
ogs¯ hjemme, bla for at klare de politiske stridigheder med kong Olav

Trygveson af Norge. Det endte med slaget ved Svold i ¯r 1000, hvor
Svend i en forenet fl¯de med Erik jarl af Norge og Olov Skötkonung af

Sverige slog Olav Trygvesons fl¯de, og hvor denne blev dr?bt. Svolds
beliggenhed er ikke lokaliseret, m¯ske ligger den i n?rheden af
Rügen, m¯ske er det Ven i ?resund. Svend var gift et par gange og
havde sandsynligvis nogle friller.
Fra Steen Thomsens database dec 1997
Toke Palnatoke Palnesens plejeson

Konge af England 1013 - 1014

Tveskæg (d. 1014), konge af Danmark efter at han i 980erne havde forjaget sin fader, Harald 1. Blåtand til Venden, hvor denne døde senest 987. Efter i slaget ved Svold omkring år 1000 at have besejret nordmændene stod Svend som Nordens førende konge, og han satte derefter for alvor gang i vikingetogterne til England. Omkring 1013 havde han fast greb om et stort landområde i det nordøstlige England, hvori York var hovedbyen. Her døde han i 1014; men hans lig blev siden ført tilbage til Danmark.
(Kilde: www.kongehuset.dk)

Alias: /Forkbeard/

Svend Tveskjæg (Tjugeskjæg), -1014, Konge i Danmark
og England, var en Søn af Kong Harald Blaatand og hans vendiske
Dronning Gunhild, der vist ogsaa hed Tove; efter den samtidige
tyske Kejser fik han tillige Navnet Otto, hvorfor han stundum
findes kaldt Svend-Otto. Mellem S. og Faderen kom det til Splid,
da S. stillede sig paa de mange danskes Side, som ønskede en
djærvere Optræden udad til og en fornyet Vikingetid. Harald
maatte til sidst flygte til Jomsborg, hvor han, efter at være saaret
paa et Togt mod Sønnen, døde (o. 986). S., der var afholdt af
Hæren, blev hyldet overalt i Danmark, men Jomsborgerne vare
ham fremdeles fjendske, og Høvdingen Sigvalde (XV, 586) fangede
i Grønsund ved List Kongen, som maatte løskjøbe sig for en stor
Sum Guld og Sølv, de danske Kvinder ofrede deres Smykker for
at frigjøre den yndede Konge fra Fangenskabet. S. deltog i de
danskes Togter paa England -- 994 anførte han og Olaf Tryggvesen
i Forening en stor Flaade --, men hans hyppige Fraværelse
lokkede Sveriges Konge Erik Sejersæl til et Togt til Danmark, og
det lykkedes denne for nogen Tid at vinde Landet, indtil S. paa
ny erobrede det tilbage. Nogle Runestene i Hedebyegnen, rejste
over 2 af S.s Krigere, som faldt, «da Kæmper sade om (belejrede)
Hedeby», sigte mulig til disse Kampe. Efter at S. havde forstødt
sin første Hustru, Gunhild (VI, 304), og hjemsendt hende til Polen,
ægtede han Sigrid Storraade, Kong Erik Sejersæls Enke (XV, 575),
der hidsede ham til Kamp mod Kong Olaf Tryggvesen, som uden
S.s Samtykke havde ægtet hans Søster Thyre. I Forening med
den svenske Kong Olaf Skotkonge og Erik Jarl overfaldt han Olaf
ved Svold i Venden, og i Kampen omkom den norske Konge.
Norge deltes derefter imellem Sejerherrerne, og S. fik som sin Del
største Parten af det søndenfjældske Norge; nogle af Fylkerne gav
S. i Forlening til Erik Jarl.

Imidlertid fortsattes de danskes Togter til England, og efter
at Kong Æthelred grumt havde ladet de i England bosatte danske
myrde (1002) -- mellem de dræbte vare S.s Søster Gunhild og
hendes Ægtefælle Pallig --, førte S. og hans Høvdinger paa
fortsatte Togter store Flaader der over, som bragte Folket i den
største Nød og tvang det til at betale overordentlige Løsesummer.
Tiden kom snart, da det splittede og udmattede engelske Rige
endelig kunde erobres, og i Sommeren 1013 førte S. og hans Søn
Knud en glimrende udrustet Flaade over Havet. Hurtig var
Landet betvunget, og den usle Kong Æthelred flygtede til
Normandiet. Under et Ophold i Gainsborough ved Lincoln blev
imidlertid S. syg; han døde 3. Febr. 1014. Angelsaxerne rejste sig
paa ny, og Knud maatte forlade Landet. Da S.s Lig eftersøgtes,
reddede nogle engelske Kvinder det til York, senere førtes det til
Roskilde og begravedes i Trefoldighedskirken.

Af Adam af Bremen og enkelte danske Kilder skildres S.
med mørke Farver som den, der var plettet af Oprøret mod
Faderen og først sent bøjede sig ind under Kristendommen.
Vesterlandske Kilder og Sagaerne betragte ham dog paa en retfærdigere
Maade og stille ham i et helt andet Lys. S. var fremfor alt
Kriger og Viking, tapper, foretagsom og udholdende, ofte var han
grum i sin Adfærd, men besad samtidig Evne til at vinde sine
Modstandere, Lethed ved at finde Forbundsfæller og en afgjort
Styrerdygtighed; han var rundhaandet og vennesæl mod den
Krigerskare, som samlede sig om ham, og han havde Sans for
Digtekunst. Hans Iver for Kristendommen var ikke saa brændende,
som man saa den hos Faderen eller hos Sønnen Knud, men sin
Gudsfrygt viste han ved at lade flere Kirker bygge og give Gods
til Præsternes Underhold; det var ham imod, at den danske Kirke
skulde staa under Bremens Ærkebisp, hvorfor han især kaldte
Englændere, foruden indfødte danske, til Virksomhed i Kirkens
Tjeneste. Paa Grund af sit kløftede Skjæg havde S. faaet Tilnavnet
Tjugeskjæg (af tiughæ, en Høtyv). S. havde i Ægteskabet med
Gunhild Sønnerne Harald (VII, 73) og Knud (IX, 257) samt nogle
Døtre, saaledes Gyda, gift med Erik Jarl; med Sigrid havde han
kun Døtre, af hvilke Estrid (IV, 603), gift med Ulf Jarl, er mest
bekjendt.

A. D. Jørgensen, Den nord. Kirkes Grundlæggelse S. 285. 299 ff. 387ff.
404 ff. 428 ff.
Freeman, The Norman conquest I.
Steenstrup, Normannerne III.
Stephen, Dictionary of national biography LV.

Johannes C. H. R. Steenstrup.

From Wikipedia, the free encyclopedia.
Sweyn Forkbeard
Rank: 16th
Ruled England: December 25, 1013-February 2, 1014
Ruled Denmark: 985-February 2, 1014
Predecessor: Ethelred II,
Harald Bluetooth, and Harald II
Date of Birth: 960
Place of Birth: Denmark
Wife: Gunhilda
Buried: Roskilde Cathedral
Date of Death: February 2, 1014
Parents: Harald Bluetooth and Gunhild
Sweyn I "Forkbeard" (actually Svein Otto Haraldsson; in Danish, SvendTveskæg, originally Svend Tjugeskæg or Tyvskæg) (circa 960 - February3, 1014). Sveyn I succeeded his father Harold I as king of Denmark,probably in late 986 or early 987. Following the battle of Swold inthe year 1000, and the death of Norway's king Olaf I, Sweynestablished Danish control over a part of Norway. The year of hisbirth is unknown, but he had almost certainly been born when hisfather accepted Christianity, probably around 960, and he (Sweyn) wasgiven the Christian name Otto after the German emperor. Afterparticipating in a Norwegian-led raid against England in 994-995,Sweyn embarked on a series of full-scale invasions (1003-1005,1006-1007, 1009-1012 and 1013) following the St. Brice's Day massacreof England's Danish inhabitants (November 1002). In 1013 the kinghimself led the Danish fleet in a full-scale invasion, and the Daneslanded at Sandwich and turned towards London. But the Londoners aresaid to have destroyed the bridges that spanned the river Thames("London Bridge is falling down"), and Sweyn suffered heavy losses andhad to withdraw. He then led his army far into the old Danelawterritory north of Humber and the inhabitants hailed him as their kingwith barely a drop of blood spilled along the way. One by one, thenorthern kingdoms fell to Sweyn Forkbeard, and then the southernkingdoms followed suit, until London was alone, isolated in a countrywhich had completely surrendered. Sweyn Forkbeard was finally acceptedas the King of England following the flight to Normandy of kingEthelred the Unready in late 1013.

Sweyn died at Gainsborough in Lincolnshire, having ruled Englandunopposed for only five weeks, and his body was returned to Denmark.He was succeeded as King of Denmark by his elder son, Harold II; theDanish fleet proclaimed his younger son Canute the Great as King ofEngland, but they and he returned to Denmark, with Ethelred beingrestored. Later, Canute ruled in Denmark, England, Norway and someparts of northern Germany.

Hans ægteskab med Gunhild af Polen er sikkert nok. Sigrid af Sverige er
usikker, men det vides med nogenlunde sikkerhed, at han havde flere døtre
med flere friller.
[Enc. Brit.] Sweyn was king of England 1013-1014, and also king of
Denmark.

[Jeremiah Brown.FTW]

[from Ancestry.com 139798.GED]
Svend I (known in England as Sweyn) Forkbeard was King of England in the autumn of 1013 and King of Denmark about 985. He had two sons: Harald II Svendsen, King of Denmark on 3 February 1014; and Knud (Cnut or Canute) I, "The Great", King of England and Denmark in 1019, also King of Norway 1028, Lord of Norse Colonies, Overlord of the Scots, King of Dublin (?).

#Générale##Générale#Svend I Haraldsson à la barbe fourchue
s:Koch ; GB ; ds02.98 ; ds02.106 ; Auréjac ; FMG/East-Anglie

note couple : #Générale#s:ds02.97 et 120

inhumation : Roeskild Danemark Cathédr

#Générale#Profession : Roi de Danemark du 1er Novembre 986 à 987 puisde 1000 à1014, Roi d'Angleterre de 1013 à 1014.

{geni:about_me} http://videnskab.dk/kultur-samfund/retsmediciner-svend-tveskaeg-gav-dodelig-sygdom-videre-til-en-raekke-danske-konger

==Sweyn I Forkbeard==
==Svend I Tveskæg==

==Links:==
*[http://thepeerage.com/p10242.htm#i102418 The Peerage]
*[http://www.geneall.net/W/per_page.php?id=220783 Geneall]
*[http://www.danmarkskonger.dk/king3.htm Kings of Denmark]
*'''Wikipedia:''' [http://en.wikipedia.org/wiki/Sweyn_Forkbeard English ] [http://da.wikipedia.org/wiki/Svend_Tvesk%C3%A6g Dansk]
*[http://danmarkshistorien.dk/perioder/vikingetiden-ca-800-1050/england-svend-tveskaeg-og-knud-den-store/ Danmarkshistorien.dk] In Danish
*'''King of Denmark''' Reign 986 – 1014
>''' Predecessor''' [http://www.geni.com/people/index/5473882692080138743 Harald Bluetooth] ''' Successor''' [http://www.geni.com/people/index/6000000011747472962 Harald II Sveinsson]
*'''King of Norway''' Reign986 - 995 + 999 – 1014
>'''Predecessor''' [http://www.geni.com/people/index/5473882692080138743 Harald Bluetooth] - [http://www.geni.com/profile/index/6000000003867333182 Olav I Tryggvason] '''Successor'''[http://www.geni.com/profile/index/6000000003867333182 Olav I Tryggvason] - [http://www.geni.com/people/index/6000000001200091331 Saint Olaf]
*'''King of England''' Reign 1013 – 1014
>'''Predecessor''' [http://www.geni.com/people/index/6000000000769899901 Æthelred the Unready] '''Successor''' [http://www.geni.com/people/index/6000000000769899901 Æthelred the Unready]

Swen I Widłobrody

Danish king from 986 and an English king from 1013. Norwegian King in 1002.
Both Sven and Sigrid had been previously married.

852677890. Kong Svend I Haraldsson TVESKJEGG av Danmark og England was born about 963.(19078) He was a Konge in 987 in Danmark og England. (19079) Like før sin død (1013) også konge av England. Han var i år 1000 også konge av Norge He died on 3 Feb 1014 in Gainsborough, England.(19080) Konge fra 986-1014 He was married to Dronning Sigrid Toftesdtr STORRAADE av Sverige

Hans ægteskab med Gunhild af Polen er sikkert nok. Sigrid af Sverige er usikker, men det vides med nogenlunde sikkerhed, at han havde flere døtre med flere friller

Data From Lynn Jeffrey Bernhard, 2445 W 450 South #4, Springville UT 84663-4950
email - (XXXXX@XXXX.XXX)

Alias: "Forkbeard" King of /Denmark/

OCCUPATION: Konge i Danmark 985-1014

BIRTH: (Tveskæg)
DEATH: 1014

Ladejarlene Eirik og Svein styrte landet på vegne av danskekongen, men stormenn i ulike landsdeler hadde også stor makt. Tanken om et rikskongedømme lå i dvale. Kristningen av Norge ble drevet av noen få misjonærer, men ikke av kongemakten. På Ringerike vokste en ung mann opp sammen med sin mor og stefar. Olav den hellige kunne bli en helt vanlig norsk småkonge, men det skulle gå annerledes.

Olav den hellige var sønn av Åsta Gudbrandsdatter og Harald Grenske. Harald Grenske skal ha vært sønnesønns sønn av Harald Hårfagre. Olav vokste opp hos sin stefar Sigurd Syr på Ringerike.

Ifølge sagaene dro han på vikingeferd som 12-åring, og herjet Østersjøen, danskekysten og Nederlandene.

Olav 2 Haraldsson, den hellige, 9951030.
Konge 10151028.
Sønn av Åsta Gudbrandsdatter og Harald Grenske.
Falt på Stiklestad i 1030.
Under dansk førerskap dro han til England med en vikingehær, og gikk senere til kong Ethelred 2s tjeneste. I 1015 dro han til Norge, der han først jaget Eirik jarls sønn Håkon ut av landet, for senere å bekjempe Norges fremste høvdinger, Svein Håkonsson jarl, Einar Tambarskjelve og Erling Skjalgsson i sjøslaget ved Nesjar i 1016. Samme år ble han tatt til konge ved Øretinget.

Paul Ottar Haga spiller Olav den hellige i Stiklestadspelet. Foto: Gorm Kallestad / SCANPIX
- Han fikk en karriere som kan minne litt om den Olav Tryggvason hadde. Han involverte seg i de danske vikingangrepene i England, og etablerte en maktposisjon der. Han kom tilbake til Norge i 1015, av uvisse årsaker, og bygde opp en posisjon som kunne virke forstyrrende for danskekongen, forteller professor i historie, Claus Krag.

Helgen
Olav den hellige er en av de mest kjente kongene i Norge. Han ble helgen etter slaget på Stiklestad, og gjorde en viktig innsats for etableringen av den norske kirken.

- Sammen med sin medhjelper, Grimkjell, holdt han et stort riksmøte på Moster i Sunnhordaland, der han fikk drevet gjennom en rekke beslutninger som hadde med kirken å gjøre.

Etter dette tingmøtet fikk Norge trolig en riksomfattende kirkeorganisasjon med kirker og prester og en kristen rettsordning. Det ble også lagt ned forbud mot annen religionsvirksomhet.

Han var født på Ringerike, og var sønn av Harald Grenske, og dermed tippoldebarn av Harald Hårfagre på farssiden. Hans mor var Åsta Gudbrandsdatter.

Harald Grenske døde da Åsta gikk gravid med Olav. Hun giftet seg senere med Sigurd Syr, som var en fredelig mann som likte bondeyrket sitt. Han var en rolig, sindig mann, klok og lovkyndig. Olav vokste opp på storgården hans.

Snorre Sturlason skildrer ham slik: ±Han ble snart en kjekk kar. Han var vakker å se til, middels høy av vekst. Han var svært tettvoksen, hadde store krefter, lysebrunt hår, bredt ansikt, lys hud og rødlett ansikt. Han hadde usedvanlige gode øyne, de var vakre og så kvasse at en kunne bli redd for å se ham i øynene når han ble sint. Olav var svær i idretter og kunne mange ting. Han var god til å skyte med bue og siktet godt. Han kastet spyd bedre enn de fleste, var hendig og hadde et sikkert øye for all slags håndverk. Han ble kalt Olav Digre. (Det norrøne ordet kan bety tykk eller grovbygd, mest sannsynlig det siste, siden han selv likte dette tilnavnet). Han talte djervt og kvikt, var tidlig voksen i alle ting, både i styrke og vett, og alle frender og kjenninger var glade i ham. Han var ærekjær i leik, ville alltid være den første.»

Han hadde ikke så godt forhold til stefaren. Trolig var Olav veldig klar over den slekten han kom fra, og så litt ned på Sigurd Syr som var en slik ivrig bonde.

[rediger] Oppvekst og impulser fra utlandet
11 år gammel dro Olav på sitt første vikingtokt. Med aner fra Hårfagre-ætten hadde han både villskap, griskhet, hevnlyst, grusomhet og et lettferdig forhold til kvinner, men også mer positive egenskaper som evnen til å organisere, styre og samle. Alt dette er egenskaper som gjorde at han likte livet som viking. Som tenåring dro han på tokt i Austerveg. Først noen år i Østersjølandene, deretter møtte han en jomsviking i Danmark som het Torkjell Høge, som han slo seg sammen med. Deretter herjet de sammen i England. De forsøkte å ta London, og i 1011 tok de Canterbury.

Olav så det som sitt kall å samle Norge til ett rike, slik som hans forfar Harald Hårfagre i stor grad greide. På vei hjemover - etter en snartur nedom Spania og Karlså (sannsynligvis dagens Cadiz) - overvintrer han hos hertug Richard II av Normandie (1013-1014) (Frankrike). Denne regionen hadde normannerne (norske og danske vikinger) erobret i 881, og de fikk beholde området i lovnad mot å ikke angripe resten av landet. De skulle også forsvare landet mot fremmede makter.

Her fikk Olav mange kristne impulser. Hertugen selv var en ivrig kristen, og normannerne var også kristnet. Siden Olav knapt hadde bodd hjemme, hadde han også liten tilknytning til Åsatroen, noe som nok gjorde ham mer åpen for disse impulsene. Han lot seg etterhvert døpe i Rouen (hovedstaden i Normandie). Under tiden sin her hørte han mange historier om gamle hendelser og helter, og særlig én gjorde inntrykk på ham - Karl den Store (Karla-Magnus) (ca. år 800). Han ble i stor grad Olavs forbilde som konge. Olavs sønn fikk navnet Magnus av Sigvat Skald, oppkalt etter Karla-Magnus.

På vei mot Norge dro Olav innom England. I 1014 hjalp han anglo-sakserkongen Adalred II med å gjenvinne London fra danene, og rev i den anledning ned London bro. Den engelske barnereglen ±London Bridge is falling down» kan ha sin rot i denne hendelsen. Olav ble rikt belønnet av Adalred for hjelpen. Han la igjen langskipene her, og reiste videre med handelsskip. Dette var høsten 1015.

[rediger] Tilbake til Norge
Olav kom da til et politisk og religiøst splittet Norge. Etter Olav Tryggvasons død ved slaget ved Svolder ble landet delt mellom seierherrene: danskekongen, svenskekongen og ladejarlene. I tillegg var Norge i stor grad et ættesamfunn. Man tjente da først og fremst familien, som ble styrt av familiens mannlige overhode. Blodhevn var også vanlig. Det var lite som lignet på et samlet rike, og det var lite grobunn for innføringen av kristendommen. Imidlertid var ættesamfunnet noe på tilbakegang da Olav kom til Norge, og det hadde det vokst fram bygdesamfunn og småriker, med høvdinger og småkonger. Herredsting og lagting var også etablert. Likevel skulle det bli en vanskelig jobb å kristne og samle et slikt rike, der selv jarlene og høvdinger som Erling Skjalgsson, Kalv Arneson, Hårek på Tjøtta og Tore Hund først og fremst tenkte på ættens fremgang.

Noe av det første Olav gjorde, var å ta Eirik Jarl (963 - 1024) sin sønn, Håkon til fange, og ga han grid mot at han forlot landet og reiste til sin far, Eirik jarl, i England. Etter dette begynte han arbeidet med å bygge seg opp makt, først ved å bli småkonge i Opplandene, der han kom fra. Kristningen ventet han med. Etter slaget mot Svein Jarl i Langesundfjorden ble han konge over Viken og Agder. Deretter tok han turen til Trøndelag, der han ble hyllet til konge, og senere også i Inntrøndelag. På vei sørover derfra ble han også kronet i ting etter ting. Dermed var han snart konge over hele Midt- og Sør-Norge.

Etter dette sluttet han fred med svenskekongen, og som en del av avtalen skulle han få gifte seg med datteren hans. Men innen bryllupet fant sted hadde svenskekongen giftet henne bort til fyrst Jaroslav i Novgorod. For å bøte på dette rømte svenskekongens andre datter til Norge og giftet seg med Olav. Når dette var ordnet dro Olav til Hålogaland og ble gjort til konge her også, og var i prinsippet konge over hele Norge.

Landet styrte Olav fra Borg, senere Sarpsborg, byen han selv grunnla i 1016. Etter å ha seilt opp Glomma nådde hans skip fossen Sarpr, idag kjent som Sarpsfossen. Fossen kunne ikke passeres, og kongen gikk derfor i land, og slo seg til slutt ned på oversiden av den. Byen Borg ble Norges hovedstad, og kongen lot bygge en voll rundt hele byen. Deler av vollen finnes den dag i dag. Da Olav giftet seg med svenske Astrid, var kongehus i en rekke land representert. Olav var også vert for andre bryllup og feiringer hjemme i Borg.

[rediger] Kristningen av Norge
Kristendommen hadde på denne tiden begynt å få fotfeste i Norge, med ganske spredd, og mange var kristne i navnet, men fulgte ikke den kristne tro så nøye. Det var besluttet på lagtingene rundt i Norge at kristendommen skulle innføres. Noen steder var det problematisk å kristne folket, mens de fleste steder gikk det greit. Snorre Sturlason forteller historier om folk som ble drept eller lemlestet når de nektet å oppta den nye troen. Olav hadde også tatt med seg 4 biskoper fra England. Den viktigste av disse var bisp Grimkjell. Han var Olavs nærmeste i kirkesaker.

Ca. 1023 ble det avholdt et kirkemøte på Moster, med biskopene og kongens menn, der kristenretten skulle vedtas; dvs. Kirkens lover. På dette tinget ble kirken knyttet til kongen, som en statskirke. Den nye loven omtales som "Det store sædskifte". Loven (1024) begynte slik: ±Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot aust og be til Kvite Krist om godt år og fred, at vi må halde landet vårt bygd og drotten vår ved helse. Han være vår ven og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle.»

Her ble det bl.a. forbud mot å sette ut barn og treller skulle kjøpes fri. Flerkoneri blir forbudt. Nyfødte barn skal få leve og ikke settes ut i skog eller mark. Det blir satt strenge straffer for voldtekt og kvinneran. Kjøttmat blir forbudt på fredager. Det skal fastes hele syv uker før påske. Det blir nedlagt forbud mot å gifte seg med slektninger inntil syvende ledd. Nyfødte barn skal føres til kirken for å døpes. Det blir forbudt å gravlegge de døde i hauger eller røyser som i hedensk tid. Liket skal føres til kirken og begraves i hellig jord. Begravelse i vigslet jord blir nektet udådsmenn, kongesvikere, mordere, tyver og selvmordere. Kirker skal bygges i hvert fylke. Biskopen rår over dem og skal tilsette prester. Menn innenfor fylkesgrensene har ansvar for kirkenes vedlikehold og prestenes underhold.

Olav reiste mye rundt etter dette, for å holde ting med bøndene, og lese opp kristenretten. Her møtte han mye motstand, fordi disse lovene stred mot de skikkene som ble praktisert. Olav truet med både død og lemlestelse, og tap av eiendom. På denne måten skaffet han seg mange fiender. Han praktiserte likhet for loven, dvs at storfolk ble straffet på samme måte som bønder.

[rediger] Knut den mektige erobrer Norge - Olav rømmer
I 1028 kom Knut den mektige til Norge med 50 krigsskip. Han var da konge over Danmark og England. Med sin enorme rikdom kjøpte han seg allierte blant stormennene, og de ble lovet stor makt og etterlengtet frihet fra Olavs harde styre dersom de støttet ham. Olav ble sviktet også av sine hærmenn, og måtte til slutt flykte. Biskop Grimkjell ble igjen for å styre kirken. Så drog han med sønnen Magnus og en håndfull trofaste menn til Gardarike (Russland). Han slo seg ned i Novgorod, hvor han ble vel mottatt av storfyrst Jaroslav og hans fyrstinne Ingegjerd av Sverige, som Olav i sin tid skulle hatt til ekte. Knut blir hyllet til konge på Øretinget, og gjorde Håkon Jarls sønnesønn Håkon Eiriksson til sin jarl i Norge

Jaroslav tilbyr Olav å bli konge i Bulgaria, noe han avslår. Olav vil bare ha tilbake sitt rike, Norge. Snorre Sturlason beskriver en drøm Olav har, der Olav Tryggvason åpenbarer seg for ham, og sier at han må følge Guds vilje og gjøre det som er rett. Han må la Gud bestemme om det skal bli seier eller tap. Olav får også høre at Håkon Jarl druknet i et skipsforlis, dette gjør at han bestemmer seg for å dra tilbake til Norge.

[rediger] Olavs hjemkomst og slaget på Stiklestad

Peter Nicolai Arbos romantiske maleri Olav den Helliges død fra 1859.Olav reiser tilbake til Norge, og rir opp til Trøndelag. Like før slaget ved Stiklestad sover han litt, og drømmer at han klatrer oppover en stige som når helt opp i himmelen. Han lover sine menn at Gud vil gi dem større lønn enn gleden over verdslige verdier. De kjemper tappert, men Olav faller, og invasjsonen blir stoppet. Olav gjorde kanskje en dårlig avgjørelse da han gikk for å ta Trøndelag, der han var minst populær, og møtte en hær mye større enn sin egen. Olav dør av hogg i halsen, magen og låret. Snorre hevder at det var Kalv Arnesson som hogg kongen i halsen, Tore Hund som stakk spydet i magen på kongen og Torstein Knarresmed som hogg kongen i låret. Dette var 29. juli 1030.

Mange angret på at de hadde gått i mot Olav, og folk begynte å tenke på ham som en hellig mann. Det ble fortalt underlige historier om ting som skjedde med Olavs lik. Etter slaget på Stiklestad hadde liket til Olav blitt lagt inn i et skur. En blind mann skal ha gått inn dit om natta og gnidd seg i øynene med Olav sitt blod slik at han fikk tilbake synet. Bonden på Stiklestad tok med seg liket og gravla det ved Nidaros.

Det påstås at liket ble gravd opp året etter og at negler, hår og skjegg skulle ha grodd. Denne påstanden fikk folk til å ment at det hadde skjedd et under, og Olav fikk tilnavnet ±den hellige». Senere reiste mange pilegrimer til Nidaros for å få hjelp og trøst av Olav den hellige. Det ble reist ei praktfull kirke i Nidaros til ære for Olav, og etter sin død klarte han det han ikke klarte mens han levde; å samle et kristent Norge til ett rike under en konge.

[rediger] Arven etter Olav

[rediger] Kristen helgenkultus
Østkirkelig venerasjon av Olav den hellige
St. Olav omtales rimeligvis oftest som en katolsk helgen, men også Den ortodokse kirke holder frem Olav Haraldsson som en stor norsk helgen. Ikke bare var han en del av den udelte Kirke før Det store skisma i 1054; han tilbragte også en viktig del av sitt liv i Russland. Da han forlot Russland, lot han sin sønn bli igjen i landet.

Olavskirker og -monumenter ble snart etter 1030 reist i store deler av den kristne verden, også i østlige egner som Novgorod, Vyborg, Gdansk og Tallinn. Olavskapellet i Konstantinopel skal ha oppbevart Olavs legendariske og mirakuløse sverd Bæsing.

Ortodokse ikonmalere har utvilet en egen olavsikonografi, og flere av de ortodokse kirkene i Oslo har Olavsikoner sentralt plassert eller som del av ikonostasen. Den norske ambassadørresidensen i Moskva huser også et russisk Olavsikon. Men det eldste kjente Olavsikonet i bysantinsk stil er fra 1200-tallet og finnes på én av søylene i Fødselskirken i Betlehem.

I Tromsø finnes Hl. Olav ortodokse kirkeforening, som er en del av Den ortodokse Kirke i Norge. Ortodokse olsokfeiringer har blant annet funnet sted i Nidaros, på Stiklestad og i Oslo.

SOURCE NOTES:
www.dcs.hull.ac.uk/cgi-bin/gedlkup/n=royal?royal01776

Snorre, 195.

Sweyn Move to England
http://trees.ancestry.com/rd?f=document&guid=79494753-4f48-4bb0-b9a2-4008528b0835&tid=6812061&pid=-1088977914

Kung i Danmark 985-1014. Fördrev sin far Harald Blåtand.
Seglade 994 tillsammans med Olav Tryggvasson till England.
På erövringståg till England 997, 999, 1001 och 1007. Kung i England 1013-14.

Svein Tjugeskjegg (ca 960 - 3. februar 1014) var konge av Danmark ca 986-1014 og konge av England 1013-1014. Han hevdet også overherredømme av Norge 1000-1014, men mest i navnet da Norge stort sett styrte seg selv.

Svein etterfulgte sin far kong Harald Blåtann som konge av Danmark, sannsynligvis på slutten av 986 eller tidlig i 987. Kong Svein er Danmarks store vikingkonge: han var med på å lokke norskekongen Olav Tryggvason i en felle og drepe ham i raseri over at kong Olav hadde gått til sengs med hans søster Tyra Haraldsdatter. Muligens gjorde han opprør mot sin egen far og tok kongsmakten. I tillegg erobret han England, skjønt han døde fem uker senere.

Om Sveins navn
Svein preget mynter med sitt eget bilde som den første danske konge og inskripsjonen lød: ?Zven, Rex ad Dener?, som kan oversettes til ?Svein, konge av danene?. Hans far aksepterte kristendommen en gang på 960-tallet. Da kongefamilien ble kristne ble det sagt at Svein også fikk det kristne navnet Otto for å ære den tyske keiseren. Men det finnes få opptegnelser som viser at Svein brukte dette navnet.

På dansk blir han kalt for ?Svend Tveskæg? og på engelsk for ?Sweyn Forkbeard?. Det norske tilnavnet ?Tjugeskjegg?, som er mer korrekt på norsk enn på dansk, kommer ikke av at skjegget hans var delt, for han hadde sannsynligvis ikke fullskjegg. Tilnavnet kommer fra det norrøne ordet ?tjúgu-skegg? på grunn av hans lange overskjegg eller mustasjer som hang ned og som lignet på en høygaffel. Tilnavnet var sannsynligvis i bruk allerede i hans levetid.

Opprør mot Blåtann?
Harald Blåtann fikk sønnen Svein med en kvinne ved navn Gunhild. I noen gamle kilder opptrer Svein som en illegitim sønn av Harald Blåtann og ble oppfostret av den mytiske vikinghøvdingen Palnatoke, jarl av Jomsborg. Selv om det ikke har blitt bevist på noe vis har det blitt hevdet at Svein ikke arvet kongedømmet av sin far, men gjorde opprør da han nedkjempet og drepte ham i et slag. Det er kanskje ikke riktig, men det er indikasjoner på at Harald Blåtann ikke frivillig ga opp kronen for sønnen. Det eneste som vi vet med sikkerhet er at Svein kom på tronen etter farens død i 985, 986 eller 987.

Snorre Sturlasson skriver i Heimskringla at Svein ville ha halvparten av kongsmakten, noe Harald Blåtann nektet. Svein gikk da sammen med Jomsvikingene til fosterfaren Palnatoke til strid mot faren. Det ble et voldsomt slag som gamlekongen vant, men han fikk sår som han døde av og Svein ble likevel konge.

Svein Tjugeskjegg (Svend Tveskæg) framstilt av illustratøren Lorenz Frølich omkring 1883-1886 som dekor på Frederiksborg slott i Danmark er inspirert av Bayeux-teppet fra 1000-tallet.Den tyske kirkehistorikeren Adam av Bremen var sterkt kritisk til Svein og hevder i verket Gesta Hammaburgensis Ecclesiae Pontificum fra siste halvdelen av 1000-tallet at Svein ble avsatt av den svenske kongen Erik Seiersæl som deretter styrte Danmark inntil han døde i 994 eller 995. Dette har aldri blitt bevist, og blir ikke betraktet som sannsynlig av dagens historikere, som peker på at Adam siterte en annenrangs kilde. Historikerne mener at Svein regjerte på samme tid som Olof Skötkonung, som Svein var alliert med mot Olav Tryggvason. Olof var videre den første konge av det som det tilsvarer hele Sverige, unntatt Skåne, mens Erik Seiersæl styrte en region rundt Uppsala. Adams skrifter kan bli lest i lyset av Adams forsøk på å framheve Harald Blåtann som en helgenkandidat, i motsetningen til sønnen Svein som han hevdet var en hedning. Det siste kan gjerne være riktig, ettersom de store flertallet av befolkningen i de tre nordiske landene fortsatt ikke var kristne.

I henhold til Adam ble Svein straffet av Gud for sitt opprør og for å ha forvoldt farens død. For dette måtte han tilbringe ?fjorten år? som landsforvist, noe som nok er en bibelsk referanse fra en ekklesiastisk forfatter. Adam skriver at Svein ble skydd av alle, men fikk til slutt søke tilflukt i Skottland. Den skotske kongen var øyensynlig kjent i Europa som en hedning og en morder. Adams uhistoriske hensikt var nok å vise at Svein hørte til blant hedninger og dets like, og ikke kunne regjere et kristent land før han aksepterte Kristus som sin frelser.

Striden med Norge
Både før og etter Svein ble konge drev han ute og herjet i viking. I begynnelsen var han også alliert med norske Olav Tryggvason i England, og kunne ved selvsyn se at nordmannen var en veldig slåsskjempe og grusom og ondskapsfull som fiende.

I henhold til Snorre Sturlasson var det Svein Tjugeskjegg som tok initiativ til å sende en stor dansk invasjonsflåte til Norge i 986 for få den norske herskeren Håkon jarl avsatt og drept. I Slaget som sto i Hjørungavåg gikk danskene på et tungt nederlag den første gangen Norge som samlet nasjon hevdet selvstendighet mot Danmark i krig.

Den danske hæren var forsterket med de fryktede Jomsvikingene, ledet av Sigvalde jarl, høvding av Jomsborg etter Palnatoke. Et sagn, som Snorre gjentar, sier at Svein ble tatt til fange av Sigvalde, ført til Jomsborg og tvunget til å slutte fred med venderkongen Boleslaus den tapre. Nødtvunget gikk Svein med på avtalen. Sigvalde jarl var allerede gift med Boleslaus' datter Astrid. Avtalen ble sikret ved at Svein ble gift med Gunnhild, en annen av Boleslaus' døtre, og Boleslaus selv ble gift med Tyra Haraldsdatter, Svein søster. Med Gunnhild fikk Svein sønnene Harald Sveinsson og Knut den mektige.

I Norge ble Olav Tryggvason konge i 995 etter at han var blitt kristen, hvilket ikke hadde gjort ham mildere, heller tvert imot. I henhold til Olav Tryggvasons saga forsøker han å fri til den svenske adelskvinnen Sigrid Storråde, men når hun ikke vil skifte tro slår han henne i ansiktet og kaller henne ?en hedensk hund?. I Polen sitter Sveins søster Tyra Haraldsdatter og misliker sterkt at hun er blitt giftet bort til en gammel konge som i tillegg er ?hedning?. Hun flykter derfra og helt til Norge, møter kong Olav og sørger for å gifte seg med ham.

I Danmark sitter Svein Tjugeskjegg og får høre at avtalen med den polske kongen er blitt brutt og at søsteren i tillegg har gått til sengs med hans gamle våpenbror fra tiden i England. Svein har i mellomtiden giftet seg med Sigrid Storråde som kong Olav hadde forkastet, og i henhold til Snorre egger Sigrid Svein Tjugeskjegg ved å si at norskekongen har ligget med søsteren hans ?uten å spørre deg om lov, og slikt ville ikke foreldrene dine ha funnet seg i.? I Norge driver Tyra med sitt eget rankespill og egger kong Olav ved å håne ham at han ikke tør stille opp mot Svein Tjugeskjegg. Olav blir rasende, ruster til leidang og sier: ?Aldri skal vel jeg være redd for bror din, kong Svein. Og om vi to møtes, da skal han vike.?

Den personlige striden mellom Svein og Olav som blir framprovosert av de to dronningene Sigrid og Tyra, er nok en litterær konstruksjon fra Snorres side, men resultatet er uansett at Olav Tryggvason i år 1000 faller i slaget ved Svolder. En av de som kjempet mot ham var sønnen til Håkon jarl, Eirik Håkonsson. Han er blitt gift med datteren til Svein, Gyda Sveinsdatter, og i henhold til Snorre ble det et godt vennskap mellom Eirik og Svein. Eirik oppnår det han ønsket ved å bli Norges reelle hersker, selv om landet formelt er underlagt kong Svein.

Snorre sier for øvrig at Sveins første hustru Gunnhild av Polen ble syk og døde slik at han kunne gifte seg med svenske Sigrid Storråde. Det er nok feil for andre kilder vitner at Gunnhild dro til Vendland eller Polen og ble der til Svein døde i 1014 og hun kom da tilbake til Danmark for å være sammen med sønnen. Med Sigrid fikk Svein datteren Estrid Sveinsdatter som senere ble gift med Ulf Thorgilsson jarl (død 1026).

Religion og herjingstokt
Om Svein var hedning eller ikke var neppe et vesentlig spørsmål for andre enn Adam av Bremen. Svein selv var sannsynligvis realpolitiker nok til å holde seg til den religionen som passet den politikken han førte. En av grunnene til Adams raseri kan være at Svein holdt seg til engelske prester og biskoper heller enn med de fra Hamburg, det bispedømmet som Adam selv var underlagt. Fra England kan det også ha vært prester av dansk opprinnelse mens Svein hadde få forbindelser til tyske prester.

Svein Tjugeskjegg var nok også oppmerksom på at straks erkebiskopen av Hamburg-Bremen fikk et fotfeste i Danmark ville den tyske keiseren Otto III ikke være langt unna. Hans slaviske naboer i sørøst, arvefiendene slaverne, var allerede underlagt det tyskromerske riket. Svein hadde ingen grunn til å ønske det samme for Danmark.

Etter år 1000 var Svein Tjugeskjegg den mektigste kongen i Norden. Sverige sørget for å holde avstand, og ekteskapet med Sigrid Storråde var å betrakte som en dynastisk fredsavtale med svenskene. Norge var formelt underlagt Danmark og Eirik jarl stilte norske skip og hærmenn til danskekongens disposisjon.

Svein var ganske sikkert involvert i hærtokt mot England i årene 1003-1005, 1006-1007 og 1009-1012, som en følge av massakrene på Sankt Brictiusdagen (13. november) i England hvor alle danske og norrøne innbyggere i Nord-England ble mishandlet og drept i følge krønikene til John av Wallingford. Det er antatt at Svein Tjugeskjegg hadde en personlig interesse i hærtoktene ettersom Gunhild, hans egen søster, var et av de mange ofrene. Massakrene var en storstilt etnisk utrenskning av dansker og norrøne bosettere i England og var initiert av den engelske kongen Ethelred den rådville. Svein krevde Danegeld, en massiv skatt, og i 1013 ledet han personlig en mektig flåte av dansker og nordmenn i en storstilt invasjon av England. Sammen med ham var Eirik Håkonsson fra Norge.

Konge av England
Den samtidige Laud-krøniken slår fast at ?før august måned kom kong Svein med hans flåte til Sandwich. Han dro svært hurtig til munning av Humber i East Anglia og deretter oppover Trent til han kom til Gainsborough. Uhtred jarl og alle northumbrianere bøyde seg raskt for ham, noe alt folk i Lindsey gjorde, deretter alt folk i de fem Boroughene. Han tok gisler i hvert shire (område). Da han forsto at alt folk hadde underkastet seg for ham, krevde han at hans styrker skulle bli gitt proviant og hester. Han dro deretter sørover med mesteparten av invasjonsstyrken mens noen av dem, sammen med gislene ble sammen med hans sønn Knut. Etter han dro over Watling Street dro de opp til Oxford, og byborgerne bøyde seg for ham og ga ham gisler. Derfra red de mot Winchester, og folket der gjorde det samme, deretter østover til London.?

I London synes Svein å ha blitt møtt med motstand. Innbyggerne hadde brent ned alle broene over elven Thames. Sangen ?London Bridge is falling down? som blir sunget den dag i dag er et minne om denne hendelsen. Svein led store tap da han forsøkte å komme seg over elven, og han måtte trekke seg tilbake. Krøniken forteller at ?kong Svein dro derfra til Wallingford, over Thames til Bath, og ble værende der med hærstyrken.? Ealdorman Aethelmaer kom og de vestlige thegnene (høvdingene) med ham. De bøyde seg alle for Svein og ga ham gisler.

London hadde klart å stå imot Sveins angrep, men byen var nå alene, isolert i en nasjon som hadde overgitt seg. Svein Tjugeskjegg ble akseptert som konge over England etter at Ethelred II flyktet til Normandie på slutten av 1013. Med tillatelse fra Witenagemot, ?rådet for de vise menn?, underkastet London seg og overga byen til Svein, og han ble erklært som konge på første juledag.

Svein hadde sitt hovedkvarter i Gainsborough i Lincolnshire og begynte å organisere sitt store kongedømme. Han rakk å gjøre Eirik Håkonsson til jarl over Northumbria før han døde den 3. februar 1014 i grevskapet Lincoln etter å ha styrt England i kun fem uker, angivelig av slag. Man vet ikke når han ble født, men antar at han var i femtiårene da han døde. Han ble begravet i York Minster, men liket ble senere fraktet til Danmark og gravlagt i Roskilde Domkirke, hvor han i dag ligger på en ukjent plass sammen med faren Harald.

I Danmark ble han etterfulgt av sin eldste sønn Harald Sveinsson. Den danske hæren erklærte at hans yngre sønn Knut var den nye kongen av England, men både flåten og Knut selv dro tilbake til Danmark og Ethelred kom tilbake fra Normandie og gjenopptok styringen ved å erklære for sine landsmenn at ?alt var tilgitt?.

Sveins sønn ble nødt til å gjenerobre England for å kunne fortsette farens verk.

Litteratur
Sturlasson, Snorre (2003): Snorres kongesagaer, Gyldendal 2003
Lund, Niels (1997): Harald Blåtands Død, Roskilde Museums Forlag, 1997.
Ashley, Mike (1998): British Monarchs, Robinson Publishing, 1998.
Sandqvist, Sven (1985): La mort du roi Souvain : le dix-neuvième conte du recueil intitulé Le Tombel de chartrose. Almqvist & Wiksell ISBN 91-7402-156-7
Howard, Ian (2003): Swein Forkbeard's invasions and the Danish conquest of England 991-1017. Boydell. ISBN 0-85115-928-1
Liljensøe, Jørgen (1989): Svend Tveskæg. Branner og Korch. ISBN 87-411-5580-7 (egnet for barn)
Sangen om slaget ved Maldon : og andre kilder til Sven Tveskægs og Olav Tryggvessons kampe i England i 990erne. Oversat med indledning og noter af Niels Lund. København: Museum Tusculanum / Selskabet til Historiske Kildeskrifters Oversættelse, 1991 ISBN 87-7289-157-2

_P_CCINFO 2-2438

Sveyn I Forkbeard Haraldsson king of Denmark (I44122)
Birth 965 57-5853-54 -- , , Denmark
Death 1013 (Age 47-48)

Birth 965 57-5853-54 , , Denmark
Marriage about 996 (Age 30-31) Swietoslava or Sigrid or Sygryda Storråde the Proud Of Poland princess of Poland - [View Family] Blauzahn, Germany
Divorce Swietoslava or Sigrid or Sygryda Storråde the Proud Of Poland princess of Poland - [View Family]
Death 1013 (Age 47-48)
LDS Child Sealing vik2 - Submitted 8 February 2005 (2) #2
LDS Baptism vik2 - Submitted 8 February 2005 (2) #2
LDS Endowment vik2 - Submitted 8 February 2005 (2) #2
LDS Spouse Sealing 12 February 1932 Swietoslava or Sigrid or Sygryda Storråde the Proud Of Poland princess of Poland

Sweyn I, or Sweyn Forkbeard, in the Anglo-Saxon Chronicles, also known as Swegen and Swein, (Old Norse: Sveinn Tjúguskegg, Norwegian: Svein Tjugeskjegg, Swedish: Sven Tveskägg; Danish: Svend Tveskæg, originally Tjugeskæg or Tyvskæg), (c. 960–February 3, 1014), was king of Denmark and England, as well as parts of Norway. He was a Viking leader and the father of Canute the Great. On his father Harald Bluetooth's death in late 986 or early 987, he became King of Denmark; in 1000, with allegiance of the Trondejarl, Erik of Lade, he was ruler over most of Norway. After a long effort at conquest, and shortly before his death, in 1013 he became King of England. For the last months of his life, he was the Danish sovereign of a North Sea empire, which only his son Cnut was to rival in northern Europe

Reign 986-February 3, 1014 (Denmark)
999- February 3, 1014 (Norway)
1013-February 3, 1014 (England)
Born c. 960
Denmark
Died February 3, 1014
England
Buried Roskilde Cathedral
Consort Gunhild[1](Gunhild of Wenden, Sigrid the Haughty ???)
Father Harald Bluetooth
Mother Gunhilde

Shortly after the death of his father, Harald Bluetooth, a certain Sigvald and the Vikings from Jom took the young King Swein prisoner. To free him, Swein’s followers were forced to pay ransom money. From that moment on, Swein felt that his name, honour and reputation had been blemished. A way to retain his name and reputation was to resume raiding the coasts of England. In the meantime, Denmark was left in the hands of the Swedish King Erik Sejrsæl. As a matter of interest, Swein later married Erik’s widow, Gunhild, the daughter of Duke Miscio of Poland.

For various reasons, the King of England, Æthelred the ‘Unready’ (born 979 - died 1016) was unable to defend the English coast from the Viking raiders. To keep the peace and avoid defeat the English were forced to pay the Vikings huge amounts of silver, the so-called Dane geld. Together with the Norwegian Olav Trygveson, Swein collected 16.000 pounds of silver in Dane geld in 994.

A few years later, Swein returned to Denmark to free it from the Swedes. After some hard and vicious fighting near Hedeby, the Swedes were beaten and Swein finally took full control over Denmark again. Swein’s next step was to rid himself of his former ally, the Norwegian Olav Trygveson. This he did at the battle of Svold, (whereabouts unknown) were the Norwegian fleet was beaten, and Olav killed. Swein was now master of Norway and Denmark. To show his strength, Swein minted Denmark’s first official coinage
In the mean time, Æthelred found it increasingly difficult to sustain peace with the Vikings by payment of Dane geld alone. He then made his life’s greatest mistake, by ordering the murder of all Danes living in England. This happened in 1002. Back in Denmark, the natural reaction was to demand revenge. The following years the Vikings raided the coasts of England again and again. In 1013 these raids took on the form of an invasion. Together with a huge fleet, and together with his young son, Canute, Swein tried to take London by siege, but without success. Undaunted by this, Swein was paid homage to by the rest of the population. London was alone, and consequently surrendered.

In 1014, at a meeting in Gainsborough, Swein fell off his horse and died. His body was taken to York, prior to being sailed back to Denmark for burial.

Swein’s eldest son, Harald, was elected as King of Denmark, whilst his youngest son, the 18-year-old Canute was to become the next Viking king of England. Later to be known as Canute the Great. Before this could happen, Canute had to fight Edmund Ironside, elected King of England and son of King Æthelred, who died in 1016. The two, who divided England between them, made a truce. Everyone expected them to make battle again, but Edmund died suddenly on the 30th of November 1016. Now Canute was finally crowned as King of England, and reigned until his death in 1035.

Swein Forkbeard and Queen Gunhild had the children

King of Denmark from 985 to 1014

Dansk kung

GJ, Loman, wik.

Svend, med tillnamn som Tveskägg, Tjuguskägg, Gabelbart och Forkbeard,
var dansk kung 986-1014 och engelsk kung 1013-14.

Konge i England 1013-1014.
Konge i Danmark 986-987 og 1000-1014Svend Tjugeskjegg (kløvet skjegg) Dansk konge, sønn av Harald Gormson (Blåtann) og dennes efrerfølger omkr. 985. Deltok mot Olav Tryggvesson ved Svolder 1000, og blev herre over størstedelen av Norge. S. foretok i 990-årene hærtog til Engla
nd, men det lyktes ham først 1013
å underlegge sig landet.

KNOWN AS "TJUGESKJEGG""FORKBEARD"; KING OF DENMARK 986-1014; RULED ENGLAND
1013-1014

Other names for Svend were Sweyn Forkbeard and Sweyn Tveskæg.

Svend var leder av en sterk opposisjon mot sin far, kong Harald, mot slutten av dennes levetid. Så vidt man kan se, var denne opposisjon grunnet på at Danmark, ved innførelsen av kristendommen under kong Harald, hadde kommet så sterkt under innflytelse av erkebispsetet i Bremen. Den ønsket også å gjenoppta vikingtokter til England i stor stil. Omkring 986 kom spenningen til utbrudd. Kong Harald ble jaget fra Danmark og døde i Jumne (Jomsborg i Vengland), hvoretter Svend ble konge.

Ifølge noen primærkilder, bl.a. Snorre, var Svend også gift med Sigrid Storråde (960 - 1020), datter til Skoglar-Toste. Sigrid skulle være enke etter Erik VII Segersäll av Sverige og mor til Estrid. Andre primærkilder oppgir at denne enken var en polsk prinsesse. Gunhild av Polen er også nevnt lenge etter det angivelige giftemålet med Sigrid. Flere forskere er derfor av den mening at Sigrid er en oppdiktet person, og at Gunhld var Svends eneste kone.

From Snorre Sturlasson: King Olaf Trygvason's Saga:

"38. HARALD GORMSON'S DEATH.
Svein, King Harald's son, who afterwards was called Tjuguskeg (forked beard), asked his father King Harald for a part of his kingdom; but now, as before, Harald would not listen to dividing the Danish dominions, and giving him a kingdom. Svein collected ships of war, and gave out that he was going on a viking cruise; but when all his men were assembled, and the Jomsborg viking Palnatoke had come to his assistance he ran into Sealand to Isafjord, where his father had been for some time with his ships ready to proceed on an expedition. Svein instantly gave battle, and the combat was severe. So many people flew to assist King Harald, that Svein was overpowered by numbers, and fled. But King Harald received a wound which ended in his death: and Svein was chosen King of Denmark. At this time Sigvalde was earl over Jomsborg in Vindland. He was a son of King Strutharald, who had ruled over Skane. Heming, and Thorkel the Tall, were Sigvalde's brothers. Bue the Thick from Bornholm, and Sigurd his brother, were also chiefs among the Jomsborg vikings: and also Vagn, a son of Ake and Thorgunna, and a sister's son of Bue and Sigurd. Earl Sigvalde had taken King Svein prisoner, and carried him to Vindland, to Jomsborg, where he had forced him to make peace with Burizleif, the king of the Vinds, and to take him as the peace-maker between them. Earl Sigvalde was married to Astrid, a daughter of King Burizleif; and told King Svein that if he did not accept of his terms, he would deliver him into the hands of the Vinds. The king knew that they would torture him to death, and therefore agreed to accept the earl's mediation. The earl delivered this judgment between them -- that King Svein should marry Gunhild, King Burizleif's daughter; and King Burizleif again Thyre, a daughter of Harald, and King Svein's sister; but that each party should retain their own dominions, and there should be peace between the countries. Then King Svein returned home to Denmark with his wife Gunhild. Their sons were Harald and Knut (Canute) the Great. At that time the Danes threatened much to bring an army into Norway against Earl Hakon."

"98. KING SVEIN'S MARRIAGE.
The Danish king, Svein Tjuguskeg, was married to Gunhild, a daughter of Burizleif, king of the Vinds. But in the times we have just been speaking of it happened that Queen Gunhild fell sick and died. Soon after King Svein married Sigrid the Haughty, a daughter of Skoglartoste, and mother of the Swedish king Olaf; and by means of this relationship there was great friendship between the kings and Earl Eirik, Hakon's son."

From Snorre Sturlasson: Saga of Olaf Haraldson:

"139. HERE BEGINS THE STORY OF CANUTE THE GREAT.
During this time Canute the Great, called by some Canute the Old, was king of England and Denmark. Canute the Great was a son of Svein Haraldson Forkedbeard, whose forefathers, for a long course of generations, had ruled over Denmark. Harald Gormson, Canute's grandfather, had conquered Norway after the fall of Harald Grafeld, Gunhild's son, had taken scat from it, and had placed Earl Hakon the Great to defend the country. The Danish King, Svein Haraldson, ruled also over Norway, and placed his son-in-law Earl Eirik, the son of Earl Hakon, to defend the country. ..."

Ethelred II "den Rådville" var konge av England fra 978 til 1016. På hans tid ble England hjemsøkt av den senere norske kongen Olav Tryggvasson og andre vikinger, og Ethelred måtte flere ganger ut med svære pengesummer til dem. Angrepene ble fortsatt av Olavs våpenbror, Svein Tjugeskjegg, og engelskmennene måtte på ny finne seg i å kjøpe seg fri for vikingenes herjinger. Pengene som skulle til, ble innkrevet som skatt, den såkalte "danegeld".

Men i 1002 gikk den uberegnelige Ethelred til det grusomme og troløse skritt å la alle dansker i den angelsaksiske delen av England drepe. Grunnen var et rykte om at danskene pønsket på å rydde ham selv og hele hans ætt av veien. Da tok Svend en forferdelig hevn ved år etter år å sette i gang plyndringstog som ble fulgt av nye utpressinger. Sammen med ham kom også den senere norske kongen Olav Haraldsson, som etter sin død fikk navnet Olav "den Hellige". Til slutt måtte Ethelred flykte ut av landet, og Svend lot seg utrope til konge av England.

Acceded: King of Denmark, Cir 985.

Acceded: King of England, 1013.

_P_CCINFO 1-20792
Name Suffix: King of Denmark Ancestral File Number: DRDN-T9
!Title: King Of DENMARK AND OF NORWAY AND OF ENGLAND. Burial Place: Hellig Trefoldigheds Kirke, Roskilde, Denmark.

In English, Sweyn I. He made an expedition against England in 994 and
extorted a large amount of tribute money. Following a massacre of Danes in
England in 1002, he conducted a further series of raids and in 1013 led an
invasion with the object of effecting a permanent conquest. The fall of
London and the flight of the English king Æthelred II to Normandy early in
1014 made Svegn master of the country. After his death the throne of
England eventually passed (1016) to his son Canute II.

King of Denmark, son of Harold Bluetooth, succeeded his father in 986. The massacre of the Danes by Ethelred drew Sweyn to England, and by the end of 1013 he had conquered nearly the whole of that kingdom. As Swens he is mentioned by Shakespeare in Macbeth. [World Wide Illustrated Encyclopedia, 1935]

RESEARCH NOTES:
King of Denmark (1 NOV 986 - 987, 1000 - 1014) King of some of England
1013-1014 Father of Canute II of England & Denmark
Was tilsynelatende meget populaer. Ble tatt til fange of jomsvikingene og
l*skj*pt of danske kvinner. Til bel*nning fikk kvinnen rett til halv arvelodd
of jordegods, mot ingen tidligere. Seierherre ved Svolder. Foretok mange
vikingtog mot England and krevde inn danegeld. I 1013 gikk han over til
regulaer erobringskrig, and was ved sin d*d herre over hele det engelske
rike. D*de after en plutselig and kortvarig sykdom.

He was the illegitemate son of King Harald Blåtann. He was Christened in 976 with Holy Roman Emperor Otto I as his Godfather. He ruled from 985 to 1014.

1 NAME Forkbeard //
2 GIVN Forkbeard
2 SURN
2 NICK Forkbeard

GJ=Gary Jacobson www.garyjacobson.org/ahnentafel.html
Loman= Mattias Loman hem.passagen.se/tuscany/default.html
wik.= Wikipedia sv.wikipedia.org/

Kung av Danmark omkring 985-1014. Född omkring 960. Död 2 februari 1014 i England. Gift med efterföljande ana. Var son till kung Harald Gormsen (Blåtand), som han 985 fördrev på grund av dennes försonliga inställning till det katolska ärkestiftet Hamburg-Bremen. Vad som inträffade under Svend Tveskäggs regeringstid är inte helt klarlagt. Han motarbetade emellertid kristendomen och han seglade till England med en väldig vikingaflotta. År 1000 lyckades han tillsammans med Olof skötkonung i Sverige och Erik jarl i Norge besegra den norske kung Olav Tryggvason i det berömda sjöslaget vid Svolder (troligen norr om Ven i Öresund. Svend lade sedan under sig Norge. Under hans regeringstid företogs många vikingafärder till England för att plundra och ta danagäld. Efter ett erövringståg 1013 blev Sven Tveskägg kung även i England. Han dog 1014 och efterträddes av sonen Knud och i Danmark av sonen Harald. Den senare dog efter en kort tid varvid Knud blev ensam arvtagare. Svend Tveskägg var den förste danske kung som lät slå mynt. (Stormän och strider, s 10)

Occupation: Succeded his father as King of Denmark

Svein etterfulgte sin far kong Harald Blåtann som konge av Danmark, sannsynligvis på slutten av 986 eller tidlig i 987. Kong Svein er Danmarks store vikingkonge: han var med på å lokke norskekongen Olav Tryggvason i en felle og drepe ham i raseri over at kong Olav hadde gått til sengs med hans søster Tyra Haraldsdatter. Muligens gjorde han opprør mot sin egen far og tok kongsmakten. I tillegg erobret han England, skjønt han døde fem uker senere.

TITEL: Konge af Danmark

Kung av Danmark ca 986-1014. Lägger även Norge under sig. Blir
kung i England 1013.

1000 - Sven i förbund med Olof Skötkonung i Sverige och den norske
jarlen Erik besegrar norske kungen Olav Tryggvasson i Slaget vid
Svolder. Norge läggs under dansk överhörighet.

1013 - Sven blir kung över England. Efter de beryktade
"danamorden" i England anfaller Sven den engelske kungen Ethelred
och erövrar England fullständigt. Sven kräver danagäld och mängder
med engelska mynt från denna tid har påträffats i samband med
arkeologiska utgrävningar i sydvästra Skåne.

Under Sven regeringstid sägs gränsen mellan Sverige och Danmark ha
upprättats; de berömda gränsstenarna mellan Halland/Västergötland,
Skåne/Småland och Blekinge/Småland. Detta om man skall tro den
äldre "Västgötalagen" med inledningen: "Emundær slemæ var conongær
i Vpsalum ok Sven tjuguskiæg i Danmark. -"

1014 - Sven dör och riket övertas av hans son Harald som dock dör
efter fyra år. Knut, en annan av Svens söner tar då över riket.

Svend kom pêa tronen ved at g²re opr²r mod faderen. Han var tilsyneladende meget populµr og blev, efter at vµre taget til fange af Jomsvikingerne - if²lge sagnet - l²sk²bt af danske kvinder.
De bel²nnedes med halv arvelod i jord (s²stre fik altsêa nu 1/2 broderpart, f²r fik de intet). Et andet sagn fortµller, at kongen toges til fange pêany, men denne gang mêatte skovalmindingen sµlges for at skaffe l²sepengene.
Kong Svend slog god m²nt efter engelsk m²nster. Han fors²gte at frig²re den danske kirke fra Bremens overh²jhed og blev derfor lagt for had af tyske gejstlige historikere.
Omkring êar. 1012 besejrede han sammen med Erik Jarl (hans svigers²n) og Kong Olaf af Sverige Olaf Trygveson i slaget ved Svold og fik derved herred²mmet over Norge. Kongen foretog mange vikingetogter mod England, hvor han krµvede "danegµld" fra de
slagne englµndere. 1013 gik han over til regulµr erobringskrig.
Han var ved sin d²d herre over hele det engelske rige. Det danske nords²imperium var nu en kendsgerning.

Svend 1. Tveskæg
Fra Wikipedia, den frie encyklopædi
Svend Tveskæg, , døbt Otto.
dansk konge senest 980 - d. 1014
Han blev døbt i 966 af Poppo med kejser Otto som fadder.
Han skal have været fange hos danernes fjender og løskøbt for en meget stor sum penge. En forklaring er nok at han har været gidsel for freden hos sin gudfar kejser Otto. Den skat, som Harald Blåtand betaler i 973 til kejseren er Svend Tves
kægs løsesum. Det var normalt på den tid at kongesønner, som led i deres uddannelse var gidsler hos andre konger.
Han var samkonge med sin fader: Harald Blåtand, efter flere heldige vikingetogter bliver han mere populær end sin fader. Man skal lige huske, at held på den tid var udtryk for gud eller gudernes velvilje. Mange ønskede derfor at afsætte fad
eren til fordel for sønnen. Det kunne man i princippet godt gøre, da man havde valgkongedømme, der var bare ikke enighed om det, og det udviklede sig til en borgerkrig, hvor faderen tabte.
Sagaerne siger at en af hans støtter er Palnatoke, som oprindelig tjener kongen Harald Blåtand. Palnatoke skal på et tidspunkt have pralet af sin skydefærdighed med bue og pil over for Harald. Sagen udvikler sig, og Palnatoke bliver af kongen tvunget til at skyde et æble af sin søns hovede. En anden historie fortæller, at han står på ski ned ad Kullen. Turen ender med, at hans ski knuses mod klipperne, og han lader som om han er omkommet i styrtet. Herefter slutter han sig ti
l Jomsvikingerne. Saxo mener, at det er samme Palnatoke, som bliver Harald Blåtands banemand.

I 983 generobrer Svend Tveskæg Hedeby fra tyskerne (eller også er det en anden borg nord for Ejderen, som han erober).
Det meste af sin regeringstid bruger Svend på at udplyndre England, og han ender med at erobre hele England. De første togter til England foregår i samarbejde med den norske høvding Olav Tryggveson. Siden bliver de uvenner, og danskerne og
svenskerne indgår en alliance mod Norge. I år 1000 i slaget ved Svold falder Olav, Svend Tveskæg bliver dermed overherre i Norge.
Adam af Bremen mener at vide at Olav falder syd for Helsingborg, hvor det jo er nemt at bevogte hele Øresund.
Svend Tveskægs søster gifter sig med vikingehøvdingen Pallig, der senere skifter til den engelske kong Ethelreds side. Men i 1001 skiftede Pallig tilbage til Svend Tveskæg, og den rasende Ethelred beordrer alle daner i landet dræbt. Siden slutningen af 800-tallet har mange danskere bosat sig i den nordøstlige del af England, der havde fået navnet Danelagen. Blandt de dræbte er både Pallig og Svends søster Gunhild. I 1003-1004 angriber han atter England, og det går hårdt ud over byerne. Og i år 1013 vender han tilbage med en større hær og ender med at erobre hele England, og Ethelred må flygte til Normandiet. Svend dør dog allerede den 3. Februar 1014 i grevskabet Lincoln. Han begraves først i York Minster og se
nere overføres han til Roskilde Domkirke.

Hans ægteskab med Gunhild af Polen er sikker, men mere usikker er hans ægteskab med Sigrid af Sverige. Han menes også at have flere døtre med flere friller.

1 NAME Forkbeard //
2 GIVN Forkbeard
2 SURN
2 NICK Forkbeard

Heeft u aanvullingen, correcties of vragen met betrekking tot Sweyn "Forkbeard" (Sweyn "Forkbeard") ""Tveskaeg"" Haraldsson King of Denmark and England?
De auteur van deze publicatie hoort het graag van u!

Tijdbalk Sweyn "Forkbeard" (Sweyn "Forkbeard") ""Tveskaeg"" Haraldsson King of Denmark and England

Deze functionaliteit is alleen beschikbaar voor browsers met Javascript ondersteuning.

Klik op de namen voor meer informatie. Gebruikte symbolen:

grootouders ouders

ouders

broers/zussen

kinderen

Voorouders (en nakomelingen) van Sweyn "Forkbeard" Haraldsson

Gorm "Den Gamle" Knudsøn
900-961

Thyra "Danebod"
± 898-????

Olaf NN
± 940-± 971

Ingeborg Thrandsdotter
886-932

Harald "Bluetooth" Jelling
< 935-986

Gyrid Olafsdotter
± 932-????

Sweyn "Forkbeard" Haraldsson
960-1014

(1) 999

Sigrid Tostesdotter
± 955-1014



					Estrid Margrethe Svendsdatter Jelling 997-1074

(2)

Świętosława «Gunhilda» Mieszkówna
± 955-1014



				Gyda Sveinsdotter ± 980-1000		Gunnhild Sveynsdottir > 975-1014

Toon totale kwartierstaat

Visualiseer een andere verwantschap

Bronnen

Aanknopingspunten in andere publicaties

Bekijk alle
aanknopingspuntenDeze persoon komt ook voor in de publicatie:

Stamboom Oortwijn

Historische gebeurtenissen

Doopdag 21 juni 1881

Doopdag 21 juni 1881

De temperatuur op 21 juni 1881 lag rond de 16,9 °C. Er was 13 mm neerslag. De luchtdruk bedroeg 75 cm kwik. De relatieve luchtvochtigheid was 94%. Bron: KNMI
Koning Willem III (Huis van Oranje-Nassau) was van 1849 tot 1890 vorst van Nederland (ook wel Koninkrijk der Nederlanden genoemd)
Van 20 augustus 1879 tot 23 april 1883 was er in Nederland het kabinet Van Lijnden van Sandenburg met als eerste minister Mr. C.Th. baron Van Lijnden van Sandenburg (conservatief-AR).
In het jaar 1881: Bron: Wikipedia
- Nederland had zo'n 4,5 miljoen inwoners.
- 25 januari » Thomas Edison en Alexander Graham Bell richten de Oriental Telephone Company op.
- 4 juni » De Brabantse Lijn, de spoorlijn die Tilburg met Nijmegen verbindt, wordt geopend.
- 23 juli » De 5-jarige Johannes Huibers, later bisschop van Haarlem, legt de eerste steen van het Centraal Station te Amsterdam.
- 23 juli » De Internationale Gymnastiekfederatie wordt opgericht in Luik.
- 15 augustus » Opening van de Internationale Elektriciteitstentoonstelling in Parijs.
- 24 augustus » M. Brandt Corstius van de Vereeniging tot Veredeling van het Volksvermaak opent Openbare Speeltuin No. 2 aan het Marnixplein in Amsterdam.

Dezelfde geboorte/sterftedag

Ook overleden op 3 februari

Bron: Wikipedia

1399 » Jan van Gent (58), hertog van Lancaster
1679 » Karel Siegfried van Nassau-Ottweiler (19), Duits militair
1811 » Johann Beckmann (71), Duits filosoof, econoom en wetenschapshistoricus
619 » Laurentius, aartsbisschop van Canterbury
690 » Hadelinus van Celles (~73), Frankisch abt
865 » Ansgarius (64), bisschop

Over de familienaam Haraldsson

Bekijk de informatie die Genealogie Online heeft over de familienaam Haraldsson.
Bekijk de informatie die Open Archieven heeft over Haraldsson.
Bekijk in het Wie (onder)zoekt wie? register wie de familienaam Haraldsson (onder)zoekt.

De publicatie Stamboom Den Hollander en Van Dueren den Hollander is opgesteld door Kees den Hollander.neem contact op

Wilt u bij het overnemen van gegevens uit deze stamboom alstublieft een verwijzing naar de herkomst opnemen:
Kees den Hollander, "Stamboom Den Hollander en Van Dueren den Hollander", database, Genealogie Online (https://www.genealogieonline.nl/stamboom-den-hollander-en-van-dueren-den-hollander/I347774029580003520.php : benaderd 4 mei 2024), "Sweyn "Forkbeard" (Sweyn "Forkbeard") ""Tveskaeg"" Haraldsson King of Denmark and England (960-1014)".

Doorzoek alle personen

Doorzoek alle publicaties

Doorzoek helpteksten

Doorzoek Open Archieven

Doorzoek Wie (onder)zoekt wie?

Doorzoek discussies

Doorzoek alle websites

Stamboom Den Hollander en Van Dueren den Hollander » Sweyn "Forkbeard" (Sweyn "Forkbeard") ""Tveskaeg"" Haraldsson King of Denmark and England (960-1014)

Persoonlijke gegevens Sweyn "Forkbeard" (Sweyn "Forkbeard") ""Tveskaeg"" Haraldsson King of Denmark and England

Gezin van Sweyn "Forkbeard" (Sweyn "Forkbeard") ""Tveskaeg"" Haraldsson King of Denmark and England

Notities over Sweyn "Forkbeard" (Sweyn "Forkbeard") ""Tveskaeg"" Haraldsson King of Denmark and England

Tijdbalk Sweyn "Forkbeard" (Sweyn "Forkbeard") ""Tveskaeg"" Haraldsson King of Denmark and England

Voorouders (en nakomelingen) van Sweyn "Forkbeard" Haraldsson

Bronnen

Aanknopingspunten in andere publicaties

Historische gebeurtenissen

Doopdag 21 juni 1881

Dezelfde geboorte/sterftedag

Over de familienaam Haraldsson